Hei! Jeg skulle gjerne hatt noen andres meninger om situasjonen jeg står i. Jeg er gravid for første gang og er 18 dpo (4+6 grunnet litt lang syklus). Jeg har snust i ca. 15 år. Jeg har prøvd å slutte veldig mange ganger, men jeg har aldri klart det helt. Mitt største hindring er snus på jobb. De gangene jeg har sluttet en stund så sprekker jeg når jeg kommer tilbake på jobb. Da jeg fikk positiv test på onsdag forrige uke (6.nov) så tenkte jeg at jeg trapper fort ned, og at denne uka så tar jeg to snus på jobb pr dag. Jeg pleide å snus en boks om dagen. Ellers så bruker jeg nikotinfri snus. På fredag denne uka, er planen å ta den siste snusen for alltid.
Jeg innrømmet snusbruken for mannen i går. Han ble selvfølgelig forbanna, som er forståelig. Han krever at jeg legger en plan som gjør at jeg skal klare å slutte. Jeg føler at jeg ikke kan komme opp med en plan som han vil tolerere. Jeg har prøvd så mange ting før og det har jo ikke fungert. Jeg kunne sagt at jeg skal kjøpe godteri som jeg kan ha hvis jeg får lyst på snus, men det vil han nok ikke godta da jeg har prøvd dette før. Det vil ikke hjelpe ham at jeg sier: "Jeg må skjerpe meg og jeg skal bruke all min viljestyrke for å få det til". Det vil ikke få en slutt på krangelen vi er inne i nå.
For meg så er planen om å trappe ned denne uka, den planen som gir meg mest håp om å få det til. Jeg kjenner at jeg er mer motivert nå, men å slutte på dagen føles håpløst ut. Det jeg skulle ønske meg fra ham var at han lyttet til meg og at han også hadde troa på at jeg skal få det til. Litt motivasjon. Nå føler jeg meg bare dritt og skulle ønske at jeg aldri ble gravid. Jeg skulle ønske at jeg klarte å tenke: Dette klarer du. Men det er helt motsatt. Jeg snakker meg selv ned og tenker at jeg bare burde gi opp før jeg har starta.
Det jeg gjerne vil ha en mening om er hvorvidt jeg er helt blåst i hodet som trapper ned og ikke slutter på dagen. Hvis noen har noen tips til hva jeg kan si til ham for å få slutt på krangelen vår, så hadde det også vært veldig fint. Vi har ikke fortalt det til noen siden det er så tidlig ennå så jeg legger min lit til dere. Jeg håper at dere har noen råd/meninger.
Jeg innrømmet snusbruken for mannen i går. Han ble selvfølgelig forbanna, som er forståelig. Han krever at jeg legger en plan som gjør at jeg skal klare å slutte. Jeg føler at jeg ikke kan komme opp med en plan som han vil tolerere. Jeg har prøvd så mange ting før og det har jo ikke fungert. Jeg kunne sagt at jeg skal kjøpe godteri som jeg kan ha hvis jeg får lyst på snus, men det vil han nok ikke godta da jeg har prøvd dette før. Det vil ikke hjelpe ham at jeg sier: "Jeg må skjerpe meg og jeg skal bruke all min viljestyrke for å få det til". Det vil ikke få en slutt på krangelen vi er inne i nå.
For meg så er planen om å trappe ned denne uka, den planen som gir meg mest håp om å få det til. Jeg kjenner at jeg er mer motivert nå, men å slutte på dagen føles håpløst ut. Det jeg skulle ønske meg fra ham var at han lyttet til meg og at han også hadde troa på at jeg skal få det til. Litt motivasjon. Nå føler jeg meg bare dritt og skulle ønske at jeg aldri ble gravid. Jeg skulle ønske at jeg klarte å tenke: Dette klarer du. Men det er helt motsatt. Jeg snakker meg selv ned og tenker at jeg bare burde gi opp før jeg har starta.
Det jeg gjerne vil ha en mening om er hvorvidt jeg er helt blåst i hodet som trapper ned og ikke slutter på dagen. Hvis noen har noen tips til hva jeg kan si til ham for å få slutt på krangelen vår, så hadde det også vært veldig fint. Vi har ikke fortalt det til noen siden det er så tidlig ennå så jeg legger min lit til dere. Jeg håper at dere har noen råd/meninger.