Ja her vi bor er det en helt annen oppfølging enn i Norge.
For vår del, har vi valgt å ta oppfølgingen via privatpraktiskerende leger.
I forrige svangerskap begynte vi med en kombinasjon av det offentlige og private.
Men etter hvert gikk vi over til å bare benytte det privat. Det offentlige helsevesenet
er nok enda mere gammeldags enn det private, sammenlignet med norsk standard.
Her hos oss benyttes det kun oppfølging hos gynekolog, ingen jordmor. Hun møter man ikke
før det begynner å nærme seg fødselen. Og undersøkelsene her er helt forskjellig i forhold til
hva som er vanlig i Norge. Det er kontroll ca. hver 4. uke, og da tas det 4-5 reagensrør med
blod (som testes for absolutt alt som tenkes kan) også foretas det som regel en UL.
Var plaget med kraftig bekkenløsning forrige svangerskap, og kjenner at den er kommet snikende
nå også... men dette er ikke et kjent problem her, så de kjenner ikke til problemet.
Dette gjorde det ekstra tungt forrige gang....
Magemål benyttes ikke her (men istedefor benyttes UL), og vekten er lite brukt. I tillegg må man selv passe på blodtrykk (som kan måles på alle apotek).
I uke 14 foretas en BI-test, dvs. at man tar en blodprøve, og sammen med blodtype, vekt, alder og høyde kalkuleres det for sannsynligheten for å føde et barn med downs syndrom. Får man da høy sannsynlighet, er det så forstervannsprøve. Velger man å ikke foreta disse prøvene, kan man
risikere at legen ikke vil følge det opp videre og ta ansvaret for deg. Så valgfriheten er egentlig
minimal. Og i uke 25 er det en obligatorisk glukosebelastningstest ( for å påvise/ avkrefte svangerskapsdiabetes). I Norge blir ikke denne testen foretatt før man får påvist sukker i urinen
flere ganger (Og her leveres ikke urinprøver, slik som hjemme). Så det er ganske så anderledes.
Må innrømme at jeg savner den mer naturlige tilnærmingen vi har i Norge, med oppfølging og samtaler med jordmor osv. Og slippe alle disse prøvene hele tiden. Synes det er ganske slitsomt.
I tillegg er de ganske så gammeldagse på fødestuen. Her skal det fødes i "gynekologstolen".
Fikk kranglet meg til å føde i vanlig seng forrige gang. Stakkars jordmoren min, hun fikk jo helt sjokk.
Hun hadde aldri tatt imot i vanlig seng før, og hun sverget på at dette ble siste gang også.
(Jordmoren pensjonerte seg et halvt år etterpå:o))
Og når det kom til smertelindring, så var eneste alternativ epidural. Kunne selv tenkt meg å prøvd
å ligge i badekar, lystgass, akkupunktur eller lignende, men dette var ikke et alternativ.
Iallefall... min konklusjon, etter å ha født i både Norge og Italia.... Norge har en meget bra svangerskapsoppfølging. Der vi, de gravide, står i sentum, og kan få være med å bestemme selv.
Med en rekke forskjellige smertelindringer og forskjellige fødestillinger, og vi slipper en million blodprøver
osv. Jeg ble stresset av alle disse prøvene og alt som bestemtes over hodet mitt....
Men for all del... noen liker det, og føler seg ekstra trygge. Mens jeg savner den litt mer naturlige
oppfølgingen. Og etter den lille ble født, viste det seg at de hadde faste amme-tider osv.
Så da var det bare å komme seg så raskt som mulig hjem fra sykehuset, for å slippe alt det styret det.
Til tross for at jeg syntes at det forrige svangerskapet var litt mere slitsomt pga. annen kultur, alle prøver osv. så har vi valgt å bli gravid igjen. Satser på at jeg denne gangen klarer å slappe litt mere
av, fordi jeg nå vet hvordan alt fungerer.
Men ikke la deg skremme, om du ønsker det et opphold i utlandet. Det er utrolig kjekt å få oppleve et
land slik som vi gjør nå. Man må bare være klar over at ting gjøres en god del anderledes i de forskjellige
landene, og ikke dermed sagt at det ene er bedre enn det andre... bare anderledes.
Og noen land er bare litt mere gammeldags enn det vi kanskje er vandt til og har opplevd før.
