Grubler mye for tiden

[AnneS]

Tankene spinner mye for tiden etter besøket hos gyn. Mest sannsynlig tette eggledere (den ene var nok ikke helt tett da hun så kontrastvæske flyte utover på ultralyden), og henvist til lap.

Jeg er 34år (35 om en mnd), har to flotte (men trassige ) barn med den gode samboeren min. Vi har det fint, men jeg skulle så gjerne hatt en liten til
Samboer syns jeg har styrt mye mtp besøk hos gyn osv, og ingen av oss er så veldig innstilt på ivf.
Vi kommer jo selvfølgelig til å fortsette prøvingen fremover, men jeg jobber likevel med tankene på å innfinne meg med de to fine vi har. Hvordan slår seg til ro med det? Noen tips?

 

[Daisybloom]

Oi. Jeg vet ikke om jeg har noen veldig gode tips til deg, men det første som faller meg inn er jo å sortere litt rundt følelsene dine rundt dette. Vi er jo alle følelsesstyrte individer (enten vi liker det eller ei) og når noe kjennes vanskelig henger det ofte sammen med følelsene våre. Hva føler du rundt det å ikke skulle få et barn til? Hvordan tror du det blir for deg? Er det følelser som du kan akseptere å leve med eller komme deg videre med? Hvilke behov i livet tenker du at et nytt liv skal bringe deg? Er de behovene viktige for deg? Eller kan du fint leve livet ditt uten at de behovene som et nytt barn gir deg er tilstede?

Jeg har selv godt noen runder med dette i forbindelse med å få barn, selvom jeg prøver på mitt første så tror jeg det kan være likhetstrekk likevel. Jeg har brukt nettsiden: følelseskompasset.no
Det har hjulpet meg masse å sortere litt, også fordi jeg er et typisk barn av 80-tallet og generelt ikke i så god kontakt med følelsene mine. Som er typisk for 80-tallet

Tenker også at det hjelper meg å ramse opp/lage oversikt over hva i livet mitt jeg er takknemlig for. Og da mener jeg ALT jeg er takknemlig for. Lite og stort! Det hjelper meg å møte vonde følelser og tanker bedre. takknemligheten blir som en varm klem eller en myk madrass som minner meg på alt i livet mitt som er bra og godt Da er det lettere å se ting i perspektiv. Og lettere å se det lyse, også når jeg er trist og lei eller usikker på veien videre.

Når jeg gikk denne runden med meg selv var det også lettere å velge veien videre. For meg ble det ivf, for jeg skjønte at jeg måtte gjøre det jeg kunne for å få barn før jeg kan eventuelt falle til ro i et liv uten barn. Hvis dere setter streken ved ivf kan det jo likevel være ting som du kan gjøre frem mot det kanskje? For å bedre sjansene dine? Eller kanskje du finner ut at veien stopper her. Jeg har uansett stor tro på at den eneste som virkelig kan avgjøre det er deg selv. Og jeg har fått stor tro på at mange svar finner vi i å forstå følelsene, særlig de som kommer når ting er litt vanskelig.

Ønsker deg masse lykke til!

Og hvis du har ivf spørsmål så håper jeg du stiller dem inne på Assistert forumet. Mange flotte damer der med mye kunnskap til alle som lurer

 

[Lillevenn17]

Jeg har ikke vært hos gyn og fått de samme svarene som deg, men har likevel lurt litt på det samme som deg. Vi begynte å prøve ca. samtidig, og jeg har vært heldig og blitt gravid en gang. Nå er vi også i prøvekjøret igjen, og jeg tenker også på hvor lenge jeg orker dette. Går det ikke i løpet av året, så tror jeg ikke at jeg orker mer.
Men vanskelig å finne roen med det også.. kjenner på at jeg ikke orker å utsette meg for potensielt 1-3 flere MA.

Henger meg litt med i denne tråden med andre ord.

 

[Kjærringa96]

Jeg tenker at du må kjenne helt selv hva du ønsker Det kan være vanskelig for mannfolkene å forstå alt dette uansett hvor mye vi snakker om det og prøver å få de til å forstå. Vi er alle ulike, og det er enda ikke for sent å få nummer 3, selv om det kanskje føles sånn. Det er så «enkelt» å skulle skrive «bare fortsett å prøve uten «stresset» rundt prøving med testing osv.», men realiteten er som oftes en annen. Skjønt det sånn at du har prøvd støttemedisin? Har du snakket med legen din om dette du skriver? Eller en annen profesjonell?

