Gravid på Cerazette

Mamacita79

Mamacita79

Forelsket i forumet
Jeg begynte på Cerazette i slutten av januar,og har vært nøye med å ta dem til samme tid, hver dag. Likevel fikk jeg på mandag en positiv graviditetstest.
Fikk målt hcg-nivået hos legen igår, og jeg er visst 6-8 uker på vei.

Så nå sitter jeg her - alene med to barn og gravid med det tredje. Alle tre har samme bf - så av erfaring vet jeg at han ikke kommer til å betale bidrag for ungene og han kommer ikke til å ha samvær med dem i mer enn noen timer om gangen. Og så kan han finne på å ikke treffe dem på flere mndr. (Jeg vet - jeg burde ha kuttet ham ut for leeenge siden, men har istedet gitt ham sjanse på sjanse. Nå har han brukt opp sin aller, aller siste.)

Nå må jeg altså ta en avgjørelse på om jeg skal beholde barnet eller ikke. Fornuftsmessig, så bør jeg ikke beholde det. Men kan jeg leve med en sånn avgjørelse? Jeg føler meg dratt i alle retninger og jeg trenger sårt noen andres syn på dette enn bare familie og venners.
 
Oi, dette var vanskelig.. Jeg har desverre ikke noe hjelpende tanker og komme med egentlig.. Men masse lykke til med valget du tar! <3>
 
BF her er vell omtrent i den samme gata som BF hos deg høres det ut som.. Jeg har gitt han to- tre sjanser, selv om jeg burde ha kuttet han ut. Men etter jeg fikk lille så har jeg ikke gitt han en til sjanse ( med at vi skal bli sammen, eller gjøre noe), selv om han ville bli sammen igjen. Nå har de ingen kontakt, etter hans eget ønske. Så jeg kan vell på -mange måter relatere meg til situasjonen din..

Hvis jeg hadde blitt gravid med han en gang til, så hadde jeg vært helt rådvill... Men jeg vet hvor utrolig vanskelig det er å gå gjennom et svangerskap alene ( han gikk fra meg da jeg var 3 mnd på vei, og var ikke tilstede under resten av graviditeten). Høres ut som BF hos deg heller ikke kommer til å være så utrolig mye tilstede dersom du velger å fullføre svangerskapet. Uansett, så var det utrolig psykisk vanskelig for meg å gå gjennom et svangerskap alene,og jeg hadde mange tunge stunder. Av den grunn så hadde nok valget mitt, hvis jeg ble gravid meg BF her igjen, å tatt abort. Veldig fælt å si, men jeg vet med meg selv at det hadde blitt alt for tøft å gå gjennom et svangerskap alene igjen. Hadde det kun vært meg , hadde det vært noe annet, men jeg har ei til å tenke på.. Så da hadde jeg ikke klart det, og hadde fjernet "det" mest for min datters skyld. For at ho skulle ha hatt en god mor som klarte å ta vare på ho.

Men det er jo forskjellig fra person til person.. Hvis jeg hadde visst at jeg hadde klart det psykisk å gå gjennom et svangerskap til alene, og vært alene etterpå med to ( for deg tre) , så hadde det vært annerledes. Du må vell kanskje tenke gjennom om du er psykisk sterk nok til å gå gjennom et svangerskap til (alene), og være alene med 3 barn. Det er ditt valg, og gjør det DU føler er riktig, ikke det andre mener.

( Det var på INGEN måte en anbefaling om å ta abort, sier bare hva jeg personlig ville ha gjort og tenkt dersom jeg hadde blitt gravid igjen med BF til tulla jeg har).
 
Jeg må nok også si at jeg ikke har noen velmennede råd å komme med... Beklager, dette er nok en tøff og vanskelig avgjørelse for deg... Bruk tiden godt, og ta en avgjørelse basert på dine tanker og følelser, ikke andres. Lykke, lykke til!!!
 
