Gravid og ensom

kit14

kit14

Blir kjent med forumet
Jeg er født og oppvokst i Oslo. Har en mann som er så snill og støttende, jobb, leilighet, bil. Vi har alt på stell. Og nå er jeg gravid med vårt første barn (17+1).

Da vi fant ut at jeg var gravid var vi ikke akkurat i ekstase, men i sjokk og tenkte at livene våre var over. Det gikk ikke lange tiden før mannen min begynte å glede seg, mens jeg fortsatt sliter litt. Men prøver å finne de hyggelige tingene og tror jeg gleder meg litt jeg og. Det fine er at jeg kan snakke med han om alt. Men tankene har streifet meg: har jeg ikke lyst på dette? Er det frykt? Er jeg gravid fordi folk forventer det? Jeg tror det var litt av alt.

Men da jeg våknet i dag leste jeg en artikkel på nrk.no om folk som er ensomme. Og det slo meg hvor mye jeg kjente meg igjen i det de beskrev. Det er så bombeklart.. Jeg er ensom.

H er alle sammen?

Bestevenninnen min? Er altfor opptatt med sitt liv og sin datter til å en gang svare på telefonen eller meldinger. Jeg ser henne kanskje 3 ganger i året..

Venninnegjengen? Vi er 5 jenter som pleide å møtes. Men hver av de har så mange andre venner at vår vennegjeng nå er bare «ekstragjengen» som man egentlig ikke har tid til lenger.

Familien min? Vi har aldri vært nære.. og etter st jeg goftet meg var det som om de ga slipp og vi sees ikke og snakkes ikke med mindre jeg tar kontakt.

Familien hans? Sverige.

Det kjennes som om jeg klamrer meg fast til de få som jeg fortsatt kan kalle venner. Men jeg savner å ha en nær venninne.. Noen som kanskje kan sette vårt vennskap som førstepri? En som kan ringe meg eller sende melding for å sjekke hvordan jeg har det. Spesielt nå når barnet kommer og jeg gjerne skulle hatt noen å dele ting med. Vi har ikke en gang fortalt om graviditeten til noen enda. De jeg gledet meg til å fortelle det til var kollegaene.. men pga Corona har jeg ikke akkurat lyst til å fortelle det over Skype. Så nå sitter jeg her. Gravid og ensom uten noen å fortelle min store nyhet til.

Jeg vet ikke hva jeg oppnår ved å skrive det her. Men jeg trengte bare å få sagt det. Jeg er ensom. Skikkelig ensom..
 
Har ikke så mange råd å gi, men vil sende deg en god klem :Heartpink
 
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Jeg har heller ikke så mange venner, og absolutt ingen stor vennegjeng som henger mye sammen og sånt. Jeg vet jeg har venner som bryr seg om meg og som jeg bryr meg om, og som jeg snakker med jevnlig, men ofte føler jeg meg veldig alene også. Heldigvis har jeg en fantastisk mann og vi har begge familier som vi har mye kontakt med. Det setter jeg pris på. Men det er til tider vanskelig å ikke ha venner å være med eller snakke mye med, for det blir noe annet enn å være med mann eller familie. Stor klem herfra.
 
Jeg sitter litt i samme situasjon som deg og er ikke langt unna om du bor i Oslo!? Vi bruker ihvertfall byen masse og om du vil må du gjerne sende meg ei mld :)
 
Kjenner meg igjen, det er mannen som er min nærmeste og ofte tenker jeg på at det er litt trist. Vi kan ha interessante samtaler om ALT mulig, men jeg har jo et litt større sosialt behov enn han har så jeg føler at det blir litt mye om jeg ikke holder litt tilbake. Og så er det jo noe med å kunne snakke om ting begge har opplevd, f.eks. det å ha barn i magen. På en måte er det godt og se at det ikke bare gjelder meg, det er kanskje blitt litt vanlig i dagens samfunn?

