Graviditeten så langt...

[Pantern]

Jeg tenkte å høre hvordan dere andre synes graviditeten har vært fra dere fant ut at dere var gravide til det nå nærmer seg målstreken! Vet at mange "glemmer" litt hvordan selve svangerskapet var når babisen først er ute!...Så det er artig å høre med dere nå før babisen er her!

Jeg for min del fant ut at jeg var gravid veldig tidlig, i den fjerde uken. Tok 3 tester fra tirsdag til lørdag for å være helt sikker Det gikk på første forsøk og jeg var så forberedt på at vi skulle måtte prøve en stund først 4.juni tok jeg den første testen!

Så kom sommerferien og jeg kjente at ting skjedde med kroppen! Jeg kastet aldri opp, var heller aldri noe særlig kvalm, men var mye uggen og "klein". Følte meg ofte fyllesyk! Jeg var nok heldig som hadde 5 uker ferie i sommer hvor jeg bare slappet av og gjorde som jeg ville.

Tilbake på jobb i august så kjente jeg med en gang at det var tøft å gå tilbake til hverdagen. Mye å gjøre på jobb, plutselig var graviditeten offisiell og "allemannseie" og jeg hadde altfor mye å gjøre på jobb og jeg kjørte et altfor høyt tempo. Tror nok jeg ubevisst også ville vise at graviditeten ikke skulle forandre meg. Jeg hadde fortsatt ikke fått noe mage, så det var litt vanskelig for andre å "ta hensyn" også. Rundt uke 18-19 så begynte bekkenet å krongle det til, og jeg gikk ned for telling da jeg besvimte en morgen i dusjen før jobb. Da fikk jeg streng beskjed av legen om å roe ned tempoet, og jeg ble sykemeldt 1,5 uke for stress. Etter dette har jeg vært sykemeldt 50%. I oktober stoppet bekkenet helt opp plutselig og jeg følte at livet egentlig raknet. Jeg hadde et mentalt bilde av hvordan graviditeten min skulle være, men så ble det alt annet enn dette! Det var mye tårer, mye smerter og mye frustrasjon og behandlinger. Jeg gikk fra å være superaktiv og på treningsstudio hele tiden til å plutselig bli sofaliggende og føle meg som en "nav-pasient" som alle syns synd på! Det verste var en del mennesker som presterte å si til meg at det var så rart at jeg hadde så mye vondt i rygg og bekken uten noe særlig mage! Disse kommentarene gikk veldig inn på meg, uten at jeg klarte å svare folk! Magen kom litt etter litt og rundt uke 28-30 var magen der for å bli Frem til dette så var det ikke så lett å se! MANGE hadde kommentarer på dette, men jeg velger å tro at det er en del sjalu folk som har kommet med disse kommentarene også!

MEN, for 2 uker så skjedde det et eller annet. Plutselig ble smertene mindre, og nå 6 uker før termin så merker jeg nesten ikke noe til bekken-smertene! Spør ikke meg om hva som har skjedd, men nå er det plutselig koselig å være gravid igjen! Alle rundt meg kommenterer at "jeg er tilbake", og det er en lettelse og en fryd å føle seg slik!

Det er ikke lenge igjen nå, og jeg krysser fingrene for at det fortsetter slik, og jeg har lovt meg selv å ikke overdrive og tro at jeg er helt 100% igjen, og plutselig gå ned for telling igjen.

Dette ble litt langt, men hvordan har det vært for dere andre?

 

[Lutzern]

Jeg ble uggen før positiv test. Det gikk over men kvalmen kom for fullt i uke 5. Spiste så og si ingenting resten av første trimester, kastet opp og var sengeliggende døgnet rundt. Orket ikke føre en samtale eller konsentrere meg om noe. Rundt uke 12 klarte jeg å spise litt mer men allilevel var formen veldig dårlig. Kvalmen begynte saaaakte å ikke være så intens rundt uke 16. Da klarte jeg å kjøre bil å kunne dra en tur på stranda hvis jeg beveget meg veeeeldig sakte og kunne holde meg kjørlig med vann og småspiste litt gjevnlig. Ved 20 uker var jeg ikke konstant kvalm lenger. Men hadde hetetokter og ble svimmel ved bevegelse eller å stå oppreist for mye. Og slik har det vært siden. Siste måneden har der blitt litt bedre. Bekkenløsning kom også ved uke 20. Til tider ikke klart å gå, men så lenge jeg ligger mye stille så går det greit. Bekkenløsningen har også blitt litt bedre eller flyttet litt på seg på hvor smertene er de siste ukene - mulig fordi hodet har kommer ned i bekkenet. Har de siste ukene fått kynnere om jeg går litt.

