Keisersnitt eller vaginalfødsel er et vanlig stilt spørsmål - som jeg møter ofte.
Riktig bruk av keisersnitt er et tema som gynekologer diskuterer jevnlig og er veldig opptatt av.
På 50-tallet lå keisersnitt-tallet på 1-2 % og har siden steget gradvis og ligger nå pårundt 17%. Sikkerheten både med tanke på det kirurgiske inngrepet og narkose eller annen bedøvelse er selvfølgelig bedre i dag enn da.
Årsakene til at man utfører keisersnitt er naturligvis mange og vi kan dele dem i to hovedgrupper; planlagte (elektive) og akutte.
Bak de planlagte er det for eksempel de som har det vi kaller mekanisk misforhold - stort barn og liten kvinne/lite bekken. Barnet er for stort til å kunne bli født vaginalt. Hvis det var tilfelle første gang vil det tale for snitt neste gang også. Hos førstegangsfødende med barn i seteleie er det også ganske vanlig å planlegge keisersnitt og å utføre det et par uker før termindato.
De akutte keisersnittet bestemmes jo under fødselen. Vanlige årsaker er langsom framgang som kan skyldes dårlige rier eller mekanisk misforhold, mislykket vacuumforsøk eller stresset barn med langsom og dårlig fosterlyd. Ved dårlig fosterlyden og stresset barn haster det - og minuttene teller. Såkalte hastesnitt føles skummelt for mor og far. Roen på fødestua blir borte når jordmor drar i alarmsnora og folk iler til og haster til operasjonsavdelingen med mor.
Noen kvinner har fødselsangst og greier ikke tanke på å føde vaginalt - de er redd de ikke vil takle situasjonen. Og de er naturligvis som enhver kvinne som skal føde redde for smerten. En samtale på fødeavdelingen og møte med de som jobber der vil ofte føre til at man kan planlegge en vaginal fødsel, med løfte om keiserriket hvis ting ikke går som planlagt.
Når det er snakk om planlagt keisersnitt pleier jeg å anbefale at den gravide kvinnen, eventuelt sammen med sin mann, henvises til fødeavdelingen der fødselen er planlagt å skulle foregå til en samtale med jordmor eller gynekolog. Da kan man i felleskap drøfte seg fram til planlagt forløsningsmetode og føre i journal hva man har snakket om. Da vil det framgå for de neste som møter deg ved avdelingen hvilken plan som er lagt. Hvis man, når keisersnitt er planlagt, kommer inn i uke 38 med vannavgang og rier og det er en god åpning er det grunn til å se hvordan fødselen videre skrider fram før man iler til med det planlagte snittet; så noen ganger er et god grunn till avvike fra den lagte planen.
Mange keisersnitt er helt nødvendige for å redde et utsatt barn. En del keisersnitt kunne helt sikkert vært unngått, både akutte og planlagte. Mange ganger er det vanskelig å ta den rette beslutningen. Å la være å gjøre et keisersnitt og ende opp med et skadet eller i verste fall dødt barn, er det verste som kan hende både for familien og avdelingen.
Mange er opptatt av at den beste måten å komme til verden på er den naturlige måten; vaginal fødsel. Man tenker at fødselsprosessen setter igang stresshormoner hos barnet som er nyttig. Det ser også ut til å være gunstig at barnet får mors
bakterier med seg på veien ut. Det synes bra for å etablere blant annet en normal tarmflora hos den nyfødte.
Etter en lang innledning kan du vel nesten tolk deg fram til mitt svar til deg; be om en henvisning til fødeavdeling din når du er rundt 30 uker for å planlegge på hvilken måte du skal føde denne gangen.
Nedenfor er en link til Folkhelsinstituttet med info om keisersnittforekomsten i Norge.
https://www.fhi.no/fp/gravide-og-fodende-kvinners-helse/keisersnitt---faktaark-med-statisti/