Håper du faller til ro uavhengig av hvilken avgjørelse du tar

 

[Daisybloom]

Ja, og helt enig med de andre som sier at du har fortsatt mye tid til å fatte beslutning. Du er fortsatt ganske ung. Hvis du er usikker, og ikke klarer å lande det - så vent litt Gi deg selv rom og tid.

 

[AnneS]

Oi. Jeg vet ikke om jeg har noen veldig gode tips til deg, men det første som faller meg inn er jo å sortere litt rundt følelsene dine rundt dette. Vi er jo alle følelsesstyrte individer (enten vi liker det eller ei) og når noe kjennes vanskelig henger det ofte sammen med følelsene våre. Hva føler du rundt det å ikke skulle få et barn til? Hvordan tror du det blir for deg? Er det følelser som du kan akseptere å leve med eller komme deg videre med? Hvilke behov i livet tenker du at et nytt liv skal bringe deg? Er de behovene viktige for deg? Eller kan du fint leve livet ditt uten at de behovene som et nytt barn gir deg er tilstede?

Jeg har selv godt noen runder med dette i forbindelse med å få barn, selvom jeg prøver på mitt første så tror jeg det kan være likhetstrekk likevel. Jeg har brukt nettsiden: følelseskompasset.no
Det har hjulpet meg masse å sortere litt, også fordi jeg er et typisk barn av 80-tallet og generelt ikke i så god kontakt med følelsene mine. Som er typisk for 80-tallet

Tenker også at det hjelper meg å ramse opp/lage oversikt over hva i livet mitt jeg er takknemlig for. Og da mener jeg ALT jeg er takknemlig for. Lite og stort! Det hjelper meg å møte vonde følelser og tanker bedre. takknemligheten blir som en varm klem eller en myk madrass som minner meg på alt i livet mitt som er bra og godt Da er det lettere å se ting i perspektiv. Og lettere å se det lyse, også når jeg er trist og lei eller usikker på veien videre.

Når jeg gikk denne runden med meg selv var det også lettere å velge veien videre. For meg ble det ivf, for jeg skjønte at jeg måtte gjøre det jeg kunne for å få barn før jeg kan eventuelt falle til ro i et liv uten barn. Hvis dere setter streken ved ivf kan det jo likevel være ting som du kan gjøre frem mot det kanskje? For å bedre sjansene dine? Eller kanskje du finner ut at veien stopper her. Jeg har uansett stor tro på at den eneste som virkelig kan avgjøre det er deg selv. Og jeg har fått stor tro på at mange svar finner vi i å forstå følelsene, særlig de som kommer når ting er litt vanskelig.

Ønsker deg masse lykke til!

Og hvis du har ivf spørsmål så håper jeg du stiller dem inne på Assistert forumet. Mange flotte damer der med mye kunnskap til alle som lurer

Takk for et godt svar! Her kan jeg ta med meg mye og jobbe videre med. Per nå tenker jeg at grensa går ved lap. Jeg kommer uansett ikke til å starte på prevensjon så lenge jeg ikke har særlig plager med endometriosen, så uhell kan jo skje senere i tiden for alt man vet.

Takk igjen for det gode svaret, jeg merker at jeg må jobbe med meg selv. Tårene triller fort når jeg tenker over situasjonen, og det er vondt

 

[AnneS]

Jeg tenker at du må kjenne helt selv hva du ønsker Det kan være vanskelig for mannfolkene å forstå alt dette uansett hvor mye vi snakker om det og prøver å få de til å forstå. Vi er alle ulike, og det er enda ikke for sent å få nummer 3, selv om det kanskje føles sånn. Det er så «enkelt» å skulle skrive «bare fortsett å prøve uten «stresset» rundt prøving med testing osv.», men realiteten er som oftes en annen. Skjønt det sånn at du har prøvd støttemedisin? Har du snakket med legen din om dette du skriver? Eller en annen profesjonell?

