Hysj...
Glad i forumet
Jeg sitter her med skilsmisse papirene i hånden og vet ikke om jeg skal le eller gråte av hele greien.
Jeg venter mitt tredje barn, jeg har en fra før og venter nå nr to med mannen min. Vi har hatt et veldig fint forhold, og jeg har aldri tenkt på at det ikke skulle være oss. Det gikk helt fint med han og mitt barn og han ønsket seg så mye egne barn. Men når barnet vårt nærmet seg to års alderen og begynte å få en sterk vilje ble mannen min veldig stresset. Han forskjønnet barnetilværelsen i hodet sitt til det ugjennkjennelige. Han trodde virkelig at trassalderen ikke eksisterte for hans barn og at hans barn aldri skulle skape seg i butikken eller ikke ville bytte bleie.
Vi har veldig ulikt syn på barneoppdragelse.
Her er mer sånn at barn skal gjøre det du sier, og han som voksen skal få gjøre det han vil.
Jeg er der at barn gjør det du gjør og ikke det du sier.
Et eksempel: Vårt barn i trassalderen ønsker å velge selv hvilken tallerken, kopp og skje han skal spise av, ellers blir han sint og lei seg og gråter han leeeeeenge.
Jeg prøver å løse det ved å engasjere han i å legge opp maten på tallerkenen, helle vann i glasset og velge skje fra skuffen.
Min mann synes det er slitsomt og vil heller bare gjøre det selv og tvinge han til å spise fra det han får.
Vi er jo grunnleggende uening om oppdragelse.
Problemet er at nå er jeg gravid igjen, og han føler at han ikke får puste. Jeg gjør så mye jeg kan og mere til, selv om oppkasten venter i halsen tar jeg meg sammen og gjør mer enn jeg egentlig klarer. Jeg begynner også å bli stor og jeg kjenner at ting blir mer og mer slitsomt.
Jeg synes det er urettferdig at han føler seg kvelt, overarbeidet og at han sien han er sliten hele tiden. Jeg sier ikke at det han føler ikke er riktig, men i det siste har det vært så mye klaging fra han, han er sur og sint fordi han er stresset og lar sinnet gå utover meg.
Begge er i full jobb sånn at det er sagt, men han har en veldig krevende jobb og jeg prøver så godt jeg kan med å hente og levere ungene, lage middag og ta meg av alt husarbeidet. Han rydder kun det han har lekt med med ungene.
Jeg er jo gravid og gjerne litt overfølsom, jeg pleier å synes at alt er helt greit hele tiden, men jeg har gode og dårlige dager, dvs at jeg har veldig lavt blodtrykk, det gir hodepine, kvalme, svimmelhet og av og til svimer jeg av eller jeg er så dårlig at jeg må legge meg ned for å unngå besvimelse ved blotrykksfall. Når jeg sier at jeg blir veldig for svimmel og kvalm synes han fryktelig synd på meg, men han glemmer det så fort og blir sint hvis jeg bare ligger på sofaen og ikke orker å gjøre så mye. Når han er sint blir han fort sint på meg og si er jeg er udugelig, lat og gjør ingenting og han må gjøre alt. Hva alt er vet ikke jeg, for huset er opp ned når han har vært alene med ungene en kveld.Men når han er blid, er alt helt greit og han skal ta seg av alt og jeg skal bare hvile meg.
I dag tidlig hadde vi en krangel der jeg sa at nå orker jeg ikke den ustbile oppførselen og at han hele tiden skal klage og syte over alt. Han mente det var min feil at han var sånn selvfølgelig og synes jeg kunne gi han litt mer fritid. Så sa han at han ville skilles (han har truet med det mangen ganger før, men alltid sagt i ettertid at det ikke kommer til å skje), men nå tenker jeg at han skal få smake på ordene sine, jeg gidd ikke sånn ustabil oppførsel lenger. Så nå har jeg printet ut og fyllt ut separasjons papirer. Jeg tror han mener at han vil få det bedre uten meg, at da vil han få fred og ro. Det kan godt hende, hvem vet.