Barn skal vel ikke «brukes» men se om du kan bruke denne muligheten til å møte noen nye venner? På kurs, på barseltreff, i barnehagen eller her på gruppa.. når koronaen bare roer seg litt :shifty: Lykke til med den lille :Heartbigred
 
Jeg har heller ikke så masse venner, og ingen nære. Vi bor i annen by enn begge familiene våre, så vi er mest for oss selv. Har venner jeg sender snaps til og chatter litt på nettet, men møter ikke venner så veldig ofte (kanskje en gang i halvåret :shy:). For min del så går det helt greit, da jeg er ekstremt introvert. Tar lite initiativ til ting selv, fordi jeg trives best sånn her. Men forstår godt at jeg er veldig spesiell der og at det ville vært veldig ensomt for de fleste andre å ha det sånn. Og det er veldig trist :Heartpink

Har hørt om mange som finner veldig gode vennskap i barselgrupper sine, så det kan jo hende du er heldig der? :) Evt er det kanskje flere her inne som bor i Oslo-området, så kan dere bli kjent :) Jeg bor ikke i Oslo-området selv, men det er bare å skrive til meg :p
 
Kjenner meg også igjen! Føles som at jeg sier ja det kan vi, hvis noen spør meg om å finne på noe,men veldig vanskelig å få til noe andre veien,så hvis jeg spør er det sjelden man får ja! Ennå jeg har også 2 barn,full jobb,pendling og samboer,så burde ikke ha så mye mindre på timeplanen enn andre :( sender en stor klem :Heartred
 
kit14 skrev:
Jeg er født og oppvokst i Oslo. Har en mann som er så snill og støttende, jobb, leilighet, bil. Vi har alt på stell. Og nå er jeg gravid med vårt første barn (17+1).

Da vi fant ut at jeg var gravid var vi ikke akkurat i ekstase, men i sjokk og tenkte at livene våre var over. Det gikk ikke lange tiden før mannen min begynte å glede seg, mens jeg fortsatt sliter litt. Men prøver å finne de hyggelige tingene og tror jeg gleder meg litt jeg og. Det fine er at jeg kan snakke med han om alt. Men tankene har streifet meg: har jeg ikke lyst på dette? Er det frykt? Er jeg gravid fordi folk forventer det? Jeg tror det var litt av alt.

Men da jeg våknet i dag leste jeg en artikkel på nrk.no om folk som er ensomme. Og det slo meg hvor mye jeg kjente meg igjen i det de beskrev. Det er så bombeklart.. Jeg er ensom.

H er alle sammen?

Bestevenninnen min? Er altfor opptatt med sitt liv og sin datter til å en gang svare på telefonen eller meldinger. Jeg ser henne kanskje 3 ganger i året..

Venninnegjengen? Vi er 5 jenter som pleide å møtes. Men hver av de har så mange andre venner at vår vennegjeng nå er bare «ekstragjengen» som man egentlig ikke har tid til lenger.

Familien min? Vi har aldri vært nære.. og etter st jeg goftet meg var det som om de ga slipp og vi sees ikke og snakkes ikke med mindre jeg tar kontakt.

Familien hans? Sverige.

Det kjennes som om jeg klamrer meg fast til de få som jeg fortsatt kan kalle venner. Men jeg savner å ha en nær venninne.. Noen som kanskje kan sette vårt vennskap som førstepri? En som kan ringe meg eller sende melding for å sjekke hvordan jeg har det. Spesielt nå når barnet kommer og jeg gjerne skulle hatt noen å dele ting med. Vi har ikke en gang fortalt om graviditeten til noen enda. De jeg gledet meg til å fortelle det til var kollegaene.. men pga Corona har jeg ikke akkurat lyst til å fortelle det over Skype. Så nå sitter jeg her. Gravid og ensom uten noen å fortelle min store nyhet til.

Jeg vet ikke hva jeg oppnår ved å skrive det her. Men jeg trengte bare å få sagt det. Jeg er ensom. Skikkelig ensom..
Klikk for å utvide …
Så trist å lese:Heartpink Du kan snakke med jordmor om dine tanker angående om du ønsker dette eller ikke, det er mange som føler det samme. Når det kommer til ensomhet så er det veldig vondt og jeg er mye ensom selv. Har en veldig travel mann, familie på andre siden av landet, ingen jobb å gå til og noen få venner alt i fra 30 minutter kjøring til 4 timer med reising unna. Har fått noen nye gode bekjentskaper siden jeg fikk barn for ett år siden som var på god vei til å bli til gode vennskap før corona kom og låste oss inne. Vi holder kontakt på snap og gleder meg til leketreff når dette er over.