Jeg synes dette svangerskapet har vært helt jævlig pga kvalmen!

 

[Bomchicka]

Jeg fant ut veldig tidlig at jeg var gravid, rundt uke 4. Jeg fikk en følelse i kroppen som sa meg at noe er annerledes og rok da ent ests om var positiv. Jeg var da ikke noe dårlig.
Ukene gikk og jeg tok ferie, det var da planlagt festival, hyttetur med mine foreldre og ferie hos svigers. Til da var jeg rukket å bli i noe dårlig form, men mest sliten.
Under hytteturem hadde jeg null matlyst, var ekstremt sliten og kald. Etter dette ballet det bare på seg. Ferien hos svigers var tung da jeg var en del kvalm og svimmel. Det var kun jeg og min sambo som da viste om graviditeten.
Noend ager før vi skulle reise hjem måtte vi krype til korset og fortelle til svigers fordi de begynte å skulle planlegge sydentur med oss nå i april. Jeg var da 10 uker på vei. Sambos bror fikk også vite det da. Og når vi kom hjem fra ferie fikk mine foreldre vite det.

Så var det å begynne på jobb, noe som forsåvidt gikk greit. Måtte fortelle om graviditeten der i uke 13 pga utagerende pasienter. Formen var da begynt å bli bedre, heldigvis. I begynnelsen av sept ble jeg 50% sm pga bekkenplager og dette var jeg frem til jeg ble 100% sm nå i desember. Er sm ut svangerskapet. Dette måtte til da jeg ble ekstremt sliten og nedbrutt av å stresse på jobb, tross at jeg kun jobbet 50%. Jeg har også gått til jevnlige vekstkontroller av babyen (ul) da han har hatt litt lite magemål hele veien og magemålet har vokst ujevnt. Dette ser ut til å ha bedret seg etter jeg ble fullt sm og fikk muligheten for ro og hvile. Går fortsatt til jevnlige kontroller, inntil videre.

Å gå gravid har vært en berg og dalbane for meg følelsesmessig. Veien mellom ekstrem glede og bekymringer har ikke vært lang..

 

[mammen]

Her fant jeg ut om graviditeten i uke 6, som var et veldig stort sjokk da det ikke var planlagt i det hele tatt. Kjæresten min tok det veldig fint og fra første stund var vi sikre på at dette ville vi!
De første 3-4 mnd var jeg utrolig sliten og sov opp i mot 13-14-15 timer i døgnet.. Var konstant sliten og utmattet. Jeg synes det var vanskelig å se kroppen forandre seg da jeg gikk raskt opp i vekt, og følte meg som en vandrende hval.. Jeg var mye oppblåst den første tiden, men gravidkulen kom vel rundt uke 18-19 Senere nå sliter jeg veldig med bekkenet og klarer nesten ingenting.. Er gjerne på bena i en halvtime for så å ligge på sofaen i 2 timer da jeg blir sliten med en gang jeg er aktiv.. Jeg blir og veldig fort varm og da blir jeg kvalm og svimmel som er litt skummelt..

Alt i alt synes jeg svangerskapet er og har vært veldig tøft og hardt! Både psykisk og fysisk. Er utrolig glad for at jeg har verdens beste samboer som har vært en utrolig støtte gjennom hele tiden! (De som er alene gjennom graviditeten er jammen tøffe!) Heldigvis er det ikke lenge igjen, er 100% sykemeldt og idag er det bare en måned til permisjonen begynner! Gleder meg til å få plutten ut

 

[amliv88]

