Gravid og redsel..

[Bkno7952270]

jeg fant ut for en stund siden at jeg er gravid. Jeg gikk på p piller, så ikke planlagt. Jeg ble veldig glad når jeg så testen, og gledet meg og så frem til alt. Men nå føler jeg meg likegyldig og har panikk føles det som. Tenker på alt. Som: er jeg klar for å gi opp livet med bare meg og kjæresten? er jeg klar for at hele livet skal forandres? Jeg er usikker på om jeg er klar for å gi opp livet med bare meg og kjæresten fordi vi har det ganske fint sånn som vi har det nå og det bare føles ekstremt skummelt og vemodig. Er dette vanlige tanker? Går det over? Jeg kjenner ingen jeg kan snakke med om dette. Er det mest ansvarlig å ta abort, er det panikk og det går over? Jeg har så mange spørsmål. Er dette vanlige følelser og tanker eller er det et ekte tegn på at jeg ikke er klar? Jeg gråter mye fordi jeg vil veldig ett sekund, og gleder meg. Og plutselig kommer jeg på at det aldri blir bare meg og kjæresten igjen, og vi «mister» den tiden med bare oss, og da får jeg panikk igjen og gråter masse. Er så fortvilet og forvirret og redd og gjør ikke annet enn å grine. Ombestemmer meg annen hvert sekund føles det som. Ene sekundet er sjalu på de som har barn, også tenker jeg at jeg kommer til å bli sjalu på de som ikke har barn. Føler det er noe forferdelig galt med meg

 

[Creazymamma212121]

Du bør snakke med legen om disse bekymringer, men du må vite at veldig mange føler det slik som deg
Ikke gi opp

 

[Maja82]

jeg fant ut for en stund siden at jeg er gravid. Jeg gikk på p piller, så ikke planlagt. Jeg ble veldig glad når jeg så testen, og gledet meg og så frem til alt. Men nå føler jeg meg likegyldig og har panikk føles det som. Tenker på alt. Som: er jeg klar for å gi opp livet med bare meg og kjæresten? er jeg klar for at hele livet skal forandres? Jeg er usikker på om jeg er klar for å gi opp livet med bare meg og kjæresten fordi vi har det ganske fint sånn som vi har det nå og det bare føles ekstremt skummelt og vemodig. Er dette vanlige tanker? Går det over? Jeg kjenner ingen jeg kan snakke med om dette. Er det mest ansvarlig å ta abort, er det panikk og det går over? Jeg har så mange spørsmål. Er dette vanlige følelser og tanker eller er det et ekte tegn på at jeg ikke er klar? Jeg gråter mye fordi jeg vil veldig ett sekund, og gleder meg. Og plutselig kommer jeg på at det aldri blir bare meg og kjæresten igjen, og vi «mister» den tiden med bare oss, og da får jeg panikk igjen og gråter masse. Er så fortvilet og forvirret og redd og gjør ikke annet enn å grine. Ombestemmer meg annen hvert sekund føles det som. Ene sekundet er sjalu på de som har barn, også tenker jeg at jeg kommer til å bli sjalu på de som ikke har barn. Føler det er noe forferdelig galt med meg

Dette høres veldig krevende ut, men også veldig vanlig. Jeg ville kontakten helsestasjonen du tilhører og be om å komme til en jordmor

 

[Miss_30]

Er du veldig ung?

 

[Hjerteliten]

Vi hadde forsøkt lenge, og jeg har en kjip historikk med både exu og spontanaborter. Altså var denne graviditeten veldig, veldig ønsket. Likevel har jeg følt på mye av det du skriver igjennom denne graviditeten, så du er i hvert fall ikke alene om tankene! Jeg har til og med hatt helt panikk noen netter, hvor jeg føler på en intens sorg over mitt gamle liv og hvor jeg plutselig er overbevist om at jeg egentlig ikke ønsker barn. Tenker det ikke er unormalt å føle på redsel rundt en slik stor livsendring, og hormoner gjør det sikkert ikke noe lettere heller. Men jeg tror likevel at disse tankene vil forsvinne når man får barnet i armene sine Jeg forsøker også å fortelle meg selv at jeg forhåpentligvis krisemaksimerer en del, og at mye av det jeg sørger over å miste sannsynligvis ikke blir borte bare fordi man får barn!

 

[Ingeborg♡]

Det er nok hormonene.

 

[Svartsol]

Jeg vil si at det nesten er mer unormalt å ikke ha bekymringer knyttet til dette. Å få et barn er et stort valg som vil kreve mye av oss (men det gir også mye). I løpet av graviditeten skal vi forandre oss og modnes litt som foreldre. Det er ukke rart det virker litt skummelt! Heldigvis er vi utstyrt med en rekke instinkter og hormoner som hjelper oss å bli til mødre.

Jeg elsker å være mamma. På tøffe dager pleier jeg å tenke at ingenting som er verdt å ha kommer gratis.

Det som er viktig å tenke litt på, er om forholdet er godt, og tåler et barn. Kan du regne med din samboer også på tunge dager. Drar dere omtrent like mye av lasset hjemme? Hva slags far ser han for seg å bli? Er han klar for det?

Det finnes også samlivskurs for blivende foreldre som man kan ta hvis man ønsker å ta ekstra godt vare på parforholdet mår man blir foreldre.

Ønsker deg lykke til!

 

[Prinsessa*]

Det er helt normalt . Jeg tok kontakt med helsestasjonen en gang jeg ble gravid , men følte ikke at det hjalp, jeg endte med å beholde var jo allerede så langt på vei også. Angrer ikke et sekund . Ingen mann går føre for min del . Det blir jo ditt valg uansett og mulighetene er der om du beholder og mulighetene for å snakke med noen etter abort er der. Kan love deg at du ikke vil angre , men jeg skjønner veldig godt redselen også . Du vet hva du har , men ikke hva du får av samboern din og det dere har nå. Du kan blir dårlig i svangerskapet , man kan rett og slett bli rasshøl i hormoner og det kan tære på forholdet . Så kommer baby og der kan det gå begge veier . Men i det store og det hele bruker det å gå fint . Nå sier du ikke hvor gammel du er , det har jo litt å si for de fleste om man er 18-20 eller 30-35 +også . Men du vil uansett elske ditt barn samme hvordan forholdet deres blir . Det kan gå like dritt om man er 35 altså . Moren og faren min ble sammen som 16-17 åringer og fikk meg som 18 åringer og er fortsatt sammen i dag og har det veldig fint .