Gravid og usikker, hvordan bestemme seg?

Starflower

Starflower

Gift med forumet
Himmelbarn
Oktoberbarna 2021♡
Aprilspirene 2024❤️
Hei :)

Jeg er 6+2 uker påvei. Jeg og samboeren har egentlig bestemt at det beste er å ta abort, da det ikke var planlagt og det virkelig ikke passer i forhold til livssituasjonen for øyeblikket. Jeg har nettop byttet jobb og har ingen rettigheter eller garanti for arbeid i den nye jobben. Samboeren er usikker på om han kommer til å bli permittert på grunn av nedbemanning. Vi har ikke vært sammen veldig lenge, rundt 1,5 år og har kun vært samboere en liten stund. Vi har 2 andre som bor hos oss så det er heller ikke optimalt. Det høres kanskje teit ut, men jeg føler ikke vi har hatt nok «kjærestetid» til å få barn enda. Jeg hadde et ønske om at vi skulle få bo kun oss to en stund før vi fikk barn. I tillegg høres det ekstremt skremmende ut å få barn, jeg føler meg aldeles ikke voksen nok, selv om jeg er det. Man går fra å kun tenke på seg selv til å aldri kunne sette seg selv først. Farvel til å sove lenge og dra på spontane turer. Jeg høres kanskje utrolig egoistisk ut, men jeg føler ikke jeg er klar til å gi opp det enda. Likevel så har jeg veldig lyst på barn, om en stund. Ettersom vi bestemte oss for å ta abort så bestilte jeg time på sykehuset, men da jeg kom dit klarte jeg ikke ta den pilla. Det er utrolig rart hvor stor tilhørighet jeg føler til det pepperkornet i magen så tidlig. Jeg har så utrolig mange bekymringer at det er helt utrolig. Hva om jeg og samboer finner ut om 1-2 år at vi ikke er de rette for hverandre likevel? Jeg vil ikke være alenemor, ikke at det er noe galt med det, men jeg vil ikke gjøre det alene. Hva om det å få barn ødelegger forholdet. Det er så sykt mange det skjer med og det er kanskje min største frykt av alle. Så er det selve fødinga da, blir man totalt ødelagt der nede? Vil sex noen sinne være det samme? Jeg er så utrolig frustrert og redd og usikker for alt dette. Så tenker jeg hva om jeg tar abort nå og så ikke klarer å bli gravid seinere. Etter jeg ble gravid har jeg også bare følt meg deppa og hatt null sexlyst. Syntes så synd på samboeren for jeg har vært skikkelig fæl. Vil det fortsette slik? Jeg er så utrolig usikker, for man kan ikke akkurat angre på et barn.

Det ble veldig mye info og spørsmål nå, håper det likevel var leselig. Takker for svar på forhånd!
 
Det er et svært vanskelig valg du / dere må ta og ingen andre kan ta det for dere.

Men et par ting kan jeg som har født barn i alle fall svare på. De aller fleste blir slett ikke helt ødelagt, noen helt få får skade ved fødsel som må opereres men jeg er i likhet med de fleste andre, normalt grodd sammen og fungerer som før. Sexliv har vi absolutt fortsatt, selv etter tre barn.

Noen mister lysten under svangerskapet, men det er i alle fall ikke permanent. I ditt tilfelle er det vel vel så gjerne usikkerheten og den vanskelige situasjonen som gjør det.

Men livet med barn er noe helt annet enn livet uten med tanke på spontanitet ja, men det er også litt hva en gjør det til. Og livet med barn er helt annet på så mange andre vis også, på godt og vondt. Jeg kunne ikke tenkt meg noe annet, men jeg er i en annen livssituasjon enn deg.

Lykke til i valget.
 
Last edited by a moderator:
Dette er ett vanskelig valg, men vil gjerne fortelle en solskinnshistorie om ett par som finner ut at de skal ha barn ett par mnd etter at de ble sammen.
De bestemte seg for å gifte seg.
De fikk barnet 5 mnd etter at de giftet seg.
Idag er det over 39 år siden. Det er mine foreldre, som fikk to barn etter det.
Jeg sier ikke at jeg er for at du skal beholde eller ta abort, men hvis grunnen til at dere kun har vært sammen i 1,5 år er grunnen til å fjerne, så er ikke det den beste grunnen. Uansett valget dere tar, har dere min støtte.
Foreslår,også å ta kontakt med Amathea. De kan hjelpe dere.
Forøvrig, min datter er snart 5 mnd gammel, og vi er mer ute nå, enn det vi var før vi fikk hu. Så det å få barn er litt det man gjør det til.
Lykke til!
 
