Gråter når barnet gråter

[Hageblomsten]

I helgen var mannen min og jeg barnevakt for niesa vår på 1,5 år. Jeg er selv gravid med førstemann og syntes det var veldig stas å få passe familiens minste medlem.
Jeg har sett niesa mi gråte fordi hun har slått seg, hørt henne gråte før hun skal legge seg og gråte fordi hun ikke får viljen sin uten at det er noe jeg selv har blitt trist av. Da vi passet henne denne helgen fikk jeg en ny opplevelse av hennes tårer.
Hun hadde fått riskorn og sand over hele seg, så vi var nødt for å dusje henne. Jeg vet hun hater det og forberedte meg på mye gråt og hyling. Gråtingen ble som forventet, men følelsene jeg fikk var ikke det. Hun satt på knærne mens jeg spylte henne med dusjen, og det føltes rett og slett ut som om jeg mishandlet henne. Etter en kjapp dusj pakket vi henne godt inn i et stort og mykt håndkle. Jeg holdt henne liggende i armene mine og så ned på det triste, tårevåte ansiktet. Da klarte jeg ikke mer. Jeg fant på en unnskyldning hvor jeg bad mannen min ta henne med ut og tørke mens jeg fant en fuktighetskrem. Etter han hadde gått ut kom tårene. Jeg følte meg som verdens verste menneske og får fremdeles tårer i øynene når jeg tenker på de store, blanke øynene hennes. Det tok litt tid før jeg klarte å ta meg sammen og gå ut.
Det samme skjedde dagen etter da hun skulle ha ettermiddagsluren sin. Hun hylte og gråt da jeg satt henne i krybben sin. Jeg sa: "natta", akkurat som hun er vant til. Idet jeg lukket døra så jeg tilbake på henne, og der sto hun med krokodilletårene sine. Igjen føltes det som om jeg gjorde verdens verste ting mot niesa mi og mine tårer presset nok en gang på.
Nå er jeg bekymret for at dette vil bli enda tøffere når vårt eget barn kommer om 4 måneder. Kommer jeg til å klare å se barnet mitt gråte? Vil jeg klare å snu ryggen til når hun gråter? Tårene denne helgen kan selvfølgelig ha noe med svangerskapet å gjøre, men jeg har ikke vært særlig hormonell eller unormalt følsom. Derfor kom disse følelsene innmari brått og uventet på.

 

[Nornene:)]

Så flott at du reagerer tenker jeg Du forbereder deg mentalt på barnet ditt som skal komme. Vi er jo programmert til å være mer vare - nettopp for å kunne gi de minste det de trenger.
Jeg har to barn (2 1/2 år og 4 mnd). I starten gråt jeg så snørr og tårer spruta da de gråt. Det blei masse tårer. Mye hormoner som spiller inn. Men så gir det seg. Man veit man klarer å trøste og man veit det går over. De må lære seg at ikke alt går slik de ønsker, men da er man der og støtter og trøster i det vanskelige.
Gratulerer så mye med baby på vei

 

[Lutzern]

Dette er en naturlig utvikling av din emosjonelle side som gravid. Den forbereder deg til å ta vare på barnet - og for å gjøre det best mulig er du avhengig av mye empati. Man skal ikke snu ryggen til et gråtende barn. Det er derfor du skal følge magefølelsen man har som mor, ikke høre på alle andre som sier du bare skal la barnet gråte.

 

[kmkm]

Dette er en naturlig utvikling av din emosjonelle side som gravid. Den forbereder deg til å ta vare på barnet - og for å gjøre det best mulig er du avhengig av mye empati. Man skal ikke snu ryggen til et gråtende barn. Det er derfor du skal følge magefølelsen man har som mor, ikke høre på alle andre som sier du bare skal la barnet gråte.

Enig!

Og så blir man litt "immun" etter hvert altså. Misforstå meg rett, du slutter ikke å bry deg, men du blir vant til gråt og reagerer etter hvert ikke så voldsomt på det. Jeg fikk tårer i øynene hver gang mine tantebarn gråt, selv når fireåringen hylte for at h*n ikke fikk det h*n ville ha i butikken, men når man får sin egen blir det annerledes. I alle fall har det vært slik for meg. (De første ukene med baby kan det dog bli en del tårer, av ymse grunner.. det går over!)

