Jeg forstår din frustrasjon, men sett d i perspektiv.... dette er for en veeeeeldig kort periode av babyen sitt liv! Det kommer ikke alltid til å være slik, og du kommer til å savne at h*n sovnet på deg!
Om du lurer på hvorfor det er slik at h*n alltid sovner på deg, så les om fjerde trimester! Det handler om tilvenningen på utsiden av livmoren din! Ting var mørkt, trangt og trygt der inne uten sørlig stimuli, og "vips og velkommen til den harde kalde utsiden"!
Rent faglig fra min utdanning, så skriker d mot min fornuft å la et barn gråte seg i søvn så tidlig! Barnet trenger trygghet, kjærlighet og varme, og å vite at mamma alltid er tilgjengelig! Husk hvor forsvarsløse de små er! Jeg kjenner igjen din frustrasjon, jeg er der selv! Jeg savner seriøst å ha kroppen min for meg selv, jeg savner en natt med dyp søvn uten samsoving, jegsavner mat og kos med kjæresten, men alt det kommer senere i livet igjen! Akkurat nå er d poden som får all min tid og trygghet, for jeg veit at brått er d slutt på all kos, hvor jeg vil lengte etter den igjen! Nyt heller alle stundene, skru av alt annet støy og ta vare på øyeblikkene!
Tenker de fortsatt er så små og trenger masse nærhet og kjærlighet. De har jo vært i magen i 9 mnd og trenger lang tid på å tilpasse seg den nye tilværelsen. I tillegg vokser de veldig fort, og denne tiden får man aldri igjen. Her koser vi masse og lille får all oppmerksomhet og kjærligheten. Er førstegangsmor da, så har ikke hjerte til å høre han skrike.
