Tusen takk for mange oppmuntrende svar jenter.. Jeg tok det opp med legen min da jeg var på kontroll i uke 14, men han sa at det måtte jeg snakke med jordmor om og at jeg kunne ta neste kontroll hos henne i uke 24.. Ventet og ventet på at uke 24 skulle komme, men da ble vi mottat med at vi kunne snakke om det på neste kontroll i uke 28 og at hun kunne vise noen plansjer om hva som skjer osv.. Prøvde å forklare at jeg vet hva som skjer å det er det som skremmer meg, + at jeg ikke får sove for tiden, gråter mesteparten av dagen og føler at det sitter noen oppå meg som gjør så jeg ikke får puste.. Men svaret ble et klapp på skulderen og vent til neste gang.. Jeg føler liksom bare at jeg har møtt helt veggen nå.. Samboeren prøver å snakke med meg om det, men som han selv sier: Jeg har aldri opplevd ette selv, derfor kan jeg ikke gi deg svarene du trenger.. Det jeg er mest redd for er pressinga, smerten går over, men pressinga skremmer vannet av meg.. Vet egentlig ikke hvofor, tror kanskje at jeg er redd for å ikke klare det, å at det hele ender med hastekeisersnitt.. Jeg har alltid vært livredd for å bli skjært i, sykehusskrekk så det holder! I tillegg sa legen min til meg at jeg skulle snakke med mine nærmeste om demmes fødsler for min ble nok å være veldig lik.. Det gjorde saken så ufattelig mye verre! Bestemors første fødsel var mamma og onkel.. To små nurk på 1200 og 1400 gram.. Men selv om de var så små så revnet hun hele veien fra innerst til ytterst og sydde over 30 innvendige sting.. Når mamma fødte meg, lå hun i 30 timer før hun fikk vite at jeg satt fast fordi hun hadde for smalt bekken og jeg måtte tas med keisersnitt i ei faderlig fart.. Så nå må jeg vente på å få sjekket om bekkenet mitt er stort nok til å føde i det hele tatt.. Noe som hvertfall ikke hjelper siden det jeg er mest redd for er keisersnitt! Det skremmer bare livet av meg.. Men det er ingen som vil høre.. Har prøvd venner, familie, lege og jordmor.. Men det føles ut som om alle bare tenker på at det kommer ut uannz om jeg er redd eller ikke så da er det ingen vits å tenke på meg, eller snakke med meg.. Det her har tatt helt knekken på meg, jeg ser ingen glede i å få dette barnet mer, ser ingen glede i å leve, ser ingen glede i å være gravid.. Men ingen vil hjelpe meg..