Jeg håper du også finner deg noen å dele alt med, enten før eller når du har fått barn. Er lettere når man har jevnaldrende barn er i hvert fall min erfaring. Vi kan uansett holde hverandre med selskap her inne, det hjelper meg:happy:
 
Last edited:
Det er dessverre sånn at folk flest i dag er blitt veldig opptatt med sitt. Jeg hadde en stor vennegjeng med «gode» venner. Men etter å ha blitt syk og ikke hatt overskudd til å ta kontakt har jeg mistet nesten alle. Og tenker at det da er like greit. Har et par gode venninner igjen og de er gull verdt, slike gode venner burde alle ha!
Har sett at det finnes apper hvor man kan søke etter venner. Ala dating apper bare at det er for å treffe nye venner. Har ikke prøvd selv men leste en avisartikkel i lokalavisa her om dagen om appen VINA hvor det var flere som hadde hatt suksess og fått samlet seg en hel ny vennegjeng. Tror den appen bare er for jenter/damer.

Jeg bor dessverre langt unna, men har du lyst til å skrive på messenger, snap eller noe så stiller jeg gjerne opp. Ingen bør føle seg ensomme:Heartred
 
Kjenner meg igjen. Kjøpte hus langt unna familie og venner. Det var bra for barna men ikke fullt så bra for meg i lengden. Jeg savner å ha venninner rundt meg. De er jo der via nettet men det blir liksom ikke helt det samme. På sommeren ser jeg dem men på vinteren er det så mye tiltak å komme seg fra a til b så det blir med tanken bare fra begge sider.

Tror jeg har blitt ganske vant til ensomheten men jeg kjenner det når jeg ser serier og filmer med kvinner med samhold.

Sender deg en varm klem ❤
 
Så trist at du føler deg så ensom:(

med tanke på å glede seg/ikke glede seg til babyen kommer så lurer jeg på om du har vært på UL enda? For mange kan det bli mer virkelig og hjelpe på gleden.

Nå er vi inne i en veldig spesiell situasjon med koronavirus, som gjør det veldig vanskelig å treffe nye folk. Men når dette går over (forhåpentligvis) så kan kanskje ny baby hjelpe til med å treffe nye venner. Jeg har blant annet ei kjempegod venninne som jeg begynte å henge med fordi vi hadde barn førdt med en mnd mellomrom. Vi har alltid vært naboer, men aldri vært godt kjent siden det er tre år mellom oss. Da vi begge fikk baby så tok en av oss initiativ til trilletur, og dette har resultert i et nært og godt vennskap! Nå er jentene våre 11 år gamle. Det er lettere å bli kjent når man har barn på samme alder og er i samme situasjon, man har liksom alltid noe å snakke om :)

Jeg håper virkelig at situasjonen bedrer seg for deg. Og når det er tung - bruk oss her inne:)❤️
 
Hei!

Jeg er 24 år, 17+2 i dag og kjenner meg mye igjen i det du sier, men på litt annerledes grunnlag.

I likhet med deg var ikke denne graviditeten planlagt. Jeg går siste året med masterstudiet i rettsvitenskap og planen min har hele tiden vært å satse karriere og vurdere familieliv i midten av 30-årene, men livet kan åpenbart ikke planlegges på den måten.

Samboer (som er 6 år eldre, fast jobb, bil, leilighet, drømmemannen) var i ekstase over graviditeten. Dette gjorde det for meg enda vanskeligere å ta stilling til hva jeg selv ønsket. Jeg føler meg utakknemlig som er i denne situasjonen når det er så mange prøvene der ute, men samtidig har jeg rett til å føle det jeg selv føler. Jeg snakket masse med Amathea, psykolog og venner og endte til slutt med å beholde. Om det er riktig vet jeg enda ikke, men noe annet føles mindre riktig.

Familiene våres er lykkelige over nyheten og gleder seg masse. De klarer ikke snakke om noe annet. Jeg opplever det som veldig vanskelig å være glad når jeg fremdeles ikke har noe tilknytning til fosteret og vi har allerede hatt to ultralyder.

Jeg har så mange rundt meg som er støttende og villig til å lytte, men jeg er samtidig ensom. Det er ingen som egentlig vet hvordan jeg har det.

kanskje det hadde hjulpet deg å være mer åpen med de rundt deg og slippe folk mer til? hva med å gjøre mer av det som gjør deg glad og mindre av det du føler du «må» gjøre? Det pleier å hjelpe for meg.

Det er et ordtak som sier at «felles skjebne er felles trøst» og kanskje det ligger noe i det. Jeg holder til i Bergen, men er mye på Østlandet (spesielt i disse tidene). Send meg gjerne en melding om du føler for det :).

Ønsker deg masse lykke til med alt du har i vente!
 