Jeg har ikke vært i en sånn situasjon, men mitt råd er å lytte mye til hjertet, ikke bare fornuften. Still deg selv alle mulige spørsmål. Kan jeg ta vare på et barn nr. 3? Er jeg i en situasjon økonomisk så jeg kan klare det? Har jeg energi og kapasitet til det? Har jeg muligheter til å få hjelp fra familie og venner?

For meg er spørsmålet "kan jeg leve med meg selv om jeg tar abort?" et viktig spørsmål. Det er det jeg mener med å lytte til hjertet. For hvis du vet med deg selv at det blir en enorm belastning for deg i ettertid, så må du i alle fall få hjelp til å bearbeide følelsene under prosessen om du tar abort.

Ønsker deg lykke til og håper du klarer finne ut hva du vil, og at du har folk rundt deg som støtter deg uansett hva beslutningen blir.
 

pingvinenA skrev:
BF her er vell omtrent i den samme gata som BF hos deg høres det ut som.. Jeg har gitt han to- tre sjanser, selv om jeg burde ha kuttet han ut. Men etter jeg fikk lille så har jeg ikke gitt han en til sjanse ( med at vi skal bli sammen, eller gjøre noe), selv om han ville bli sammen igjen. Nå har de ingen kontakt, etter hans eget ønske. Så jeg kan vell på -mange måter relatere meg til situasjonen din..

Hvis jeg hadde blitt gravid med han en gang til, så hadde jeg vært helt rådvill... Men jeg vet hvor utrolig vanskelig det er å gå gjennom et svangerskap alene ( han gikk fra meg da jeg var 3 mnd på vei, og var ikke tilstede under resten av graviditeten). Høres ut som BF hos deg heller ikke kommer til å være så utrolig mye tilstede dersom du velger å fullføre svangerskapet. Uansett, så var det utrolig psykisk vanskelig for meg å gå gjennom et svangerskap alene,og jeg hadde mange tunge stunder. Av den grunn så hadde nok valget mitt, hvis jeg ble gravid meg BF her igjen, å tatt abort. Veldig fælt å si, men jeg vet med meg selv at det hadde blitt alt for tøft å gå gjennom et svangerskap alene igjen. Hadde det kun vært meg , hadde det vært noe annet, men jeg har ei til å tenke på.. Så da hadde jeg ikke klart det, og hadde fjernet "det" mest for min datters skyld. For at ho skulle ha hatt en god mor som klarte å ta vare på ho.

Men det er jo forskjellig fra person til person.. Hvis jeg hadde visst at jeg hadde klart det psykisk å gå gjennom et svangerskap til alene, og vært alene etterpå med to ( for deg tre) , så hadde det vært annerledes. Du må vell kanskje tenke gjennom om du er psykisk sterk nok til å gå gjennom et svangerskap til (alene), og være alene med 3 barn. Det er ditt valg, og gjør det DU føler er riktig, ikke det andre mener.

( Det var på INGEN måte en anbefaling om å ta abort, sier bare hva jeg personlig ville ha gjort og tenkt dersom jeg hadde blitt gravid igjen med BF til tulla jeg har).
Nå har jo jeg gått alene gjennom to svangerskap - han har for det meste glimret med sitt fravær, spesielt første svangerskapet. Etter å gå gravid alene første gangen, tenkte jeg: Aldri mer!! Men når man plutselig befinner seg i situasjonen, så blir ofte ting litt annerledes. Så å gå gravid alene igjen ser jeg ikke på som noe problem. Been there, done that!! Og jeg tror ikke jeg har vært eller kommer til å bli en dårlig mor som ikke klarer å ta vare på ungene mine fordi jeg skal gjennom et svangerskap!! Så å ta abort for å "skåne" guttene mine for meg som gravid, er ikke et tema engang.

Det samme gjelder abort - jeg har tenkt, og vært HELT sikker på at om jeg ble gravid igjen, så skulle jeg ta abort. Jeg har jo mer enn nok med to barn, og følte meg veldig, veldig ferdig med graviditet og babytid. Men når man finner ut at det bor en baby i magen, så er det helt umulig å føle seg så sikker likevel. Det går faktisk ikke an å si sikkert hva man ville gjort før man er i situasjonen. Spesielt ikke når det gjelder akkurat dette.