Det er mye jobb og mye forandring i livet når du får barn - men hvordan man takler det nye livet er individuelt. Kunne jeg spole tilbake så hadde jeg ikke gjort noe annerledes, barna kunne jeg ikke vært foruten og abort har aldrig vært et tema egentlig. Men livet med barn er ikke for alle, i perioder må mamma og pappa nedprioriteres og date-en blir hjemme med Netflix og pizza. Det blir kanskje ikke råd til hippig klipp og farge, café besøk, reise osv. - barnet må ha briller? regulering? det er fritidsaktiviteter for ikke å snakke om vinterklær - det blir opp i mot noen tusen lapper hver sesong alt etter hva som blir kjøpt.
Som baby kan barnet være “helt normalt” men allikevell ta økedøgn, utviklingsspring, ha svært ved nye intrykk, ha kolikk - reflux - stramt tungeband - og so on
Dere må nesten finne ut hva passer dere best med tanke på deres situasjon!
Som jeg skrev hadde jeg aldrig vært barna foruten, det har vært litt bumps along the way - men de er fantastiske og flott barn som gjør livet bedre!
Ps. har født stjernekikker 3 ganger, første var litt vanskelig da jeg ikke var i et normalt fødselsforløp - revnet litt, men grodde fint. Med de to andre var det bare små ting og igjen veldig fint i etterkant.

Lykke til
 
Vi fikk vårt første barn når vi hadde vert 1,5 år sammen. Nå Har vi vert sammen i 3,5 år og barn nr. 2 er snart klar for å Komme ut. Nr. 2 var uplanlagt og jeg var veldig i tvil om to tette var noe jeg kom til å Klare. Men vi visste at vi ville ha en nr. 2 en gang, så klarte ikke å ta abort for å så få en ny senere. Det føltes bare feil for oss.

vi har vel egentlig bare kommet nærmere hverandre etter baby. Vi snakket mye før baby kom til verden at vi fortsatt måtte være flinke å snakke sammen og å prioritere kjæreste tid. Det har gått over all forventning. Sexlivet var jo så bra at jeg ble gravid 3’mnd etter fødsel. Har heller ikke dabbet noe særlig under graviditet.

Vi er nå ferdig med barn og har fortsatt masse tid til å reise, være spontane og ha kjærestetid når barna er blitt store. Vi har også besteforeldre som har vert veldig flinke å stille opp så vi har vært på dater, spatur og fått ha rolige kvelder/netter alene hjemme.

ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre. Du står nok opp i ditt livs største avgjørelse.:Heartbigred
 
Tusen takk for mange gode svar! ❤️ Jeg har på følelsen av at jeg ikke klarer å fjerne det. Det er som ei oppi her sier at når vi likevel har snakket om å få barn innen 1-2 år så føler jeg der er veldig vanskelig å fjerne det nå.
 
Er vell få som ønsker å være alene forelder. Men det er umulig å si uansett når man får barn. Dere kan være lykkelig i 10 år å så finner den andre seg grønnere gress, eller dere kan holde sammen i 2 år, noen ender opp livet ut sammen, til tross for at livet er 80 år mens andre kanskje bare bikker 30 år. Den risikoen vil følge dere gjennom hele livet så lenge dere vurderer barn i fremtiden også. Man har ingen garantier på hvor lang tid man har sammen. Men er man villig til å gjøre det beste man kan utav forholdet så tror jeg ikke barnet har mye å gjøre med at man går fra hverandre.

Vet dette ikke kan gi noe svar på spørsmålet ditt om å beholde eller ikke. Men det valget kan ikke jeg svare på. Jeg har aldri gått i dine sko, jeg kan ikke forutsi fremtiden og valget er noe du må kunne leve med uansett utfall. Men håper dere finner rett avgjørelse for deres del og at dere får et fint liv sammen.
 
Jeg opplever at du har bestemt deg. Du har ikke lyst til å gå gjennom en abort. Jeg har full forståelse for at dette er skummelt. Desverre kan vi ikke spå fremtiden, men som regel løser alt seg. Som regel er det lett å bare tenke skrekkscenario. Det er tøft akkurat nå. Dette vil dere finne ut av. Så lenge du har jobbet 6 mnd i svangerskapet så har du rett på foreldrepenger, det er mange som får seg jobb etter permisjon. Det er ikke sikkert din kjæreste blir permittert.
Bolig finner man også ut av om man vil.

Kanskje du skal snakke med noen i helsevesenet. Det er et stort valg som dere skal ta. Lykke til
 
Skjønner at du er i en vanskelig situasjon. Vi ble uplanlagt gravid etter å ha vært sammen i 8 mnd. Jeg hadde kun vikariat og vi hadde fortsatt hver våre leiligheter. Vi var, til forskjell fra deg, aldri i tvil om at vi skulle beholde barnet. Nå sitter jeg her 3 år etter med fast jobb, i enebolig med nr 3 sovende i armene mens samboer leker med de to andre i stua. Etter tre barn er underlivet fortsatt det samme som før jeg fikk barn (selv om jeg måtte klippe mye med nr 1). Ikke like mye tid til spontanitet, men man blir god til å utnytte de mulighetene man har.
Ville tatt med samboeren til amathea og fått snakket med de om situasjonen dere er i
 
