Gravid og redd

[Bkno3960250]

Nettopp testet positivt og livredd. Veksler mellom å være litt glad til å få fullstendig panikk. Klump i magen, hyperventilerer. Går fra å tenke på det som min baby til at jeg nesten håper på en spontanabort slik at jeg slipper å ta stilling til det. Har ikke lyst til å ta abort, men merker at jeg er skikkelig redd for hvordan livet kommer til å endre seg. Har alltid hatt inntrykk av det er helt ubeskrivelig slitsomt med barn, selv når det er høyt ønsket. «Bare vent, nyt de siste månedene med frihet» osv går igjen i diverse forumer og samtaler. Har samboer, hus og grei økonomi så frykten min har ikke noe med det å gjøre. Føler meg for ung, fyller 26 i år. Vet dette egentlig ikke er ungt biologisk sett, men i mitt miljø er det det. Vet at folk kommer til å spørre om jeg er sikker, sikker på graviditeten, sikker på ham, på livet generelt og på det eventuelle valget jeg tar. Jeg er ikke sikker på noen ting. Blir man egentlig helt sikker noen gang? Føler meg skvist opp i et hjørne. Har det egentlig bra, men kjenner jeg er på nippet til å få en eksistensiell krise pgav dette. Noen som har følt på samme type panikk, men som likevel fikk graviditeten til å bli noe positivt?

 

[Margrethe]

Nettopp testet positivt og livredd. Veksler mellom å være litt glad til å få fullstendig panikk. Klump i magen, hyperventilerer. Går fra å tenke på det som min baby til at jeg nesten håper på en spontanabort slik at jeg slipper å ta stilling til det. Har ikke lyst til å ta abort, men merker at jeg er skikkelig redd for hvordan livet kommer til å endre seg. Har alltid hatt inntrykk av det er helt ubeskrivelig slitsomt med barn, selv når det er høyt ønsket. «Bare vent, nyt de siste månedene med frihet» osv går igjen i diverse forumer og samtaler. Har samboer, hus og grei økonomi så frykten min har ikke noe med det å gjøre. Føler meg for ung, fyller 26 i år. Vet dette egentlig ikke er ungt biologisk sett, men i mitt miljø er det det. Vet at folk kommer til å spørre om jeg er sikker, sikker på graviditeten, sikker på ham, på livet generelt og på det eventuelle valget jeg tar. Jeg er ikke sikker på noen ting. Blir man egentlig helt sikker noen gang? Føler meg skvist opp i et hjørne. Har det egentlig bra, men kjenner jeg er på nippet til å få en eksistensiell krise pgav dette. Noen som har følt på samme type panikk, men som likevel fikk graviditeten til å bli noe positivt?

Sniker

Testetnposiribr i april i fjor, uventet. Følte meg heller ikke «klar» selv om jeg var 10 år eldre enn deg. Kan kjenne igjen panikken. Har du noen å snakke med?

 

[Snooze]

Nettopp testet positivt og livredd. Veksler mellom å være litt glad til å få fullstendig panikk. Klump i magen, hyperventilerer. Går fra å tenke på det som min baby til at jeg nesten håper på en spontanabort slik at jeg slipper å ta stilling til det. Har ikke lyst til å ta abort, men merker at jeg er skikkelig redd for hvordan livet kommer til å endre seg. Har alltid hatt inntrykk av det er helt ubeskrivelig slitsomt med barn, selv når det er høyt ønsket. «Bare vent, nyt de siste månedene med frihet» osv går igjen i diverse forumer og samtaler. Har samboer, hus og grei økonomi så frykten min har ikke noe med det å gjøre. Føler meg for ung, fyller 26 i år. Vet dette egentlig ikke er ungt biologisk sett, men i mitt miljø er det det. Vet at folk kommer til å spørre om jeg er sikker, sikker på graviditeten, sikker på ham, på livet generelt og på det eventuelle valget jeg tar. Jeg er ikke sikker på noen ting. Blir man egentlig helt sikker noen gang? Føler meg skvist opp i et hjørne. Har det egentlig bra, men kjenner jeg er på nippet til å få en eksistensiell krise pgav dette. Noen som har følt på samme type panikk, men som likevel fikk graviditeten til å bli noe positivt?

Åh, kjære du!
Jeg tror de aller fleste faktisk kjenner på litt av den panikken. Alt du sier er jo riktig. Barn er slitsomt. Det er en stor forandring. Men jeg minner meg selv om at man angrer mye mer på de barna man ikke fikk enn på de man tok imot i livet sitt. Hjertet vokser, og selv om det er tøft er det også helt utrolig fantastisk

 

[Bkno3960250]

Sniker

Testetnposiribr i april i fjor, uventet. Følte meg heller ikke «klar» selv om jeg var 10 år eldre enn deg. Kan kjenne igjen panikken. Har du noen å snakke med?