Jeg venter mitt tredje barn, jeg har en fra før og venter nå nr to med mannen min. Vi har hatt et veldig fint forhold, og jeg har aldri tenkt på at det ikke skulle være oss. Det gikk helt fint med han og mitt barn og han ønsket seg så mye egne barn. Men når barnet vårt nærmet seg to års alderen og begynte å få en sterk vilje ble mannen min veldig stresset. Han forskjønnet barnetilværelsen i hodet sitt til det ugjennkjennelige. Han trodde virkelig at trassalderen ikke eksisterte for hans barn og at hans barn aldri skulle skape seg i butikken eller ikke ville bytte bleie.
Vi har veldig ulikt syn på barneoppdragelse.
Her er mer sånn at barn skal gjøre det du sier, og han som voksen skal få gjøre det han vil.
Jeg er der at barn gjør det du gjør og ikke det du sier.
Et eksempel: Vårt barn i trassalderen ønsker å velge selv hvilken tallerken, kopp og skje han skal spise av, ellers blir han sint og lei seg og gråter han leeeeeenge.
Jeg prøver å løse det ved å engasjere han i å legge opp maten på tallerkenen, helle vann i glasset og velge skje fra skuffen.
Min mann synes det er slitsomt og vil heller bare gjøre det selv og tvinge han til å spise fra det han får.
Vi er jo grunnleggende uening om oppdragelse.
Problemet er at nå er jeg gravid igjen, og han føler at han ikke får puste. Jeg gjør så mye jeg kan og mere til, selv om oppkasten venter i halsen tar jeg meg sammen og gjør mer enn jeg egentlig klarer. Jeg begynner også å bli stor og jeg kjenner at ting blir mer og mer slitsomt.
Jeg synes det er urettferdig at han føler seg kvelt, overarbeidet og at han sien han er sliten hele tiden. Jeg sier ikke at det han føler ikke er riktig, men i det siste har det vært så mye klaging fra han, han er sur og sint fordi han er stresset og lar sinnet gå utover meg.
Begge er i full jobb sånn at det er sagt, men han har en veldig krevende jobb og jeg prøver så godt jeg kan med å hente og levere ungene, lage middag og ta meg av alt husarbeidet. Han rydder kun det han har lekt med med ungene.
Jeg er jo gravid og gjerne litt overfølsom, jeg pleier å synes at alt er helt greit hele tiden, men jeg har gode og dårlige dager, dvs at jeg har veldig lavt blodtrykk, det gir hodepine, kvalme, svimmelhet og av og til svimer jeg av eller jeg er så dårlig at jeg må legge meg ned for å unngå besvimelse ved blotrykksfall. Når jeg sier at jeg blir veldig for svimmel og kvalm synes han fryktelig synd på meg, men han glemmer det så fort og blir sint hvis jeg bare ligger på sofaen og ikke orker å gjøre så mye. Når han er sint blir han fort sint på meg og si er jeg er udugelig, lat og gjør ingenting og han må gjøre alt. Hva alt er vet ikke jeg, for huset er opp ned når han har vært alene med ungene en kveld.Men når han er blid, er alt helt greit og han skal ta seg av alt og jeg skal bare hvile meg.
I dag tidlig hadde vi en krangel der jeg sa at nå orker jeg ikke den ustbile oppførselen og at han hele tiden skal klage og syte over alt. Han mente det var min feil at han var sånn selvfølgelig og synes jeg kunne gi han litt mer fritid. Så sa han at han ville skilles (han har truet med det mangen ganger før, men alltid sagt i ettertid at det ikke kommer til å skje), men nå tenker jeg at han skal få smake på ordene sine, jeg gidd ikke sånn ustabil oppførsel lenger. Så nå har jeg printet ut og fyllt ut separasjons papirer. Jeg tror han mener at han vil få det bedre uten meg, at da vil han få fred og ro. Det kan godt hende, hvem vet.