Koselig tråd! Gøy å mimre litt
Jeg fant ut at jeg var gravid veldig tidlig, var så vidt man kunne skimte noen som helst strek i det hele tatt. Men visst var det strek og jeg var virkelig gravid! Det var planlagt, men det var vår første ordentlige prøveperiode så at det skulle klaffe på "første forsøk" var ganske uvirkelig! De første ukene var jeg helt ekstremt bekymret, slukte alt av informasjon på nettet og googlet hvert minste symptom. Hadde en del sterke menssmerter de første ukene og gikk nesten bare å ventet på at jeg skulle begynne å blø, men det gjorde jeg heldigvis ikke det ble mer og mer virkelig for hver uke som gikk selv om dagene/ukene frem mot uke 12 gikk sååå seint! Etter uke 12 begynte nedtellingen til OUL og når dagen endelig kom var det helt fantastisk å være sammen med kjæresten å se den lille mageboeren vi hadde skapt sammen på ultralydskjermen!
Har hatt utrolig lite plager og generelt lite symptomer. Ikke vært kvalm en eneste dag! Har hatt noe vondt i rygg og bekken, men det har gått relativt greit og jeg føler virkelig ikke jeg kan klage på svangerskapet jeg gleder meg utrolig mye til å treffe lille gull og kjenner jeg begynner å bli litt utålmodig, men samtidig vet jeg at jeg kommer til å savne å gå gravid for jeg synes det har vært, og fremdeles er, veldig koselig og fint å kjenne bevegelser og spark fra den lille i magen er den mest fantastiske og spesielle følelsen jeg noen gang har kjent

 

[Snykvit]

Jeg drømte i slutten av mai at jeg hadde en baby på rommet som var sulten og lå å gråt. Jeg våknet i full panikk å begynte å gråte ettersom jeg ikke fant babyen. Hele den dagen hadde jeg en merkelig følelse om at noe ikke stemte. Fortalte det til mannen min, som mente drømmen min hadde gått litt inn på meg. Tok tre positive tester dagen etter. Så dro vi til mine foreldre ei helg før vi sammen med dem skulle dra til svigers før vi dro til Frankrike sammen. Mamma misstenkte at jeg var gravid, men sa ingenting, så bare på meg med et "vitende" blikk (Sånn som mammaer har) Da vi ankom svigers insisterte svigerfar på at vi måtte ha vin. Da jeg takket nei stoppet alle opp å begynte å stirre på meg. Da sa mannen min at babyen ikke var så glad i at mammaen drakk vin. Da fant svigers frem champagnen, men jeg fikk kose meg med et glass sjimpanse-brus.

I Frankrike blei jeg så dårlig. Jeg begynte å kaste opp etter hvert måltid å endte opp med å gå ned 8 kg tilsammen. Det hjalp ikke at pappa og svigerfar kjøpte "deilige franske oster" å fylte kjøleskapet med, så hver gang kjøleskapet ble åpnet, sprang jeg for å kaste opp. Osten forsvant da jeg skadet foten å ble sengeliggende på leiligheta vi leide.

Etter vi kom hjem har svangerskapet gått som etter boka. Var kvalm til uke 12 på dagen. Etter det hadde jeg ingen plager før vi kom til uke 18, da jeg begynte å få kynnere. Det tok seg opp de neste ukene og har vært ganske plagsomme nå i høst. Hadde en tur på føden da kynnerne plutselig begynte å gjøre vondt. Da ga de meg beskjed om å ikke røre magen når jeg fikk kynnere, for da ble de verre. Etter jeg kom i uke 30 begynte bekkenet mitt å si ifra. Skal høre med lege og jordmor neste uke om de har noen tips. Føles merkelig ut når jeg går.

Nå gleder vi oss til lille-jenta kommer. Pappaen er helt på tuppa og bruker å ligge å prate med henne igjennom magen på kveldene når vi har lagt oss. Hun svarer med å sparke der han prater. Trur det blir ei pappa-jente. Jeg synes det er deilig å gå gravid nå, men det var grusomt å være så kvalm. Det er det eneste jeg kunne tenkt meg å forandre på.

 

[Yummy_mummy]

Fant ut at jeg var gravid i uke 4. Kvalmen kom i uke 7, og jeg ble sengeliggende. Fra uke 9-14 rakk jeg 3 innleggelser på sykehuset pga jeg var helt dehydrert av hyperemesisen. Kvalmen ble bedre i uke 16, og jeg prøvde å jobbe litt. I uke 18 ble jeg 100% sykmeldt pga bekkenløsningen. Den har bare blitt verre og verre - bruker krykker. Kjente spark først rundt uke 22. Halsbrannen begynte for fullt i uke 29.