Fortalt det til en venninne og samboer. Begge to er støttende og forståelsesfulle, og jeg føler meg alltid bedre etter å ha pratet med dem. Likevel får jeg totalt panikk når realiteten innhenter meg senere. Nervøs for å fortelle det til familien. De er ambisiøse, og vet de kommer til å mene at jeg er altfor ung. Har nettopp fått ny jobb, og får dårlig samvittighet overfor dem også.

 

[Oslomamma87]

Hei.

Jeg fikk det første barnet mitt når jeg var 26år, var i ett forhold som skrantet og ble alenemor når jeg barnet vårt fylte ett år. Jeg har aldri angret, det er dager og stunder som er tunge men de gode stundene veier opp før dette. Det er veldig individuelt hvor tungt man synes det er med små barn. For min del synes jeg de aller fleste dager var gode, til tross for et barn som hadde kolikk og ikke sov en hel natt før det var over tre. Tror det finnes en organisasjon som heter amateha som man kan ta kontakt med for å snakke med noen andre enn familie og venner. Håper du finner ut av det som føles riktig for deg. Ville bare fortelle at det finnes «gode historier» rundt det å være ung mamma også.

 

[Kalinnea]

Sniker litt fra en annen gruppe, men jeg ville bare si at det ikke er "ubeskrivelig slitsomt" å få barn. Det kan være veldig slitsomt ja, i noen perioder. Visse timer og dager, uker innimellom. Men det er ikke slitsomt hele tiden. Det er så utrolig mye glede og kjærlighet og fint med å få barn også.

Jeg var 28 da jeg fikk mitt første barn, nå er jeg 33 og har 3 barn. Bare en av de var skikkelig planlagt, og han siste var et rent uhell, hvor jeg ikke visste om jeg skulle beholde eller abortere. Jeg ble lei meg da jeg fikk positiv test for snart et år siden, jeg ønsket at det skulle gå galt og at jeg skulle miste babyen, så jeg slapp kaoset med 3 barn under 5 år, og så jeg slapp å måtte kjøpe ny bil, bygge ut huset, jeg ville unngå å få mindre tid til de andre barna, mindre tid til meg selv igjen.. Men samtidig fikk jeg meg ikke til å ringe og bestille abort, og etter noen måneder begynte jeg heller å glede meg igjen. Panikken ble borte og de gode følelsene rundt svangerskap kom tilbake. Og jeg angrer absolutt ikke.

Når du får barn blir livet ditt endret for alltid, men det er ikke som det blir likt for alltid allikevel. Det er faser og perioder som er vanskeligere og lettere enn andre, og barna vokser og endrer seg voldsomt. Man går fra å kanskje ha omtrent null egentid de første månedene, til å ha normale kvelder for seg selv igjen når barna sover, man får egentid mens de er i barnehage og skole, man kan få egentid hvis familie passer barnet osv. Men det som er interessant med å få barn er hvor mye du blir endret hormonelt og biologisk. De følelsene du får for barnet ditt gjør at du ønsker å være med det hele tiden i perioder, kjærligheten gjør at de vanskelige stundene blir lettere å takle, og at de gode stundene blir enda bedre!
Hvis du virkelig vil ha barn, så få barn uavhengig av hva andre kanskje sier og mener om det. Du er ung, men du er ikke en fjortis heller. Du høres moden og reflektert ut, og du kommer til å ta det valget som føles riktig for deg når du har landet litt.

 

[MotherOfDragons]

Jeg var 19 når jeg fikk første. Nå venter jeg nummer 3, med mann nummer 3!

(Ungdomskjæreste med første uplanlagt og nektet å abortere, valgte å gå gjennom alt alene - møtte mann når første var 2 år, var sammen i 11 år, singel i 1 år før jeg møtte nå mannen jeg skal gifte meg med)

Jeg driiiiter i hva andre måtte tenke.
Prøv det samme.

Tenk på hva som gjør DEG lykkelig.
Alt annet ordner seg. Jeg lover

 

[LillaDrøm]

*sniker*

Som skrevet over må du prøve å legge bort hva andre tenker. Dette din kropp, ditt liv og DITT valg, ingen andres.
Vil også tipse om Amathea. Da kan du snakke med noen som har erfaring med å hjelpe kvinner som er i tvil.

 

[Kaffekanna]

Sniker, selv om babyen var planlagt fikk jeg også panikk når testen faktisk var positiv. Gift, 30 år, fast jobb, hus osv, men allikevel. Gikk alt for fort for min del, ble gravid før vi egt begynte å prøve. Det er sykt skummelt å skulle binde seg, ingenting større enn å få barn, tenk «hva hvis» ditt og datt, tør vi virkelig dette, livet blir fullstendig snudd på hodet osv. Skal føde hvert øyeblikk, føles fortsatt uvirkelig å FAKTISK skulle bli foreldre, men gleder meg selvsagt også masse. Snakk med familien og venner, de kommer nok ikke til å reagere som du tror. «Alle» blir glade for babyer Lykke til!

