Nå har jeg fulgt dette forumet en stund, og sett hvordan alle bekymrer seg innimellom på samme måte som jeg selv gjør. Også mange andre tema/tråder er det veldig mange av oss som svarer omtrent det samme på.
For meg er det å være gravid noe av det mest splittende, sånn følelsesmessig, jeg noen gang har opplevd. Fantastisk og forferdelig på samme tid. Og det hjelper ikke å tenke gjennom ting, eller å prøve å betrygge seg selv, for med det kommer flere bekymringer, flere fantastiske tanker/ting man ser for seg og ser frem til, som igjen fører til flere bekymringer. Alt dette i tillegg til alt det som fysisk skjer med kroppen, alt man føler man vil forberede seg til men kanskje ikke helt tør å forberede seg til (sånn i tilfelle noe skulle gå galt før den tid), alt som skal planlegges og vurderes i forhold til livssituasjon og økonomi, tanker om hvordan man skal dele nyheten med familie og venner + + + har for meg blitt til et kaos jeg forsøker å ignorere samtidig som jeg vet at jeg ikke vil greie det.
Nå ser jeg frem til uke 12, da jeg skal på ultralyd. Så klart er det både positive og negative tanker som knytter seg til den opplevelsen, og jeg vil egentlig bare få det "unnagjort". Enten er det liv der, eller så er det ikke det, og om det er det....så blir jeg så klart verdens lykkeligste menneske, før jeg kan fortsette å bekymre meg videre......
Noen andre som vil dele sine tanker om det å være gravid? Er det sånn for alle? Eller er det noen heldige sjeler der ute som faktisk greier å være mer positiv??
For meg er det å være gravid noe av det mest splittende, sånn følelsesmessig, jeg noen gang har opplevd. Fantastisk og forferdelig på samme tid. Og det hjelper ikke å tenke gjennom ting, eller å prøve å betrygge seg selv, for med det kommer flere bekymringer, flere fantastiske tanker/ting man ser for seg og ser frem til, som igjen fører til flere bekymringer. Alt dette i tillegg til alt det som fysisk skjer med kroppen, alt man føler man vil forberede seg til men kanskje ikke helt tør å forberede seg til (sånn i tilfelle noe skulle gå galt før den tid), alt som skal planlegges og vurderes i forhold til livssituasjon og økonomi, tanker om hvordan man skal dele nyheten med familie og venner + + + har for meg blitt til et kaos jeg forsøker å ignorere samtidig som jeg vet at jeg ikke vil greie det.
Nå ser jeg frem til uke 12, da jeg skal på ultralyd. Så klart er det både positive og negative tanker som knytter seg til den opplevelsen, og jeg vil egentlig bare få det "unnagjort". Enten er det liv der, eller så er det ikke det, og om det er det....så blir jeg så klart verdens lykkeligste menneske, før jeg kan fortsette å bekymre meg videre......
Noen andre som vil dele sine tanker om det å være gravid? Er det sånn for alle? Eller er det noen heldige sjeler der ute som faktisk greier å være mer positiv??
