Gravid og plutselig alenemor...

[doublemay]

Ja, er det flere enn meg som ikke akkurat fikk den reaksjonen de hadde ventet når de fortalte det til BF? Vi har vært sammen i snart 4 år, kjøpte oss hus i vår, begge i fast jobb osv. Han vil at jeg skal ta abort, noe jeg ikke vil... Så her sitter jeg, blir mest trolig alenemor til to da jeg har en sønn på 8 år med ekstra behov fra før av...

Noen flere i lignende situasjon som meg?

Har forresten ikke heeeelt bestemt meg for om jeg vil beholde enda, med tanke på sønnen min og alenemortilværelsen.

klem fra meg

 

[Mulan]

Om samboeren din nærmest tvinger deg til abort når dere har en ganske stabil livssituasjon ellers mener jeg han ikke er så mye å spare på uansett... klem til deg!

 

[doublemay]

Om samboeren din nærmest tvinger deg til abort når dere har en ganske stabil livssituasjon ellers mener jeg han ikke er så mye å spare på uansett... klem til deg!

Nei, dette ble veldig kort skrevet... dette handler på ingen måte om at han tvinger meg til abort. Han støtter meg uansett hvilket valg jeg tar, dog så har han ikke trua på at forholdet vårt klarer et barn akkurat nå. Altså ekstremt liten tro!

 

[Hjertemor]

[emoji173]️ lykke til med valget, ikke et lett valg dette.

 

[Glapia18]

Les dette riktig;

Jeg syntes jo kanskje ikke at det er riktig at man skal beholde når far ikke vil....

Fordi det ikke er fair mot far og fordi barnet må vokse opp med kun 1 forelder.
Det er min mening. Ikke nødvendigvis som svar til deg i denne situajsonen- men på generell basis... ikke kapp av meg hånda for denne kommentaren.

Men jeg ville aldri satt mitt barn til verden om det ikke var et ønske fra den kommende pappaen også.

 

[Mulan]

Nei, dette ble veldig kort skrevet... dette handler på ingen måte om at han tvinger meg til abort. Han støtter meg uansett hvilket valg jeg tar, dog så har han ikke trua på at forholdet vårt klarer et barn akkurat nå. Altså ekstremt liten tro!

Nå vet jeg selvfølgelig ikke på hvilke områder dere evt. har utfordringer Men det er jo heller ikke sikkert at det å ta abort vil gjøre situasjonen deres bedre! Kanskje det fører til at du går rundt og bærer nag til partneren din og at forholdet ikke vil tåle det heller? Dette er jo en vanskelig problemstilling, og ikke så lett for noen inne på denne gruppen å gi noe særlig godt svar på. Vi er også mange som kanskje har prøvd lenge og endelig blitt gravide, noe som vil gjøre det enda vanskeligere for oss å se objektivt på det. Men kanskje det vil være aktuelt å ta kontakt med en hjelpetelefon? Amathea for eksempel!

 

[KaliMa]

Fy søren for en vanskelig situasjon å være i!

Jeg har ikke en lignende erfaring, men hadde bare vært sammen med barnefar noen måneder når jeg ble gravid med første mann. Alt var usikkert og nytt, barnefar var like happy som meg, men ingen av oss visste jo hvordan vi to som par egentlig fungerte sammen. Vi har faktisk begge vært åpne om at hadde det ikke vært for at vi hadde en datter sammen så hadde vi gitt opp og gått hvert vårt for lenge siden. Det har vært mange utfordringer, men gjennom et sterkt ønske om å jobbe for det og få det til å fungere tror jeg har gjort oss sterkere. Minstemann er 4 år og nå skal vi ha nr.2, med alle intensjoner om å holde sammen resten av livet. Poenget mitt er vel at det å få barn kan også gjøre at en blir sterkere sammen, selv om det er utforende og går på forholdet løs noen ganger. Jeg håper virkelig at mannen din føler det annerledes når "sjokket" har lagt seg, for dette må jo være veldig vondt og vanskelig for dere begge. Med det dere har bygget opp sammen burde dere jo ha alle forutsetninger for å klare dette. Jeg ønsker ikke å dømme noen av dere, men syntes jo litt ekstra synd på deg da Bkno1749852. Pappan har liksom mulighet til å bare stikke ifra situasjonen, mens det er mammaen som sitter igjen med det umulige valget. Velge mellom kjæreste eller barn, det er jo ganske så umenneskelig. Masse klemmer til deg! Håper på best mulig utfall for dere alle sammen. Lykke til!

 

[C-tine]

Ja, er det flere enn meg som ikke akkurat fikk den reaksjonen de hadde ventet når de fortalte det til BF? Vi har vært sammen i snart 4 år, kjøpte oss hus i vår, begge i fast jobb osv. Han vil at jeg skal ta abort, noe jeg ikke vil... Så her sitter jeg, blir mest trolig alenemor til to da jeg har en sønn på 8 år med ekstra behov fra før av...