Håper du faller til ro uavhengig av hvilken avgjørelse du tar

Jeg har gått på progesterontilskudd pga kort lutealfase. Prøvde å skylle gjennom egglederne, men da tilnærmet tett. Jeg har gått til sammen gyn de gangene jeg har vært. Fått svar på diverse spm, så føler jeg har god kontroll på alternativene jeg har. Jeg må bare jobbe med meg selv ifht hva jeg kan akseptere jeg ble gravid etter 6mnd med begge de to barna vi har, så hadde ikke sett for meg at det skulle bli vanskelig, men.
Jeg har snakket med ei venninne som har slitt med å bli gravid, jeg måtte lufte tankene mine til noen som forstår hva det går i. Hvor tungt det kan være med slike beskjeder, og hun kom også med noen gode ord

 

[AnneS]

Jeg har ikke vært hos gyn og fått de samme svarene som deg, men har likevel lurt litt på det samme som deg. Vi begynte å prøve ca. samtidig, og jeg har vært heldig og blitt gravid en gang. Nå er vi også i prøvekjøret igjen, og jeg tenker også på hvor lenge jeg orker dette. Går det ikke i løpet av året, så tror jeg ikke at jeg orker mer.
Men vanskelig å finne roen med det også.. kjenner på at jeg ikke orker å utsette meg for potensielt 1-3 flere MA.

Henger meg litt med i denne tråden med andre ord.

Det er forferdelig vanskelig å slå seg til ro med avgjørelsen, derfor begynner jeg å forberede meg på muligheten av at det kun blir de to trollene vi har

 

[Daisybloom]

Takk for et godt svar! Her kan jeg ta med meg mye og jobbe videre med. Per nå tenker jeg at grensa går ved lap. Jeg kommer uansett ikke til å starte på prevensjon så lenge jeg ikke har særlig plager med endometriosen, så uhell kan jo skje senere i tiden for alt man vet.

Takk igjen for det gode svaret, jeg merker at jeg må jobbe med meg selv. Tårene triller fort når jeg tenker over situasjonen, og det er vondt

Så glad for at det hjalp! Og jeg føler så med deg. Det å gråte og tenke på det som er vondt er helt forferdelig, men det kan også være forløsende og hjelpe oss videre. Hvis vi tør å slippe opp, og ta det inn. Tårer er ikke feil. Jeg pleier å hylgrine når jeg tenker på ting jeg er takknemlig for, bare fordi jeg blir så rørt.

Det kan også hjelpe å snakke med noen som du stoler på og som kan gi deg omsorg og trøst. Når vi har det vondt trenger vi jo først og fremst det- trøst Jeg har blitt mye flinkere til å be om det den siste tiden. Jeg går til mine nærmeste og sier: Nå er skikkelig lei meg- jeg trenger trøst. Og så får jeg ofte en klem mens jeg gråter litt (eller mye). Og vet du, det hjelper faktisk.

Dette du står i nå er tøft, kjempetøft. Vær raus med deg selv. Det er lov til å ha det vondt, og sørge litt for at dette tar tid eller at en drøm kanskje ikke oppfylles. La deg selv få sørge litt, og når du føler deg litt bedre- ta en titt på den nettsiden. Jeg håper det hjelper deg

 

[AnneS]

Så glad for at det hjalp! Og jeg føler så med deg. Det å gråte og tenke på det som er vondt er helt forferdelig, men det kan også være forløsende og hjelpe oss videre. Hvis vi tør å slippe opp, og ta det inn. Tårer er ikke feil. Jeg pleier å hylgrine når jeg tenker på ting jeg er takknemlig for, bare fordi jeg blir så rørt.

Det kan også hjelpe å snakke med noen som du stoler på og som kan gi deg omsorg og trøst. Når vi har det vondt trenger vi jo først og fremst det- trøst Jeg har blitt mye flinkere til å be om det den siste tiden. Jeg går til mine nærmeste og sier: Nå er skikkelig lei meg- jeg trenger trøst. Og så får jeg ofte en klem mens jeg gråter litt (eller mye). Og vet du, det hjelper faktisk.

Dette du står i nå er tøft, kjempetøft. Vær raus med deg selv. Det er lov til å ha det vondt, og sørge litt for at dette tar tid eller at en drøm kanskje ikke oppfylles. La deg selv få sørge litt, og når du føler deg litt bedre- ta en titt på den nettsiden. Jeg håper det hjelper deg

Opp igjennom har jeg vært en person som har holdt følelsene skjult for andre. Da pappa kom med beskjeden om at han var uhelbredelig kreftsyk og usikker på tidsperspektiv, så hylgråt min søster og bror. Det trillet noen tårer nedover kinnene mine, ellers knep jeg igjen til jeg var alene i bilen.
Så jeg må la meg selv kjenne på de vonde følelsene nå, uten at de tar overhånd jeg går ofte og gir en skikkelig god klem til min samboer, jeg er ikke så god til å vise kjærlighet slik, men den siste tiden har det bare gjort så godt å få en skikkelig god klem
Så vi kommer oss gjennom dette også, vi må bare ta tiden til hjelp!