Jeg har ikke lyst på et barn til. Men er redd jeg kommer til å angre hvis jeg tar abort. Det er tross alt søsteren eller broren til guttene mine som er inni der.

Men jeg får tenke litt til. Bf sin reaksjon på dette har vært: INGENTING! Helt utrolig. Ikke en tlf, ikke en mld - absolutt ingenting. Så ikke mye å hente der.. ;)


 
Takk for svar!

Det som er mest irriterende med dette, var at nå hadde jeg endelig fått bf ut av systemet, mer rutiner på ungene, skulle begynne å trene og komme meg i form - jeg så rett og slett veldig lyst på livet og gledet meg!!

Og så kom dette - så utrolig lite planlagt, og så utrolig dårlig timing, og jeg hadde jo etter beste evne prøvd å beskytte meg så dette ikke skulle skje igjen!!

Som skrevet over, så ønsker jeg meg ikke et barn til, men samtidig er det veldig vanskelig å ta det bort. Gruer meg enormt til den prosessen hvis det blir utfallet.

Samtidig tror jeg det er best for både meg og guttene at vi ikke øker på familien vår med en til. Uansett - dette var en skikkelig kjip situasjon å komme i, og nå må jeg finne den betse veien ut av situasjonen. Så får vi se hva valget blir.
 

Mamacita79 skrev:

pingvinenA skrev:
BF her er vell omtrent i den samme gata som BF hos deg høres det ut som.. Jeg har gitt han to- tre sjanser, selv om jeg burde ha kuttet han ut. Men etter jeg fikk lille så har jeg ikke gitt han en til sjanse ( med at vi skal bli sammen, eller gjøre noe), selv om han ville bli sammen igjen. Nå har de ingen kontakt, etter hans eget ønske. Så jeg kan vell på -mange måter relatere meg til situasjonen din..

Hvis jeg hadde blitt gravid med han en gang til, så hadde jeg vært helt rådvill... Men jeg vet hvor utrolig vanskelig det er å gå gjennom et svangerskap alene ( han gikk fra meg da jeg var 3 mnd på vei, og var ikke tilstede under resten av graviditeten). Høres ut som BF hos deg heller ikke kommer til å være så utrolig mye tilstede dersom du velger å fullføre svangerskapet. Uansett, så var det utrolig psykisk vanskelig for meg å gå gjennom et svangerskap alene,og jeg hadde mange tunge stunder. Av den grunn så hadde nok valget mitt, hvis jeg ble gravid meg BF her igjen, å tatt abort. Veldig fælt å si, men jeg vet med meg selv at det hadde blitt alt for tøft å gå gjennom et svangerskap alene igjen. Hadde det kun vært meg , hadde det vært noe annet, men jeg har ei til å tenke på.. Så da hadde jeg ikke klart det, og hadde fjernet "det" mest for min datters skyld. For at ho skulle ha hatt en god mor som klarte å ta vare på ho.

Men det er jo forskjellig fra person til person.. Hvis jeg hadde visst at jeg hadde klart det psykisk å gå gjennom et svangerskap til alene, og vært alene etterpå med to ( for deg tre) , så hadde det vært annerledes. Du må vell kanskje tenke gjennom om du er psykisk sterk nok til å gå gjennom et svangerskap til (alene), og være alene med 3 barn. Det er ditt valg, og gjør det DU føler er riktig, ikke det andre mener.

( Det var på INGEN måte en anbefaling om å ta abort, sier bare hva jeg personlig ville ha gjort og tenkt dersom jeg hadde blitt gravid igjen med BF til tulla jeg har).
Nå har jo jeg gått alene gjennom to svangerskap - han har for det meste glimret med sitt fravær, spesielt første svangerskapet. Etter å gå gravid alene første gangen, tenkte jeg: Aldri mer!! Men når man plutselig befinner seg i situasjonen, så blir ofte ting litt annerledes. Så å gå gravid alene igjen ser jeg ikke på som noe problem. Been there, done that!! Og jeg tror ikke jeg har vært eller kommer til å bli en dårlig mor som ikke klarer å ta vare på ungene mine fordi jeg skal gjennom et svangerskap!! Så å ta abort for å "skåne" guttene mine for meg som gravid, er ikke et tema engang.