Noen flere i lignende situasjon som meg?

Har forresten ikke heeeelt bestemt meg for om jeg vil beholde enda, med tanke på sønnen min og alenemortilværelsen.

klem fra meg

Har han ikke lyst på barn på et seinere tidspunkt heller?

Sender deg en god klem. Du står i en vanskelig situasjon, og det eneste jeg kan råde deg til er å snakke med samboeren din, gjerne med en tredjepart som er nøytral. Vær åpen og ærlig, fortell ham hvordan du føler det, og at du forstår hans side av saken.

Lykke til med valget

 

[Joggejenta]

Men hvis du ikke tar abort må han jo likevel stille opp som far! Forhold mellom dere, eller ikke. Det er jo ikke greit at du skal bli nødt å velge mellom å være aleneforelder eller å ta abort? Har han tenkt på at selv om ikke forholdet varer romantisk vil han fortsatt ha et ansvar? Å, av og til blir jeg så sint på menn.

 

[doublemay]

[emoji173]️ lykke til med valget, ikke et lett valg dette.

Takk

 

[doublemay]

Les dette riktig;

Jeg syntes jo kanskje ikke at det er riktig at man skal beholde når far ikke vil....

Fordi det ikke er fair mot far og fordi barnet må vokse opp med kun 1 forelder.
Det er min mening. Ikke nødvendigvis som svar til deg i denne situajsonen- men på generell basis... ikke kapp av meg hånda for denne kommentaren.

Men jeg ville aldri satt mitt barn til verden om det ikke var et ønske fra den kommende pappaen også.

Tro du meg, jeg er helt enig i alt du skriver, og det er akkurat derfor jeg vurderer abort. For at et barn bør være ønsket av to foreldre. Men han har sagt at han støtter meg hele vegen uansett <3 Men hadde håpet at han ønsket å prøve å være en familie før han dro en slik konklusjon. Det er ikke det at han nekter at vi skal få dette barnet eller ikke ha noe med det å gjøre i det hele tatt, bare synes ikke at akkurat nå slik som ståa mellom oss er akkurat nå ikke er helt egnet: Og det er jeg helt enig i jeg og... Så absolutt ikke helt ideelt for oss å være gravide akkurat nå...

 

[doublemay]

Nå vet jeg selvfølgelig ikke på hvilke områder dere evt. har utfordringer Men det er jo heller ikke sikkert at det å ta abort vil gjøre situasjonen deres bedre! Kanskje det fører til at du går rundt og bærer nag til partneren din og at forholdet ikke vil tåle det heller? Dette er jo en vanskelig problemstilling, og ikke så lett for noen inne på denne gruppen å gi noe særlig godt svar på. Vi er også mange som kanskje har prøvd lenge og endelig blitt gravide, noe som vil gjøre det enda vanskeligere for oss å se objektivt på det. Men kanskje det vil være aktuelt å ta kontakt med en hjelpetelefon? Amathea for eksempel!

Nei, og den historia er lang. Så har ikke tenkt å legge ut den her.. Men vi har hatt litt kommunikasjonsproblemer i en periode... Er det en ting jeg er helt sikker på, så er det om jeg velger å ta abort har vi nok i allefall ingen fremtid sammen. Men slik det ser ut nå har vi ikke det uansett, dog ingen vet helt sikkert hva morgendagen bringer selvsagt <3
Jeg skjønner at det kan virke egoistisk for mange her inne at jeg poster denne posten, spesielt for dere som har prøvd langt og lenge på og endelig få denne spiren i magen <3 Og jeg mener virkelig ikke og tråkke noen på tærne med dette innlegget <3 Håper ingen tolker det slikt... Det er bare at dette er min realitet... :/ Vi har vært hos Amathea noen runder i samtaler, men det hjalp dessverre ikke stort....

 

[doublemay]

Fy søren for en vanskelig situasjon å være i!

Jeg har ikke en lignende erfaring, men hadde bare vært sammen med barnefar noen måneder når jeg ble gravid med første mann. Alt var usikkert og nytt, barnefar var like happy som meg, men ingen av oss visste jo hvordan vi to som par egentlig fungerte sammen. Vi har faktisk begge vært åpne om at hadde det ikke vært for at vi hadde en datter sammen så hadde vi gitt opp og gått hvert vårt for lenge siden. Det har vært mange utfordringer, men gjennom et sterkt ønske om å jobbe for det og få det til å fungere tror jeg har gjort oss sterkere. Minstemann er 4 år og nå skal vi ha nr.2, med alle intensjoner om å holde sammen resten av livet. Poenget mitt er vel at det å få barn kan også gjøre at en blir sterkere sammen, selv om det er utforende og går på forholdet løs noen ganger. Jeg håper virkelig at mannen din føler det annerledes når "sjokket" har lagt seg, for dette må jo være veldig vondt og vanskelig for dere begge. Med det dere har bygget opp sammen burde dere jo ha alle forutsetninger for å klare dette. Jeg ønsker ikke å dømme noen av dere, men syntes jo litt ekstra synd på deg da Bkno1749852. Pappan har liksom mulighet til å bare stikke ifra situasjonen, mens det er mammaen som sitter igjen med det umulige valget. Velge mellom kjæreste eller barn, det er jo ganske så umenneskelig. Masse klemmer til deg! Håper på best mulig utfall for dere alle sammen. Lykke til!