Tusen takk for mange gode og fine svar!
Jeg har en time hos Amathea i morgen, men jeg har egentlig innsett at jeg ikke klarer å ta det bort. Det passer absolutt ikke nå, men jeg kjenner meg selv god nok til å vite at jeg kunne hatt uendelig med timer på sykehuset og fremdeles dratt hjem gravid. Jeg vil likevel snakke med Amathea, det er så mye jeg ikke vet og så mye som er «skummelt». Uansett, tusen takk for alle svar!! ❤️❤️
 
Starflower skrev:
Tusen takk for mange gode og fine svar!
Jeg har en time hos Amathea i morgen, men jeg har egentlig innsett at jeg ikke klarer å ta det bort. Det passer absolutt ikke nå, men jeg kjenner meg selv god nok til å vite at jeg kunne hatt uendelig med timer på sykehuset og fremdeles dratt hjem gravid. Jeg vil likevel snakke med Amathea, det er så mye jeg ikke vet og så mye som er «skummelt». Uansett, tusen takk for alle svar!! ❤️❤️
Klikk for å utvide …

Er du her fremdeles?
Hvordan gikk det med dere?
 
Bkno6289810 skrev:
Er du her fremdeles?
Hvordan gikk det med dere?
Klikk for å utvide …

Ja det er jeg! :)

Det gikk til slutt veldig bra, heldigvis. Bestilte egentlig time på sykehuset for å ta abort, men da jeg kom dit og fikk snakket med sykepleier så klarte jeg det ikke. Hun merket på meg at det ikke var noe jeg ville og sa uten videre at vi utsatte timen sånn jeg fikk tid til å tenke litt mer, så skulle jeg bare ringe og avbestille om jeg ikke ønsket å ta abort likevel.

Nå sitter jeg her med en liten frøken på 4 mnd :p Svangerskapet gikk veldig greit frem til uke 30, så kom det snikende en svangerskapsforgiftning. Fødselen ble satt i gang uke 35+ 3 etter å ha ligget på sykehuset i 2 uker. Ble satt i gang med ballong som fremskyndet fødselen ganske kjapt, noe ingen hadde forutsett, frøkna som var veldig liten (1900g) tålte ikke de kraftige riene og hodet ble satt i klem tror jeg det var. På det tidspunktet så kunne de bare nappe ut ballongen, det var rundt 2 timer etter innsetting. På grunn av at alt skjedde så raskt og de intense smertene så tilkalte jordmor lege og satt på en ctg, hun klarte ikke finne hjertelyd så de måtte hente inn et ultralyd apparat. Da de fant hjertelyden så var den nede i 50/60 (husker ikke nøyaktig) slag i minuttet så de satte på full alarm og løp meg til operasjonsstua. Jeg ble lagt i narkose og frøkna ble hentet ut med et keisersnitt.

Alt sto bra til, hun trengte «gjenoppliving»fordi hun ikke pustet når hun kom ut, heldigvis bare noen sekunder, etter det var alt bra. Trengte ikke noe pustehjelp, kun sonde fordi hun var liten og svak og ikke klarte å spise selv. Vi fikk dra hjem etter 9 dager og var på hjemmesykehus i litt over en uke før sonden fikk komme ut.

Jei sleit veldig mye i starten på grunn av hvordan alt hadde gått, jeg var veldig nedfor og hadde nok fødselsdepresjon til en grad, men det slapp heldigvis taket etterhvert! Hjertet mitt vokser seg større og større med kjærlighet for denne vesle jenta for hver dag som går. Vi har allerede bestemt oss med å få i gang nr 2, fordi vi ønsker to tette. Jeg må bare få eggløsning tilbake og ville egentlig bli kvitt noen kg først, men vi har bestemt oss for at vi ikke gjør noe for å forhindre det. Vekta går seg til uansett og den kan jeg jobbe med til en viss grad underveis. Vekta har begynt å gå sakte men sikkert nedover heldigvis Forholdet går bra, men det er en prøvelse og humøret mitt går i rykk og napp :hilarious: vi jobber med kommunikasjon og tålmodighet. Huset er snart ferdig og vi har blitt «kvitt» en av to av de som bodde her med oss. Jobb ble som det ble, tenkte at jeg skulle begynne å søke litt nå som permisjonen min begynner å nærme seg slutten. Mannen har fått en avtale med jobben om at han beholder stillingen sin ut pappapermen, så får han finne seg noe nytt mens han har permisjon.

Så det var min historie :happy:
 
millemarie skrev:
Det er det bare du som kan bestemme, følg hjerte ditt. Jeg personlig hadde aldri tatt abort :)
Klikk for å utvide …

Hjerte mitt sa at det måtte beholdes og jeg angrer ikke et sekund :love7 Det var en lang og tung vei, men det blir bare bedre og enklere for hver dag.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp