Jahanne
Første møte med forumet
Nå sitter jeg her igjen med akkurat det samme problemet jeg hadde første gangen jeg var gravid... For 7 år og 20 kg siden. Jeg føler meg slapp, trøtt, kvalm og mest av alt feit, selv om jeg bare er snart 6 uker på vei! Og hvorfor det... Jo fordi jeg har gått ned mye siden den gang, og så for meg en fin mage, og et aktivt svangerskap med stabilt hjem osv i et evt 2 svangerskap!
Men her sitter jeg fortsatt 10- 15 kg for mye, hengemage etter vekttap, dårlig kondis og utstasjonert i Asia. "Jeg må spise sunn og næringsrik mat, ta folat og d- vitaminer, ikke overtrene men være i aktivitet, hvor skal jeg på kontroll for å forstå å føle at svangerskapet blir fulgt opp nøye når alle her snakker uforståelig og minimalt engelsk, når skal jeg reise hjem for å føde, hvem snakker jeg med når jeg føler meg trist å lei..." Jeg er ikke her alene, men allikevel føler jeg meg bortkommen og vil bare reise hjem. Det er selvfølgelig ikke bare bare når mannen har jobb her og barnet mitt har begynt på skole her. Den eneste som ser ut til å ikke trives er meg. Så jeg biter i det sure eple og blir. Men mannen min merker jeg ikke har det bra selv om jeg ikke klager. Han vil jeg skal være sosial. Og det prøvde jeg på i dag igjen, tok på meg treningstøyet å ble med på tur, men halvveis så kom frokosten opp igjen og jeg gikk hjem. Sitter i skrivende stund og gjesper og griner om hverandre...
Ganske komisk syn. Måtte bare lufte dilemmaet mitt litt. Hvis noen har erfaring med hjemlengsel, expat- livet og graviditet eller generelt bare innspill så spytt ut
Men her sitter jeg fortsatt 10- 15 kg for mye, hengemage etter vekttap, dårlig kondis og utstasjonert i Asia. "Jeg må spise sunn og næringsrik mat, ta folat og d- vitaminer, ikke overtrene men være i aktivitet, hvor skal jeg på kontroll for å forstå å føle at svangerskapet blir fulgt opp nøye når alle her snakker uforståelig og minimalt engelsk, når skal jeg reise hjem for å føde, hvem snakker jeg med når jeg føler meg trist å lei..." Jeg er ikke her alene, men allikevel føler jeg meg bortkommen og vil bare reise hjem. Det er selvfølgelig ikke bare bare når mannen har jobb her og barnet mitt har begynt på skole her. Den eneste som ser ut til å ikke trives er meg. Så jeg biter i det sure eple og blir. Men mannen min merker jeg ikke har det bra selv om jeg ikke klager. Han vil jeg skal være sosial. Og det prøvde jeg på i dag igjen, tok på meg treningstøyet å ble med på tur, men halvveis så kom frokosten opp igjen og jeg gikk hjem. Sitter i skrivende stund og gjesper og griner om hverandre...
Ganske komisk syn. Måtte bare lufte dilemmaet mitt litt. Hvis noen har erfaring med hjemlengsel, expat- livet og graviditet eller generelt bare innspill så spytt ut