Det var på en måte akkurat en slik historie jeg håpet på å få høre. For jeg og tror om man bestemmer seg nok, og jobber hardt nok for det så kan man få ting til å funke så fremt ikke en av partene har såret den ene på en eller annen måte. Så hadde vel jeg og håpet vi i det minste kunne prøve, i allefall nå som jeg er gravid. Og han har adoptert min sønn fra før av helt og holdent inn i livet sitt og som han behandler som sin egen <3 Hadde ikke trodd at det skulle være så lett og bare miste følelsene... Ønsker dere masse lykke til med nr 2 <3

 

[doublemay]

Har han ikke lyst på barn på et seinere tidspunkt heller?

Sender deg en god klem. Du står i en vanskelig situasjon, og det eneste jeg kan råde deg til er å snakke med samboeren din, gjerne med en tredjepart som er nøytral. Vær åpen og ærlig, fortell ham hvordan du føler det, og at du forstår hans side av saken.

Lykke til med valget

Det er vel ikke det at han så absolutt ikke vil ha barn nei, bare ikke akkurat nå <3

Takk for det <3 Vi har allerede vært på Amathea noen runder uten at det hjalp stort dessverre :/ Vi snakker mye sammen bare oss to heldigvis <3

 

[doublemay]

Men hvis du ikke tar abort må han jo likevel stille opp som far! Forhold mellom dere, eller ikke. Det er jo ikke greit at du skal bli nødt å velge mellom å være aleneforelder eller å ta abort? Har han tenkt på at selv om ikke forholdet varer romantisk vil han fortsatt ha et ansvar? Å, av og til blir jeg så sint på menn.

Han kommer selvsagt til å stille opp om vi beholder... Nei, dette er på ingen måte noen drømmesituasjon å stå i. Det kan jeg love dere! Hadde aldri trodd at om jeg ble gravid med han skulle ende opp med han. Spesielt med tanke på at vi begge er voksne mennesker og vet hva vi gjør, har kjøpt oss hus, vært sammmen i 4 år og han så og si har adoptert 8 åringen min <3 hmf.

 

[Babyblå]

Det som slår meg er at han nå lager avgjørelser på antagelser på hvordan dere kommer til å takle det. Men hva med å kartlegge alle rettigheter du/dere har i forhold til avlastning, økonomisk hjelp osv. Legg litt fokus på praktiske løsninger ved situasjonen, kanskje det kan hjelpe din mann å føle seg tryggere på et vis? Vet min mann er litt slik når han er overveldet, han føler mer kontroll når man tar et steg tilbake og man begynner å prate om _hvordan_ gjør vi dette.

Nå vet jeg lite eller ingenting om deres situasjon og ditt barn, så beklager for et supergenerelt råd som kanskje ikke treffer.. det høres uansett som en umulig situasjon, og håper det løser seg

 

[Glapia18]

Uff stakkars deg! Sendermange gode klemmer. Ingen lett situasjon.

Tro du meg, jeg er helt enig i alt du skriver, og det er akkurat derfor jeg vurderer abort. For at et barn bør være ønsket av to foreldre. Men han har sagt at han støtter meg hele vegen uansett <3 Men hadde håpet at han ønsket å prøve å være en familie før han dro en slik konklusjon. Det er ikke det at han nekter at vi skal få dette barnet eller ikke ha noe med det å gjøre i det hele tatt, bare synes ikke at akkurat nå slik som ståa mellom oss er akkurat nå ikke er helt egnet: Og det er jeg helt enig i jeg og... Så absolutt ikke helt ideelt for oss å være gravide akkurat nå...

 

[doublemay]

Det som slår meg er at han nå lager avgjørelser på antagelser på hvordan dere kommer til å takle det. Men hva med å kartlegge alle rettigheter du/dere har i forhold til avlastning, økonomisk hjelp osv. Legg litt fokus på praktiske løsninger ved situasjonen, kanskje det kan hjelpe din mann å føle seg tryggere på et vis? Vet min mann er litt slik når han er overveldet, han føler mer kontroll når man tar et steg tilbake og man begynner å prate om _hvordan_ gjør vi dette.

Nå vet jeg lite eller ingenting om deres situasjon og ditt barn, så beklager for et supergenerelt råd som kanskje ikke treffer.. det høres uansett som en umulig situasjon, og håper det løser seg

Det kan være et tips at vi prøver å legge litt mer fokus på det praktiske i en periode for å se om det kan være noe slikt, takk for rådet <3