For noen uker siden oppdaget jeg at jeg, mot alle odds, var blitt gravid igjen. Sjansene for det var så ørsmå at jeg trodde ikke mine egne øyne - en eneste gang har vi vært sammen siden fødselen, jeg fullammer og det skal gi en ganske god beskyttelse, jeg har kjempet med infertilitet hele mitt voksne liv, og jeg er blitt 42 år gammel, og skal da liksom ikke være så veldig fruktbar lenger...Til tross for alt dette skjedde det altså allikevel, det viser bare at man aldri skal si aldri!
Jeg har for lengst slått meg til ro med at vi ikke kommer til å få flere barn, Edvin var jo også en bonusgave som vi ikke hadde våget å håpe på, så vi hverken prøver på eller tenker på at vi skal ha fler. Men skjer det "av seg selv" så er det absolutt velkomment - så jeg ble veldig gledelig overrasket! Dessverre varte det ikke så lenge, etter et par uker begynte jeg å blø, og i dag fikk jeg bekreftet av legen at jeg har hatt enda en SA (min åttende).
De siste gangene når jeg har blitt gravid har jeg fått blodfortynnende og progesteron for å holde på svangerskapet, ingen av disse tingene er forenlige med amming, så jeg lot det stå til nå og det gikk altså ikke. Kanskje kroppen ikke var klar ennå så snart etter fødsel.
Jeg tar det ikke så veldig innover meg denne gangen, dette var jo hverken forventet eller planlagt, men jeg må jo innrømme at jeg kjente jeg gledet meg veldig over tanken. Akkurat samtidig fikk jeg høre at min svigerinne var gravid, og vi hadde termin bare 5 dager fra hverandre - det hadde jo vært veldig moro! Henne går det heldigvis bra med!
Vet ikke helt hva jeg vil med å fortelle dette nå, etter at alt er over - kanskje bare for å få det ut et sted, har ikke fortalt det til noen bortsett fra akkurat den broren min og kona som fortalte at de også var gravide. Så det er ingen andre å dele med, siden det var så tidlig.
Vi har det veldig, veldig bra nå med de to barna vi har fått, og jeg forventer ikke å få flere - så jeg skal absolutt ikke klage, men det er rart med det, det er jo en skuffelse at det så ofte skal ende slik.
Jeg har for lengst slått meg til ro med at vi ikke kommer til å få flere barn, Edvin var jo også en bonusgave som vi ikke hadde våget å håpe på, så vi hverken prøver på eller tenker på at vi skal ha fler. Men skjer det "av seg selv" så er det absolutt velkomment - så jeg ble veldig gledelig overrasket! Dessverre varte det ikke så lenge, etter et par uker begynte jeg å blø, og i dag fikk jeg bekreftet av legen at jeg har hatt enda en SA (min åttende).
De siste gangene når jeg har blitt gravid har jeg fått blodfortynnende og progesteron for å holde på svangerskapet, ingen av disse tingene er forenlige med amming, så jeg lot det stå til nå og det gikk altså ikke. Kanskje kroppen ikke var klar ennå så snart etter fødsel.
Jeg tar det ikke så veldig innover meg denne gangen, dette var jo hverken forventet eller planlagt, men jeg må jo innrømme at jeg kjente jeg gledet meg veldig over tanken. Akkurat samtidig fikk jeg høre at min svigerinne var gravid, og vi hadde termin bare 5 dager fra hverandre - det hadde jo vært veldig moro! Henne går det heldigvis bra med!
Vet ikke helt hva jeg vil med å fortelle dette nå, etter at alt er over - kanskje bare for å få det ut et sted, har ikke fortalt det til noen bortsett fra akkurat den broren min og kona som fortalte at de også var gravide. Så det er ingen andre å dele med, siden det var så tidlig.
Vi har det veldig, veldig bra nå med de to barna vi har fått, og jeg forventer ikke å få flere - så jeg skal absolutt ikke klage, men det er rart med det, det er jo en skuffelse at det så ofte skal ende slik.
<3
Og godt å ha dette stedet å dele både tanker og opplevelser av alle sorter! Klem til deg!