Nå må jeg bare stoppe meg selv for her var det jo bare masse plager. Har hatt et veldig tøft svangerskap med masse plager og jeg gleder meg til å bli ferdig. Er superglad for at jeg har fått oppleve det å bære frem et barn, men dette er mitt 2. svangerskap hvor jeg bare har vondt og føler meg dårlig. Ikke lett, men uten tvil verdt det! Om fødselen går bra prøver vi på en siste også skal denne livmoren pensjoneres!

 

[Leanica]

Så morsomt å mimre litt
Jeg for min del innså vel i uke 3-4 at jeg var gravid, på første forsøk!! Hadde helt glemt at vi prøvde også, så det ble et lite sjokk når plutselig puppene ble så grusomt vonde
Formen var helt ok, takk og lov siden vi skulle reise Europa rundt med hundene våre i bobil. Det ble dessverre endel kvalme, men alt i alt klarte jeg meg fint synes jeg. Unnskylder meg med at jeg var "fyllesyk" til andre kjente, haha fikk endel blødninger, kanskje ikke så rart når vi hadde utstilling hver bidige dag med 11 hunder *dåne*...
Blødde frem til uke 12, og var da hjemme igjen. Begynte å male huset utvendig, før vi innså at vi måtte bygge på huset også (gubben ville ha større bad). I månedsskiftet okt/nov ble søknaden godkjent, gamle delen av huset ble revet - og vi var uten toalett :O !!! Formen var ok, og blødningene hadde stoppet. Jeg reiste fortsatt verden rundt med hundene, imens gubben bygde hjemme. Etter en utstilling i Danmark hvor jeg gikk i gulvet (svimte av for første gang), fikk jeg beskjed om å holde meg mer i ro. Passet igrunn bra, siden bekkenet hadde begynt å låse seg. Hadde på denne tiden hatt smerter i nyrene over lengre tid, men kun lave utslag på urinprøvene i nesten 2 måneder. Litt hell i uhell etter episoden i Danmark, fant dem ut at begge nyrene var delvis blokkerte. Så fra nå av måtte jeg sove sittende, men måtte opp og gå annenhver time om natta (det løsner trykket litt). Alternativt må jeg operere inn et dren av noe slag (?) . Det frister lite...
Skulle på én siste utstilling i Finland i desember, med godkjennelse fra både lege og jordmor. Det endte opp med fødeavdelingen i Finland, med sammentrekninger og kraftige magesmerter i høyre side. De trodde det var blindtarmen, men det viste seg at jeg har en fibroid på 4,3 cm i livmorveggen som stikker ut til høyre for navlen - som irriterte og fremkalte sammentrekninger. Mistet flyet hjem, men kom meg hjem litt senere - og rett inn på føden i Norge. Inn og ut i hele jula med sammentrekninger, og en livmorhals som ble stadig kortere. Legene prøvde forskjellige tabletter og styr, men ingenting fungerte. Til slutt fikk jeg Bricanyl inn i låret, og piller som jeg skulle ta, og da roet alt seg - men i gjengjeld bivirkninger fra en annen verden. Vet ikke hvordan det er å ha abstinenser, men tror jeg må ha sett ut som et "avdanka narkovrak" med de skjelvingene/ukontrollerte bevegelsene, hodepinen, svettetoktene og alt
Etter DET har jeg holdt meg i ro *kryss i taket* ... Jobber nå kun via pc hjemafra, og sammentrekningene har roet seg *hurra*
Per i dag har jeg fremdeles låsning i bekkenet, og kiropraktoren tørr ikke å gjøre noe mer lenger - pga sammentrekningene :/ Men pytt, så lenge prinsessa venter litt til, så skal jeg overleve sittende sovestilling (som forøvrig gir nakkekink fra en annen verden!!), skjelvinger og styr
Alt i alt så synes jeg ikke at det har vært sååå ille, det verste er mangel på søvn om natta. Skal inn igjen på sykehuset i neste uke, og jeg begynner veeeldig å vurdere "dren", eller hva det nå enn heter, for å få tømt nyrene... Men vi får se
Ingen kvalme lenger, litt sliten, og altfor tung *haha* ... Men snaaart ferdig

 

[Line32]