 

[MotherOfDragons]

Hvordan går det med deg i dag?

 

[inux]

Nettopp testet positivt og livredd. Veksler mellom å være litt glad til å få fullstendig panikk. Klump i magen, hyperventilerer. Går fra å tenke på det som min baby til at jeg nesten håper på en spontanabort slik at jeg slipper å ta stilling til det. Har ikke lyst til å ta abort, men merker at jeg er skikkelig redd for hvordan livet kommer til å endre seg. Har alltid hatt inntrykk av det er helt ubeskrivelig slitsomt med barn, selv når det er høyt ønsket. «Bare vent, nyt de siste månedene med frihet» osv går igjen i diverse forumer og samtaler. Har samboer, hus og grei økonomi så frykten min har ikke noe med det å gjøre. Føler meg for ung, fyller 26 i år. Vet dette egentlig ikke er ungt biologisk sett, men i mitt miljø er det det. Vet at folk kommer til å spørre om jeg er sikker, sikker på graviditeten, sikker på ham, på livet generelt og på det eventuelle valget jeg tar. Jeg er ikke sikker på noen ting. Blir man egentlig helt sikker noen gang? Føler meg skvist opp i et hjørne. Har det egentlig bra, men kjenner jeg er på nippet til å få en eksistensiell krise pgav dette. Noen som har følt på samme type panikk, men som likevel fikk graviditeten til å bli noe positivt?

Hvis det er til noen trøst har jeg fått denne panikkfølelsen HVER gang graviditetstesten har blitt positiv. Jeg har begynt å tvile om det er riktig, om vi er klare for det osv, men det har jo gått fint alle gangene. Jeg skjønner det kan føles ensomt ut å være først. Jeg var 21 år når jeg ble gravid med vår eldste, og først nå begynner noen av de andre i vennegjengen å få barn. Samtidig har jeg også fått nye venner gjennom at jeg har fått barn, selv om vi også har beholdt de andre vennene. Vi har tydeliggjort at vi er glad for å bli invitert på sosiale sammenkomster, og at hvis vi kan prøver vi å få til å komme minst en av oss, men når vi takker nei handler det ikke om dem, men hva vi må prioritere. Nå er vi 27 og 28 år og venter vår tredje. Etter hvert som de har fått barn forstår de også mer hva vi har stått i, og noen av dem spør også om tips og råd. Stol på deg selv!

 

[Bkno3960250]

Hvordan går det med deg i dag?

Har skikkelig angst. Føler meg liten og usikker. Har tatt en abort tidligere, og det var grusomt. Gråt en hel dag hos legen før jeg omsider tok pillen, ble til og med rådet av helsepersonell å ikke gjøre det… men sånn ble det etter mye om og men. Følte ikke jeg fikk nok støtte hjemmefra, selv om jeg ikke egentlig kan skylde på det heller. Angret, ble deprimert, hadde masse komplikasjoner med rester som ikke ville ut osv. Har skikkelig skyldfølelse pgav den aborten, og særlig ettersom jeg har greid å havne i samme situasjon nok en gang. Har virkelig ikke lyst til å gjennomgå noe sånt igjen, og føler det er noe galt med meg. Dette er ikke noe jeg kan si til folk flest da aborter fremdeles er ganske tabubelagt, og i hvert fall om man vurderer en nr. 2. (Er vel egentlig ikke noe jeg vurderer, men er så redd, og føler meg så alene. Tror også denne tidligere opplevelsen er med på å påvirke nåværende situasjon.) Gikk en tur med samboer i stad, og han forsøker så godt han kan å lytte slev om han egentlig ikke forstår problemet. Han er ikke bekymret i det hele tatt, og mener jeg overtenker. (Noe jeg absolutt gjør også.) Takk for alle tilbakemeldinger, det hjelper litt

 

[ElskerJesus♡]

Eg fekk første når eg var 24år, og kan med hånden på hjerte sei at det aldri har vært ekstremt slitsomt, eller i noko form negativt å få barn. Har nå 3 stk, og dei er ein enorm berikelse og velsignelse ja sjølvsagt finne det tøffe tak, men ikkje annerledes enn med absolutt alt i livet, som skule, arbeidsliv, kjærlighetsliv osv.

Kjenner også på dette at det er viktig for deg å slippe taket i ka alle andre syns og meiner. Stå opp for deg sjølv, for familien du ruger på bær graviditeten med stolhet og frambring budskapet om barnet med glede og stor tro. Då vil du også møte respekt og beundring, og kjenne på meir støtte enn om du bringer det med usikkerhet.

Det å bli mamma er noko av det mest betydningsfulle ein kan gjer, syns eg. Og det er som å ha sin heilt egen kjærlighetspåfyllmaskin i heimen. Nokon gonger boble det nesten over av kjærlighet, for det er så stort og så ufattelig fantastisk å være mamma