Bkno3072660
Flørter med forumet
Hei alle i februargruppa 
Jeg har fulgt med litt i de ulike trådene men ikke presentert meg enda. Er 28 år, gravid med nr 2, bor i en liten by på det sentrale Østlandet sammen med samboer og datter på 2,5 år. Jeg kommer opprinnelig fra et annet sted i landet men har bodd på Østlandet i mange år nå, flyttet for å studere. I løpet av studiene traff jeg da min kjære samboer som kommer fra en liten by utenfor Oslo , etter studier klaffet det bra med jobb For oss begge på denne kanten og vi har nå bodd i hans hjemby i snart 4 år. Jeg har en fantastisk jobb og stortrives.. MEN, jeg lengter utrolig mye hjem til mitt hjemsted… lengselen kom særlig i forbindelse med nr 1, og nå som nygravid igjen forsterkes disse følelsene igjen.. det gnager også på meg ellers i livet, uavhengig av graviditet. Savner familien og mine nærmeste venner. Uansett hvor mange kule relasjoner jeg får her så tenker jeg likevel at det aldri vil kunne erstatte det jeg har hjemme. . samboer har vært klar over dette og jeg har vært åpen om det. For 3-4 måneder siden hadde vi en god og forløsende prat om det igjen uten at vi konkluderte med noe.. han er hjemmekjær og det samme er jeg… jeg vil så gjerne at mine barndomsvenner og familie skal få det daglige livet med oss i nærheten med små barn og motsatt! og ikke bare at vi eller de reiser hit eller dit, selv om det også har sine plusssider.. Jeg bare syns det er så vondt.. Mye faller på meg ettersom samboer har en kronisk sykdom med en del utmattelse, vi får fantastisk hjelp av hans foreldre men de begynner å komme oppi åra og med en evt nummer 2 etterhvert hadde det vært utrolig godt å hatt mitt nettverk i nærheten.. jeg skjønner jo at jeg må ta opp dette igjen med han og vi kommuniserer godt.. men det er så vanskelig mtp hans situasjon også som er i en sårbar sykdomssituasjon (dog nå stabilt) forstår jo også at han vil være nær sine.. samtidig som jeg også tror han ser hvor avlastende det kunne vært å bodd nær mine også..
ville bare få ut litt tanker / frustrasjon..
Jeg har fulgt med litt i de ulike trådene men ikke presentert meg enda. Er 28 år, gravid med nr 2, bor i en liten by på det sentrale Østlandet sammen med samboer og datter på 2,5 år. Jeg kommer opprinnelig fra et annet sted i landet men har bodd på Østlandet i mange år nå, flyttet for å studere. I løpet av studiene traff jeg da min kjære samboer som kommer fra en liten by utenfor Oslo , etter studier klaffet det bra med jobb For oss begge på denne kanten og vi har nå bodd i hans hjemby i snart 4 år. Jeg har en fantastisk jobb og stortrives.. MEN, jeg lengter utrolig mye hjem til mitt hjemsted… lengselen kom særlig i forbindelse med nr 1, og nå som nygravid igjen forsterkes disse følelsene igjen.. det gnager også på meg ellers i livet, uavhengig av graviditet. Savner familien og mine nærmeste venner. Uansett hvor mange kule relasjoner jeg får her så tenker jeg likevel at det aldri vil kunne erstatte det jeg har hjemme. . samboer har vært klar over dette og jeg har vært åpen om det. For 3-4 måneder siden hadde vi en god og forløsende prat om det igjen uten at vi konkluderte med noe.. han er hjemmekjær og det samme er jeg… jeg vil så gjerne at mine barndomsvenner og familie skal få det daglige livet med oss i nærheten med små barn og motsatt! og ikke bare at vi eller de reiser hit eller dit, selv om det også har sine plusssider.. Jeg bare syns det er så vondt.. Mye faller på meg ettersom samboer har en kronisk sykdom med en del utmattelse, vi får fantastisk hjelp av hans foreldre men de begynner å komme oppi åra og med en evt nummer 2 etterhvert hadde det vært utrolig godt å hatt mitt nettverk i nærheten.. jeg skjønner jo at jeg må ta opp dette igjen med han og vi kommuniserer godt.. men det er så vanskelig mtp hans situasjon også som er i en sårbar sykdomssituasjon (dog nå stabilt) forstår jo også at han vil være nær sine.. samtidig som jeg også tror han ser hvor avlastende det kunne vært å bodd nær mine også..
ville bare få ut litt tanker / frustrasjon..
Å ha sine nærmeste rundt seg når man er gravid og småbarnsforelder betyr enormt mye.