Kjenner meg også litt igjen her. Jeg er egentlig ganske sosial, men alle naboene våre er enten eldre eller mye yngre. Har to gode venninner som bor i samme by som meg. Vi har alle tre jenter på 6 år som har gått i samme barnehage. Men det er litt vanskelig å møtes på ettermiddagene. Nå i jula arrangerte jeg juleverksted for jentene med julefilm og kos. Mannen min leka med jentene, mens jeg fikk litt voksentid med venninnene mine. Det var deilig. Fikk pratet med noen andre om hvordan det er å være mor til ei førskolejente. Men jeg føler at det er jeg som må dra igang noe hver gang. Det er litt slitsomt.

Jeg håper alle vi som sliter litt nå kan finne noen å prate med. Jeg liker godt å skrive her, for dere dømmer ikke og dere er i litt samme situasjon som meg.
 
Huff det er ikke lett. Jeg hadde det sånn da var gravid med eldste. Redningen min ble etter fødsel da jeg møtte på ei tidligere kollega som hadde fått baby to uker før meg. Gradvis begynte vi å være med hverandre, sosialisere ungene... Så fikk vi begge nr 2 med noen mnd mellomrom. Nå er vi bestevenner ❤️ det tok noen år å bli så close. Men bare det å møte hu 1 gang i uka/annahver uke, var redningen i ensomheten.
Håper du finner deg en ny krets, enklere å holde kontakten med de man har noe til felles med :)
 
Først og fremst så er det ikke så rart at du er litt ambivalent til å være gravid. Det er skummelt med alt du skal gjennom og det er en kjempeomveltning å få barn. Jeg har også en gjeng veldig gode venner som bor langt unna meg. Har alltid vært sosial men etter at jeg flyttet fra studiebyen har det vært vanskelig å få opp det sosiale nettverket. Jeg har imidlertid en gruppe jenter fra barselgruppa til yngstemann som fortsatt holder kontakten og selv om vi ikke møtes så ofte så er de der om jeg trenger det. I tillegg kommer foreldrene til vennene til barna som vi til vanlig omgås ganske mye med, også noe uten barna. Så barn kan være en mulighet til å bli kjent med nye mennesker ellers vil jeg gi deg en god klem. Følte det litt sånn i første graviditet, da bodde vi på bygda uten å kjenne så mange og det var vel kollegaene mine som var mitt sosiale nettverk som bodde langt unna da. Den barseltida hadde jeg det ikke bra. Så prøv å strekk ut en hånd til de som du regner som venner og se om det kan hjelpe noe.
 
Jeg kjenner meg igjen i det meste du skriver, god klem til deg❤️ Det er ikke noe godt å kjenne på at man ikke har noen rundt seg. Jeg føler jeg har prøvd, men virker som at folk ikke har tid eller bare glemmer meg
 
Hei, sender en stor klem til deg og håper det kanskje blir litt bedre etter hvert med tanke på barselgrupper og komme i kontakt med andre i samme situasjon. Har hørt at det kan hjelpe veldig mye på ensomhet. Det holder meg litt oppe, jeg er veldig ensom selv, spesielt nå. Men har egentlig alltid vært ensom og slitet med å bli kjent med nye mennesker og få mange gode venner da jeg har mine ting jeg sliter og slitt med opp igjennom. Jeg bodde i Hamar og trengte forandring, og ny start så flyttet til oslo 2014, og der fikk jeg mange gode venner og bekjente og følte med endelig som en del av noe og var mindre ensom, men for to år siden fant jeg kjærligheten og valgte å følge hjerte mitt så måtte flytte til Østfold, her hvor jeg ikke kjenner noen. og aldri følt meg så ensom som nå. vanskelig å forklare. jobber gjennom bemanningsbyrå (på samme sted), men er så mye eldre mennesker der og ingen som jeg er med utenom. og damene der er så tilknyttet hverandre så vanskelig å komme gjennom om man ikke liker de samme tingene. og det er vanskelig å bli kjent med andre mennesker nå til dags generelt om det ikke er gjennom jobb eller bekjente. Det å samtidig være gravid og så langt unna de nærmeste er vanskelig. Og det er ikke det samme å snakke på sosiale medier synes jeg, jeg er sånn som liker å være med mennesker. Eldre en blir jo mer egne liv for alle og mer alene blir man. Håper jeg etter hvert kan få nye bekjente i barselsgrupper og at noen av mine gamle bekjente kanskje bli gode bekjente igjen selv om avstand ikke alltid er lett. Og håper også du finner noen å være med, ha rundt deg så du slipper å føle deg ensom. Det er verdens værste følelse.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp