Gravid og klarer ikke knytte meg til babyen

[Sliten]

Jeg er gravid for 2 gang i uke 34+5. Jeg har hatt to tøffe svangerskap og hater å være gravid. Forrige gang gledet jeg meg til å treffe den lille, vi hadde navn klart leeeeeenge før jeg ble gravid (samme nå men gubben ombestemte seg) jeg elsket å kikke på klær og utstyr, jeg koste meg med spark og pratet til magen.

Nå bare gruer jeg meg, jeg hater det, jeg fikk panikk når jeg rundet 12 uker og innså at det mest sannsynlig kom til å gå bra (ikke at jeg ønsker at noe skal gå galt nå), jeg er så utrolig sliten. Jeg har ingen følelser for babyen i magen annet enn at den driver meg til vanvidd når den turner rundt om natten.

Jeg følges opp av sykehuset da jeg fikk haugevis av komplikasjoner etter forrige fødsel. Jeg er redd for å bli like dårlig. Jeg er redd for at det fantastiske barnet jeg har og kjenner skal miste mammaen sin fordi vi er egoistiske og blir gravide igjen (spesielt med tanke på at jeg ikke klarer å glede meg), min mor døde nesten når jeg ble født det var bare flaks som gjorde at vi begge overlevde.

Det rare er at på mange områder er ting bedre denne gangen. Jeg har fått lappen og kan komme meg ut av huset på egenhånd, jeg følges opp av sykehuset pga komplikasjonene forrige gang og blir faktisk hørt når jeg føler at ting ikke stemmer osv.

Det hjelper nok ikke på at jeg har hatt hyperemesis gravidarum i 7 mnd og spydd 20 ganger i døgnet på det verste, selv med 3 typer kvalmestillende. Jeg har konstante kynnere som er vondere enn rier og jeg er helt utslitt. Jeg aner ikke hva jeg vil med dette, kanskje bare lurte tankene litt.

 

[Veslejenta88]

Jeg følte meg skyldig i forhold til nr 1 hele graviditeten med nr 2. Men hadde en fantastisk svangerskap og kunne aldri drømt at det kunne være så fint etter ett dårlig svangerskap med nr 1. Men skyldfølelsen til nr 1 går over. Man blir like glad i nr 2 selv om man ikke er så glad i den i magen. Alt blir helt anderledes når det er nr 2 enn det var med nr 1. Den første er litt spesiell og da med nr 2 så veit man jo hva som skjer og man får ikke den samme følelsen. Jeg handlet aldri mye til nr 2 under graviditeten som jeg gjorde med nr 1. Han er nå 5 mnd og har en fantastisk storesøster på snart 3 år. Det blir bedre. Men babytiden blir en helt annen enn med nr 1, jeg får innimellom dårlig samvittighet for nr 2 fordi han ikke får den samme oppmerksomheten og kosen som nr 1 fikk. Men med 2 barn så blir det bare sånn. Mam glemmer ikke nr 1 selv om man får nr 2 og man finner en måte å balansere de to etter at mam har født.

Men er bra sykehuset tar deg alvorlig denne gangen. Fikk selv ekstra oppfølging med nr 2 fordi morkaka svikta i uke 36 eller 37 med nr 1. Jeg fikk ikke lov til å gå lengre enn til uke 39 med nr 2. Det hjelper mye å få oppfølging men mam uroer seg altid for sånne dumme ting som hvis om, dersom at det osv.

Bare nyt det. Og når nr 2 kommer så ser du enda bedre hvor stor og selvstendig nr 1 har blitt. De barna er noen fantastiske skapninger og tilpasser seg det meste. Her er lillebror hennes baby og ingen fikk se på han de første mnd.