Testet positiv 4+3. Var noe overrasket over å få positiv test for jeg hadde gått 5-6 dager med litt blod i utfloden (men siden mensen ikke kom skikkelig i gang så tok jeg en test bare for å sjekke). Var uggen fra uke 6-13, og var en del trøtt. Hadde heldigvis 3 uker ferie under det verste så fikk sovet og slappet av. Fikk mage tidlig og innen 13 uker visste de fleste på jobben om graviditeten.
Hadde litt små bekkenplager, men frem til uke 25 gikk det relativt greit. Etter dette har jeg følte at det er blitt tyngre og jeg blir fort sliten (like mye mentalt som fysisk). Har vært litt sykemeldt siste ukene før jul for å prøve å slappe litt av, uten at set er så enkelt når man er i desember måned og alt som skal gjøres før jul. Er nå 60 % sykemeldt frem til permisjon om 4 uker. Synes ikke det er spesielt hyggelig å gå gravid og har nå kun ett ønske og det er at slutten ikke skal bli like tøff som sist gang.

 

[Tuppelura92]

Jeg får så vondt av å skulle tenke tilbake på mnd som har gått.. For jeg fant ut at jeg var gravid når jeg var 3-4 uker på vei, for hadde så ekstremt vondt i puppene, og jeg sov som om jeg aldri hadde sovet før i hele mitt liv. Jeg jobbet til jeg var 4 mnd påvei (bare 40%, men jobber i butikk! så ble bare ståing) jeg følte meg så sliten, og så utenfor. Og til tross for at jeg nesten ikke hadde spist noen ting det siste året, og gått ned mange kilo, og ulvehungeren og fornuften gjorde at jeg begynte å spise igjen, så gikk jeg opp mye i vekt, og det FORT!! Noe jeg merket godt på kroppen, bekkenet og anklene verket, ilte, så sendte opp med å bli sykemeldt, ettersom at jobben min er veldig belastende for kroppen, og tilrettelegging ikke var mulig

Har vært superheldig å sluppet unna oppkast. Men har vært kvalm, hormonell og følt meg veldig alene. Samboeren min jobber mye, og skjønner egentlig ikke helt hva som foregår. Så får veldig lite støtte når han først kommer hjem han har ikke vært noe flink til å vise at han gleder seg og derfor vært lite engasjert. Heldigvis har det blitt litt bedre etter lillegutt begynte å sparke hardt, for da blir han litt påminnet om at det faktisk er noe inni den svære dama hans xD

Også er søsteren min gravid, med termin en uke etter meg. Hun tar mye plass og fra dagen jeg fortalte jeg var gravid, så har henne vært sjalu og grinete for at det er sjangs for at jeg får først! Dette irriterer meg også noe veldig, og har gjort i mange mnd nå. Så håper jeg går på overtid så henne får først, bare for å slippe det problemet.

Utenom det så har jeg vært plaget med mye kramper nedentil, og nå de siste ukene mye murringer, kramper, harde spark som gjør meg kvalm og uvel. Jeg elsker barn, og gleder meg veldig til å få barn. Men å gå gravid synes jeg er noe dritt! Stor påkjenning på både kropp og sinn!! Hadde nok vært bedre om jeg føler at jeg hadde fått litt støtte og sympati fra samboeren min


Sent from my iPad using BV Forum

 

[Igloo]

Jeg var bare 3 uker og noen dager på vei når jeg fant ut at jeg var gravid. Vi hadde mistet et par måneder før, så jeg og mannen min var overlykkelige, og litt sjokkerte over hvor fort det hadde gått. Lykken varte kanskje i en uke før jeg begynte å slite med bekymringer, røykeslutt, kvalme og ekstrem trøtthet. Jeg var livredd hver gang jeg gikk på do for at jeg skulle se tegn på at jeg kom til å miste igjen. Sammen med alt det andre, pluss en del hormoner, syns jeg de 3-4 første månedene var skikkelig tøffe. Jeg tror rett og slett at jeg tok sorgen på forskudd. Jeg la på meg noen kilo ganske kjapt når det så ut som om alle her gikk ned i vekt, så jeg ble også veldig bekymret for at vekten var ute av kontroll. I tillegg fikk jeg vite at jeg ikke fikk fornye kontrakten min på jobb etter august, så økonomiske bekymringer kom på toppen av dette. Jeg syns ukene sneglet seg av gårde, og ante ikke hvordan jeg skulle klare å være gravid i så mange måneder.