 

[Hageblomsten]

Så flott at du reagerer tenker jeg Du forbereder deg mentalt på barnet ditt som skal komme. Vi er jo programmert til å være mer vare - nettopp for å kunne gi de minste det de trenger.
Jeg har to barn (2 1/2 år og 4 mnd). I starten gråt jeg så snørr og tårer spruta da de gråt. Det blei masse tårer. Mye hormoner som spiller inn. Men så gir det seg. Man veit man klarer å trøste og man veit det går over. De må lære seg at ikke alt går slik de ønsker, men da er man der og støtter og trøster i det vanskelige.
Gratulerer så mye med baby på vei

Reaksjonen min kom veldig overraskende på, men det var nok en slags morsfølelse som dukket opp.
Der røyk den planen om at barnet mitt aldri skal se meg gråte Tror jeg må forberede meg på at det kommer tårer etter fødselen, for det er en ting jeg tror ville vært veldig tøft hvis jeg ikke visste om det.
Tusen takk

 

[Hageblomsten]

Dette er en naturlig utvikling av din emosjonelle side som gravid. Den forbereder deg til å ta vare på barnet - og for å gjøre det best mulig er du avhengig av mye empati. Man skal ikke snu ryggen til et gråtende barn. Det er derfor du skal følge magefølelsen man har som mor, ikke høre på alle andre som sier du bare skal la barnet gråte.

Det å gå fra et gråtende barn er så innmari vanskelig. Både fordi mange sier det er sundt for barnet når man bare ønsker å trøste det, og fordi det er psykisk tøft. Når barnet ikke ønsker å gjøre hverdagslige ting, som å dusje eller sove, kan man ikke la være å gjøre disse tingene fordi barnet gråter.
Når det er på tide å lage faste soverutiner for barnet vårt, tenker jeg mannen min skal få i oppgave å legge henne. I alle fall i starten, dersom hun skulle bli litt lei å legge. Tror ikke jeg vil klare å lukke døra når hun er der inne og gråter

 

[Hageblomsten]

Enig!

Og så blir man litt "immun" etter hvert altså. Misforstå meg rett, du slutter ikke å bry deg, men du blir vant til gråt og reagerer etter hvert ikke så voldsomt på det. Jeg fikk tårer i øynene hver gang mine tantebarn gråt, selv når fireåringen hylte for at h*n ikke fikk det h*n ville ha i butikken, men når man får sin egen blir det annerledes. I alle fall har det vært slik for meg. (De første ukene med baby kan det dog bli en del tårer, av ymse grunner.. det går over!)

Det blir nok vanskelig å høre det mest dyrebare du har i livet gråte, men jeg vil vel høre det nok til å bli immun, ja Jeg er den typen som gråter av Extreme Makeover Home Edition og Løvenes Konge Trodde derfor jeg ikke kunne bli mer følsom, selv når jeg ble gravid

 

[Lutzern]

Det å gå fra et gråtende barn er så innmari vanskelig. Både fordi mange sier det er sundt for barnet når man bare ønsker å trøste det, og fordi det er psykisk tøft. Når barnet ikke ønsker å gjøre hverdagslige ting, som å dusje eller sove, kan man ikke la være å gjøre disse tingene fordi barnet gråter.
Når det er på tide å lage faste soverutiner for barnet vårt, tenker jeg mannen min skal få i oppgave å legge henne. I alle fall i starten, dersom hun skulle bli litt lei å legge. Tror ikke jeg vil klare å lukke døra når hun er der inne og gråter

Man trenger egentlig ikke å velge. Etterhvert så kjenner man barnet sitt så godt at man finner måter å trygge og roe detselv om det ikke får viljen sin Man vet jo at man ikke gjør barnet vondt ved å dusje, så ved å være trygg på at dette er greit så blir barnet trygg på at dette er greit. Stoler barnet på at du vil det alt vel og du viser at du er trygg så hjelper det mye

 

[Sylvanas]

Det å gå fra et gråtende barn er så innmari vanskelig. Både fordi mange sier det er sundt for barnet når man bare ønsker å trøste det, og fordi det er psykisk tøft. Når barnet ikke ønsker å gjøre hverdagslige ting, som å dusje eller sove, kan man ikke la være å gjøre disse tingene fordi barnet gråter.
Når det er på tide å lage faste soverutiner for barnet vårt, tenker jeg mannen min skal få i oppgave å legge henne. I alle fall i starten, dersom hun skulle bli litt lei å legge. Tror ikke jeg vil klare å lukke døra når hun er der inne og gråter

Personlig er jeg imot å gå fra et gråtende barn om det har et behov. Barn (og her tenker jeg mest på babyer/barn som ikke kan snakke enda) skal ikke ligge å gråte alene. Men du lærer å høre forskjellen på typer gråt. Noen barn må sutre seg i søvn, og er ikke egentlig våkne. Andre barn har et stort behov for nærhet for å føle seg trygge. Da skal du selvsagt ikke gå ifra dem. Det betyr ikke at du må gjøre alt for at det ikke skal bli gråt, for det er et uoppnåelig mål. Men dere kan sitte med barnet, stryke på det osv. Du trenger ikke lære deg å tåle gråt og la barnet gråte alene. Du blir immun, som andre sier, og du lærer å lese barnet