 

[Daisybloom]

Opp igjennom har jeg vært en person som har holdt følelsene skjult for andre. Da pappa kom med beskjeden om at han var uhelbredelig kreftsyk og usikker på tidsperspektiv, så hylgråt min søster og bror. Det trillet noen tårer nedover kinnene mine, ellers knep jeg igjen til jeg var alene i bilen.
Så jeg må la meg selv kjenne på de vonde følelsene nå, uten at de tar overhånd jeg går ofte og gir en skikkelig god klem til min samboer, jeg er ikke så god til å vise kjærlighet slik, men den siste tiden har det bare gjort så godt å få en skikkelig god klem
Så vi kommer oss gjennom dette også, vi må bare ta tiden til hjelp!

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har vært helt lik, men jeg opplever nå at jeg klarer å slippe følelsene mer frem (der er ikke lett, men jeg prøver). Og jeg tror på at det blir lettere når vi får vist følelsene, og ikke skjuler dem Særlig de vonde! Og det gjør ingenting om de tar litt overhånd. De vil roe seg ned igjen. Noen ganger må de bare få lov til å komme

Det må være vondt og stå i følelsene rundt din far også. Jeg er så lei meg på dine vegne.

Jeg er absolutt helt sikker på at du kommer deg gjennom. Livet kan være vondt og tøft, men vi tåler mye. Ofte mer enn vi tror Ønsker deg virkelig alt godt!

 

[AnneS]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har vært helt lik, men jeg opplever nå at jeg klarer å slippe følelsene mer frem (der er ikke lett, men jeg prøver). Og jeg tror på at det blir lettere når vi får vist følelsene, og ikke skjuler dem Særlig de vonde! Og det gjør ingenting om de tar litt overhånd. De vil roe seg ned igjen. Noen ganger må de bare få lov til å komme

Det må være vondt og stå i følelsene rundt din far også. Jeg er så lei meg på dine vegne.

Jeg er absolutt helt sikker på at du kommer deg gjennom. Livet kan være vondt og tøft, men vi tåler mye. Ofte mer enn vi tror Ønsker deg virkelig alt godt!

Pappa døde i august 2022, nesten to år etter første diagnose. Så det begynner å bli en stund siden, og jevnt over går det bedre. Men noen dager er bedre enn andre, og det kjenner jeg ifht avgjørelsen vi står ovenfor nå også. Det går opp og ned, og det må det nesten bare gjøre
Livet er ikke for pyser!

 

[Prinsessa*]

Jeg har tre og ønsker en til , tenker det er mange som ikke har en engang . Nå har vi i 2023 2 MA og 1 eller 2 kjemiske . Så tørr jeg liksom ikke gå videre , men sykehuset sa etter siste ma at vi bare hadde Max Max uflaks og at det ikke var noe annet . Men det er vanskelig å ta pause fra tester og ikke flere barn osv . Sårt og vondt å tenke på .

 

[AnneS]

Jeg har tre og ønsker en til , tenker det er mange som ikke har en engang . Nå har vi i 2023 2 MA og 1 eller 2 kjemiske . Så tørr jeg liksom ikke gå videre , men sykehuset sa etter siste ma at vi bare hadde Max Max uflaks og at det ikke var noe annet . Men det er vanskelig å ta pause fra tester og ikke flere barn osv . Sårt og vondt å tenke på .

Ja, det er sårt og vondt, men jeg håper at jeg kan komme der en dag. Vi er tross alt veldig heldige som har fått to flotte (og friske) barn, ikke alle som er så heldige

 

[Lille my.]

Hei. Jeg har også 2 stk. Jeg har gått medisin for å bli gravid med begge. Hadde så kort lutealfase. Idag tenker jeg voldsomt på nummer 3. Ble gravid i fjor. Men ungen ble funnet død i uke 16.
Nå jakter jeg fremdeles på ny graviditet. Jeg gir ikke opp enda.
Jeg har lite egg.
Jeg skal uansett ikke ta ivf. Det gjør jeg ikke. Vi får heller prøve å finne et gull egg. Jeg ble Just 39