Men så kom OUL i begynnelsen av september, og det var kanskje da jeg begynte å se litt lysere på det. Eller kanskje det var når jeg begynte å kjenne spark... Uansett så flyttet fokuset mitt seg fra alle bekymringene jeg hadde hatt, og jeg begynte å planlegge, handle, og jeg begynte å få troen på at det kom til å gå bra. Jeg var også spent hver morgen på hvilke bevegelser jeg kom til å kjenne den dagen, og det var spennende å følge med på utviklingen. Jeg hadde rygg- og hoftesmerter og problemer med søvn om natten, men humøret ble bedre og plutselig begynte tiden å fly av gårde.

I oktober og november fikk jeg jobbe litt som vikar på gamlejobben og det hjalp litt på selvtilliten. Etterhvert ble ryggen og hoftene verre og jeg begynte å få veldig plagsomme kynnere, så jeg ble ikke så forferdelig lei meg når det vikariatet også tok slutt.

Etter det føler jeg egentlig bare at tiden har gått fortere og fortere, og jeg har blitt mer og mer komfortabel med å være gravid. Jeg ser at andre begynner å snakke om at de er lei, og selv om jeg gleder meg til å treffe nurket, så kunne jeg nok ha vært gravid i en måned til uten problemer.

Kort fortalt: Det begynte dårlig, men nå er jeg ganske fornøyd med livet

 

[Nusse84]

Jeg var på Kreta, 2 dagen når jeg ante ugler i mosen. Våknet på fredagen, og var urolig. Skulle jo hatt mensen i dag, alltid vært presis eller for tidlig. La plutselig merke til at puppene var større og brystvortene var stive.. Føltes ut som om jeg hadde hovene kjertler i puppene også.. Tok en test der nede, den viste negativ. Valgte å ikke stole på denne testen, fordi jeg bare følte det på meg. I løpet av de 10 dagene jeg var der nede, fikk jeg 4 negative tester. Valgte å holde meg unna alkoholen der nede, fordi jeg bare følte at jeg var gravid. Vi snakka frem og tilbake, kiipt hvis det ikke var noe, og at vi ikke kunne kose oss der nede..Typen var også helt sikker, grunnet forandringen av puppene. Kom hjem etter 10 dager. Dro på søndagsåpent apotek for å kjøpe en ordentlig test. Ventet i 4 timer for å håpe på å samle nok stoffer slik at denne testen kunne vise postiv, vi var så spente begge to.
Testen viste 2-3 uker GRAVID.
Formen har vært veldig bra, var veldig trøtt den første tiden, og mye opp og tisse om natta. Men har vært dager hvor jeg har tenkt er jeg egentlig gravid? Kjente ikke spark før uke 24, så ukene frem til da, har vært kiipe. Alle andre snakket om de flotte sparkene, og hvor godt det var å kjenne liv. Jeg viste ikke hva de snakket om.. Følte på meg at babyen ikke var der, eller levde i det hele tatt. Selv om jeg hadde sett han på tidlig UL i uke 12 og 18.
Husker første gang jeg kjente sparkene, satt i en sakkosekk på jobb, og ventet på at noen skulle bli hentet.. bank-bank-bank, 4 raske spark på venstre side.. Det kunne ikke være noe annet en babyen.. Var så letta når jeg kjente dette. Den dagen var han veldig aktiv, og typen fikk kjenne han sparke for første gang samme kveld han også.
2 trim ester har vært den beste tiden. Ikke opp på do om natten, og i fin form. Ikke hatt noe mage som har vært noe spesielt i veien heller.
Nå 3 trim ester begynner jeg å få en del plager.. opp å tisse mye om natten. Beina verker, finner ikke en god ligge stilling om natten. Hofte/bekken/rygg verker hvis jeg stresser eller står for lenge på harde gulv på jobben,. Men jeg skal ikke plage, jeg vil si at jeg har hatt en veldig flott svangerskap hittil. Blir det slik neste gang også, går jeg gjerne gravid igjen. Nå gleder jeg meg aller mest til permisjon og kunne slappe av de siste ukene før termin.


Siste testen jeg tok der nede, dagen før vi skulle hjem. Viste en veldig svak strek. Tok bilde av det slik at jeg kunne zoome og virkelig se om det var en strek der.


Testen dagen vi kom hjem fra ferie.