frøkenvimsen
Andre møte med forumet
Herregud, føler alle hormonene mine gjør meg gal. Jeg gråter HELE tiden av små bagateller og jeg klarer ikke glede meg over spiren. Skal sies at den ikke var planlagt i det hele tatt. Jeg gikk på P-stav, men den har ikke funket og forholdet til meg og BF er relativt ferskt ( av og på i 6 år, men første gang vi bestemte oss for å være sammen er for 6 mnd siden). Samtidig så kom sønnen min på 7 år ( ikke samme BF) inn på do når jeg ventet på svaret på testen så han fant det ut tidlig han også og da føler jeg at jeg må beholde pga han, og fordi jeg ikke føler abort er det riktige valget for meg. Kjæresten min er veldig støttende, men jeg føler alt er så håpløst om dagen og har ingen jeg tør å fortelle om tankene mine til. Jeg er så sliten Flere i lignende situasjoner ?