Jeg er helt tydeligvis en smule hormonell, for i kveld da jeg la meg, begynte jeg plutselig å hulkgråte fordi jeg ble så redd for at noe skulle gå galt med babyen, og for at min bestemor som jeg var så veldig glad i aldri får møte min baby, og gråter fordi jeg har ønsket meg et barn i over 10 år nå, og fordi kjæresten er på jobb i helga. Så ble jeg tett i nesa og får ikke sove og jeg gråter fordi jeg ikke får sove. Og så griner jeg litt fordi jeg er teit som griner. Jeg pleier aldri å gråte, men i dag holdt jeg på å gjøre det på jobb til og med. Er bare 5+5 nå, så håper det går over, kan jo ikke grine på jobb foran ungene, de kommer jo til å tro at jeg har blitt gal... Går det over, eller kan jeg se frem til et tårevått svangerskap?