Det samme gjelder abort - jeg har tenkt, og vært HELT sikker på at om jeg ble gravid igjen, så skulle jeg ta abort. Jeg har jo mer enn nok med to barn, og følte meg veldig, veldig ferdig med graviditet og babytid. Men når man finner ut at det bor en baby i magen, så er det helt umulig å føle seg så sikker likevel. Det går faktisk ikke an å si sikkert hva man ville gjort før man er i situasjonen. Spesielt ikke når det gjelder akkurat dette.

Jeg har ikke lyst på et barn til. Men er redd jeg kommer til å angre hvis jeg tar abort. Det er tross alt søsteren eller broren til guttene mine som er inni der.

Men jeg får tenke litt til. Bf sin reaksjon på dette har vært: INGENTING! Helt utrolig. Ikke en tlf, ikke en mld - absolutt ingenting. Så ikke mye å hente der.. ;)



Mente ikke at du ville bli en dårlig mor for de du hadde altså :) Snakka egentlig mest for meg selv, og hvis jeg var i den situasjonen. At jeg kanskje tror jeg hadde sliti psykisk underveis , og det vil jeg ikke når jeg har min lille. Kan jo hende jeg hadde klart det også da :) Siden du nevnte jo at du tenkte aldri mer første gangen, akkurat som jeg tenker nå :) Og jeg vet ikke hva jeg ville gjort dersom jeg faktisk hadde blitt gravid.. Man blir veldig fort VELDIG beskyttende mot det barnet man har i magen.. Jeg var 12 uker på vei da BF ombestemte seg, og sa jeg skulle ta abort, men det var aldri i mine tanker en gang den gangen.. Så jeg kjenner den tanken veldig igjen.

Men om du velger å ta abort , så kommer du til å bli respektert uansett :) Spørsmålet er vell heller om du kommer til å gjøre det.. Du må jo ta en avgjørelse du selv klarer å leve med, enten det er å beholde eller å fjerne.  Prøv å se for deg livet ditt med 3 barn og tenk hvordan det ville vært :) Om du tenker at det er noe du kommer til å like og klare, eller om du virkelig ikke ønsker det.

Så det kommer jo ann på hvor sikker du er på om du kommer til å angre en gang i framtiden, og veier det opp for bekymringene du har rundt situasjonen ?.. Man å jo ta et valg man kan leve med...

Er det vanskeligere å ta abort enn å beholde? Eller er det vanskeligere å beholde enn abort... ( ikke spørsmål du trenger å svare på, bare ment som tenkespørsmål. Det gjelder alle spørsmåla)

Og det å ha en BF som ikke sier noe omtrent vet jeg veldig mye om... Man lir helt forbauset over at de kan ha en sånn holdning og ikke bry sef ( i hvert fall virke som de ikke bryr seg ).  
 
Høres ikke ut som du har lyst å ta abort egentlig..?

Kanskje kutte BF fullstendig fra livet ditt og heller håpe det dukker opp en annen som kan hjelpe deg med 3 kids? Ikke noe å satse på selvfølgelig men det kan jo skje :-)

Men uansett, utrolig hvordan de som ikke ønsker å bli gravid blir gravid selv om de går på prevansjon mens de som ønsker et barn mer enn alt i hele verden må slite i måneder og år...urettferdig er det!

Lykke til med avgjørelsen ihvertfall!
 
Det er jammen ingen enkelte situasjon du er i. Skjønnar godt at det må vera beintøft å vera åleine med ungane, og med ein barnefar som ikkje bryr seg i det heile. Slik som eg forstår deg er du redd for å angre om du tar abort. Det er heilt klart ei stor avgjerd som du skal leve med resten av livet, så at det ikkje er enkelt er eit sunnhetsteikn trur eg. Eg vil råde deg til å oppsøke Amathea om dei har kontor i nærleiken av deg. Det å lufte tankane til nokon som er heilt nøytrale er uvurderleg. Om ikkje dei har kontor i nærleiken fins det kanskje ein psykolog du kan få time hos, og berre få sortert litt i alle tankane. Eg lever i eit satbilt og godt ekteskap, men syntes det var kjempetøft når eg stod med ein positiv graviditetstest når nr 3 var 3 mnd gamal. Eg hadde gått gjennom eit tøft, komplisert svangerskap der eg måtte ta det fullstendig med ro i over 3 mnd, og det heile enda i hastekeisersnitt i veke 34 - 2. Eg hadde ein mildare fødselsdepresjon etter nr 2, og var veldig bestemt på at no skulle eg berre nyyyyyte babyen, og ikkje verta gravid att med det første. Eg følte verden raste sammen når eg vart gravid så snart. For meg var abort heilt uaktuelt, men eg må tilstå at eg ønska at eg skulle abortere. Syntes det var kjempeurettferdig at andre som ønska seg barn så sårt aborterte, mens eg som ikkje ville ha skulle behalde. Eg bestilte meg time hos psykolog, og det hjalp meg veldig. Å få lufte tankane til ein nøytral person har vore heilt uvurderlig, og etter å ha pasert veke 20 har eg no byrja å glede meg. Eg har aldri vore hos psykolog før, men det har vore ein positiv opplevelse. Din situasjon er jo mykje meir komplisert, så ikkje vær redd for å søke hjelp. Du skal ta ei stor avgjerd som vil vera med deg resten av livet, uansett kva du velger. Masse, masse lukke til. Klem
 
Jeg har heldigvis aldri vært i din situasjon og forstår godt at det må være utrolig vanskelig, men for min egen del hadde jeg nok likevel valgt å ta det bort.

Jeg ser for meg at det egentlig er en helt utenkelig tanke når graviditeten er et faktum, men med tanke på de to barna jeg allerede har, så hadde det for meg likevel vært det rette å gjøre utfra livet som kommer etter en graviditet og fødsel. Jeg ønsker å ha nok tid, energi og overskudd til å følge opp barna mine på en god måte, og økonomisk ønsker jeg også å ha litt å gå på. Jeg ønsker ikke et tredje barn nå selv om jeg er i et stabilt forhold, fordi jeg tror ikke jeg har kapasitet til å være en så god mor som jeg vil være for tre så små barn akkurat nå, og jeg tror det ville gått utover eldstejenta mi, som tross alt bare er 3 år. Hadde ulykken skjedd for vår del, så hadde jeg revurdert det, siden vi tross alt er to om det, men jeg hadde aldri med vitende vilje gått inn i en situasjon der jeg ble alenemamma for tre barn med en pappa som verken stiller opp eller betaler barnebidrag. Men her snakker jeg altså helt utfra meg selv, og ingen andre...

Det er bare du som vet hva som er rett å gjøre for deg, og jeg ønsker deg lykke til med avgjørelsen. Det kan bli tøft, så å søke profesjonell rådgivning kan nok være nyttig, som andre har nevnt her også. Håper du kommer fram til en avgjørelse som du kan leve med resten av livet.
 
Jeg så noen nevnte amathea, og det anbefaler jeg virkelig! Jeg gikk dit da barnefaren gikk fra meg da jeg var 3 mnd på vei, og hadde ombestem seg når det gjaldt å få barn. De hjalp meg virkelig, og det var mye på grunn av de at jeg ikke knakk psykisk under min graviditet. Det er veldig godt å få andre øyne på situasjonen, og noen som ikke dømmer deg uansett hva slags tanker man har. Så det anbefaler jeg deg virkelig å gjøre. De hjalp meg masse under min graviditet. Det er bare å ringe, så får du time på ditt lokale kontor :) Så blir du fulgt opp og får de timene du ønsker videre. Jeg går også i en barselgruppe gjennom Amathea nå, og der møter jeg andre alenemødre :) Og det er kjempe fint å møte andre i samme situasjon.
 
Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med i det hele tatt, men jeg ville bare ønske deg masse lykke til med avgjørelsen!! Det der hørtes ikke noe lett ut i det hele tatt....
Klem!!
 

Samuels hjertemamma skrev:
Høres ikke ut som du har lyst å ta abort egentlig..?

Kanskje kutte BF fullstendig fra livet ditt og heller håpe det dukker opp en annen som kan hjelpe deg med 3 kids? Ikke noe å satse på selvfølgelig men det kan jo skje :-)

Men uansett, utrolig hvordan de som ikke ønsker å bli gravid blir gravid selv om de går på prevansjon mens de som ønsker et barn mer enn alt i hele verden må slite i måneder og år...urettferdig er det!

Lykke til med avgjørelsen ihvertfall!

Vet at det er veldig urettferdig...
Har en søster, og hun og kjæresten har prøvd en god stund å bli gravide, og i tillegg har de mistet en gang. Jeg har ikke turt å fortelle henne at jeg er gravid igjen engang... Hun fortalte meg at hun var så misunnelig på alle de som hadde "oops -jeg er visst gravid-opplevelse". Kommer ikke til å ta henne med i abort/ikke abort-diskusjonen min, for å sei det sånn.
 
Har hatt en laaang samtale med Amathea-ansatt. Det var veldig greit!
Nå - etter mye tankevirksomhet, heller jeg mot å ta abort. Har fått time på sykehuset 18 mai, så får vi se.

Men av hensyn til barna jeg har fra før, og meg selv, så tror jeg kanskje at abort er det riktige valget for meg, nå, i min situasjon..

Kanskje jeg en dag får sjansen til å bli gravid igjen, og kanskje til og med med en barnefar som vil være tilstede for meg og alle ungene?? Who knows?? ;)

Men prosessen på sykehuset gruer jeg meg noe helt forferdelig til!!!!! Fytti!!! Og jeg skal gjøre det alene - men pokker heller - jeg gjør jo alt alene, så klarer vel dette og. :)

 
Uff, kunne ønske at du slapp å gjøre dette alene :( Du er beintøff!! Jeg hadde lagt meg ned i fosterstilling og blitt der for lengst....
Håper det går så smertefritt som det overhodet mulig!
 

Lambi`83 skrev:
Uff, kunne ønske at du slapp å gjøre dette alene :( Du er beintøff!! Jeg hadde lagt meg ned i fosterstilling og blitt der for lengst....
Håper det går så smertefritt som det overhodet mulig!


Signerer denne.. Og syns også det er dumt at du skal gjøre det alene :( Du har ikke ei venninne eller noe som kan støtte deg da?..

Fint at du fikk snakket med noen i Amathea i hvert fall :) Du er sterk!
 

pingvinenA skrev:

Lambi`83 skrev:
Uff, kunne ønske at du slapp å gjøre dette alene :( Du er beintøff!! Jeg hadde lagt meg ned i fosterstilling og blitt der for lengst....
Håper det går så smertefritt som det overhodet mulig!


Signerer denne.. Og syns også det er dumt at du skal gjøre det alene :( Du har ikke ei venninne eller noe som kan støtte deg da?..

Fint at du fikk snakket med noen i Amathea i hvert fall :) Du er sterk!

Har ikke fortalt det til så mange, men har to venninner som sier de kan være med og som har støttet meg hele veien. Så får se om jeg tar med meg en av dem, men tror jeg kommer til å gjøre det alene.
Vet jo enda ikke om jeg klarer å gjennomføre det, for klarer ikke å bli 100% sikker på dette.. Men tror ihvertfall at det er det beste akkurat nå.. Om en time har jeg kanskje  ombestemt meg igjen - går veldig opp og ned og frem og tilbake!! Slitsomt!!
 
Tenker mykje på deg. Ingen lett avgjerdsle å ta. Masse lukke til, og ikkje nøl med å ta med deg ei venninne som du stoler på. Det kan vera godt med ei hand å halde i når det står på. Skulle du ombestemme deg er det ingen skam og snu. Som sagt, lukke til, uansett bestemmelse.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp