Gode historier etter flere aborter?

[Løven93]

Vi har 3 aborter bak oss og til høsten starter vår IVF reise. Gynekolog sier det er viktig og vite at det fortsatt kan ende med aborter, men at de bruker de ‘’gode eggene’’ og ser hvilke som klarer seg utenfor kroppen før innsett.

Jeg er så innmari redd jeg aldri vil klare og bære frem barn. Så trenger noen gode historier. Andre som har mistet flere ganger som ikke har fått svar på hvorfor, men der det lykkes til slutt? Og har du da fått flere barn?

 

[PrøverLykkeNr3]

Jeg har 4 spontanaborter og en kjemisk bak meg. Mistet 3 (ene var tvillinger) før jeg ble gravid med jentongen som nå er 7 skulle til og starte utredning for spontanabortene, men dagen før legetimen fikk jeg positiv test da vi prøvde på nr.2 mistet vi den første i uke 11, men 6mnd senere var jeg gravid igjen - og han satt til termin prøver nå på nr.3, første PP endte i kjemisk. Er nå på PP 7.

 

[Veslejinta]

Mista ett par før IVF, også de to første innsettene endte i abort. Første fersk og eneste frys.
Så hadde vi ett helt mislykka ett, men siste. Så satt ett av to egg, helt i mål. Hun er 2 år og 8 måneder nå.

 

[Løven93]

Jeg har 4 spontanaborter og en kjemisk bak meg. Mistet 3 (ene var tvillinger) før jeg ble gravid med jentongen som nå er 7 skulle til og starte utredning for spontanabortene, men dagen før legetimen fikk jeg positiv test da vi prøvde på nr.2 mistet vi den første i uke 11, men 6mnd senere var jeg gravid igjen - og han satt til termin prøver nå på nr.3, første PP endte i kjemisk. Er nå på PP 7.

Åh så bra, så det er kanskje håp for meg. Det er foreløpig ingenting som tilsier at jeg ikke skal kunne bære frem ett barn. Men vanskelig å tro på det når det ikke har skjedd enda. Masse lykke til med prøving på nr 3, drømmen er 2 eller 3 barn, men en er ti ganger bedre enn ingen.

 

[Løven93]

Mista ett par før IVF, også de to første innsettene endte i abort. Første fersk og eneste frys.
Så hadde vi ett helt mislykka ett, men siste. Så satt ett av to egg, helt i mål. Hun er 2 år og 8 måneder nå.

Så bra at det gikk til slutt, hvordan holdt du ut i den lange perioden med flere forsøk og aborter? Tenker dere og starte prøving på nr 2?

 

[PrøverLykkeNr3]

Åh så bra, så det er kanskje håp for meg. Det er foreløpig ingenting som tilsier at jeg ikke skal kunne bære frem ett barn. Men vanskelig å tro på det når det ikke har skjedd enda. Masse lykke til med prøving på nr 3, drømmen er 2 eller 3 barn, men en er ti ganger bedre enn ingen.

Åja, det er da vel håp! Ja, en er absolutt bedre enn ingen håper det klaffer for dere snart. Takk, og Masse lykke til selv

 

[Veslejinta]

Så bra at det gikk til slutt, hvordan holdt du ut i den lange perioden med flere forsøk og aborter? Tenker dere og starte prøving på nr 2?

Vi har prøvd i snart ett år på neste. Så holdt på en stund. Brukte fire år på henne. Så det tar sin tid. Men håper og få ett til. Venter på oppstart. Så blir spennende.

 

[Luna94]

1,2,3, på det 4 skal det skje 3 MA og fjerde gravditet fikk vi endelig babyen vår det går heldigvis an! Men vet det føles mørkt og umulig når en står i det..

 

[Løven93]

1,2,3, på det 4 skal det skje 3 MA og fjerde gravditet fikk vi endelig babyen vår det går heldigvis an! Men vet det føles mørkt og umulig når en står i det..

Så godt og høre at det faktisk fortsatt er mulighet. Tenk om den 4 gang faktisk går heilt til mål.

 

[Luna94]

Så godt og høre at det faktisk fortsatt er mulighet. Tenk om den 4 gang faktisk går heilt til mål.

Krysser alt jeg kan for det

 

[FruHåpefull82]

Vi har 3 aborter bak oss og til høsten starter vår IVF reise. Gynekolog sier det er viktig og vite at det fortsatt kan ende med aborter, men at de bruker de ‘’gode eggene’’ og ser hvilke som klarer seg utenfor kroppen før innsett.

Jeg er så innmari redd jeg aldri vil klare og bære frem barn. Så trenger noen gode historier. Andre som har mistet flere ganger som ikke har fått svar på hvorfor, men der det lykkes til slutt? Og har du da fått flere barn?

Så leit at du har mistet flere ganger, det er utrolig tungt ... Jeg har 5 MA/SA bak meg og skulle starte opp med IVF da jeg plutselig fikk positiv test, og da fikk vi en datter. Nå skal vi i gang å prøve på nytt. Jeg hadde mistet håpet helt før datter, og var usikker på om selv IVF kunne hjelpe, hadde liksom ikke troen på at kroppen min ville fungere lenger. Men hva skal jeg si? Leger og gyn har sagt at vi har hatt uflaks, det er ikke noe galt med oss, så hva som gjorde at jeg mistet så mange ganger, vet vi ikke. Men jeg fikk litt støttemedisiner da vi lykkes. Gikk på progesteronstøtte (lutinus, 1 tablett om dagen) fra eggløsning, og blodfortynnende ved positiv graviditetstest. Vet ikke om det gjorde utslag, for en SA i uke 5 før dette var med de samme støttemedisinene. Heier på deg! Masse lykke til

 

[Løven93]

Så leit at du har mistet flere ganger, det er utrolig tungt ... Jeg har 5 MA/SA bak meg og skulle starte opp med IVF da jeg plutselig fikk positiv test, og da fikk vi en datter. Nå skal vi i gang å prøve på nytt. Jeg hadde mistet håpet helt før datter, og var usikker på om selv IVF kunne hjelpe, hadde liksom ikke troen på at kroppen min ville fungere lenger. Men hva skal jeg si? Leger og gyn har sagt at vi har hatt uflaks, det er ikke noe galt med oss, så hva som gjorde at jeg mistet så mange ganger, vet vi ikke. Men jeg fikk litt støttemedisiner da vi lykkes. Gikk på progesteronstøtte (lutinus, 1 tablett om dagen) fra eggløsning, og blodfortynnende ved positiv graviditetstest. Vet ikke om det gjorde utslag, for en SA i uke 5 før dette var med de samme støttemedisinene. Heier på deg! Masse lykke til

Så bra at den satt helt til mål og dere fikk en datter. Helt sykt at du måtte gjennom 5 aborter først. Jeg kjenner at det har aldri vært så tøft som nå psykisk. Så det blir godt og overlate det til de proffe og starte med IVF. Vi prøver såklart i mellomtiden, men har liksom ikke helt troen. Jeg er skuffa og lei over kroppen min. Mange sier kropp er topp, har ikke helt den holdningen om dagen. Det er godt å høre at andre har lykkes så gir det meg et lite håp, men det skremmer meg og tenke på,, tenk om jeg aldri får barn?

Jeg går også på støttemedisiner både progesteron og blodfortynnende men det endte i SA sist. Prøver med Letrozol og ovitrelle for å booste EL, har prøvd en Pp, lykkes ikke. Skal prøve en ny nå. Må liksom prøve ‘’noe’’ frem til oppstart av IVF i august.

Tusen takk for du heier og jeg heier masse på dere og nr to.

 

[abrakad]

Vi har 3 aborter bak oss og til høsten starter vår IVF reise. Gynekolog sier det er viktig og vite at det fortsatt kan ende med aborter, men at de bruker de ‘’gode eggene’’ og ser hvilke som klarer seg utenfor kroppen før innsett.

Jeg er så innmari redd jeg aldri vil klare og bære frem barn. Så trenger noen gode historier. Andre som har mistet flere ganger som ikke har fått svar på hvorfor, men der det lykkes til slutt? Og har du da fått flere barn?

Mistet utallige ganger i 5 år, før de fant en hjerteformet livmor med en bred og tykk skillevegg som ble brent bort. Første graviditet etter det var vellykket.
Hysteroskopi er forøvrig det eneste som kan konstantere denne diagnosen. Bare til info, om du ikke har blitt tilbydd dette.

 

[FruHåpefull82]

Så bra at den satt helt til mål og dere fikk en datter. Helt sykt at du måtte gjennom 5 aborter først. Jeg kjenner at det har aldri vært så tøft som nå psykisk. Så det blir godt og overlate det til de proffe og starte med IVF. Vi prøver såklart i mellomtiden, men har liksom ikke helt troen. Jeg er skuffa og lei over kroppen min. Mange sier kropp er topp, har ikke helt den holdningen om dagen. Det er godt å høre at andre har lykkes så gir det meg et lite håp, men det skremmer meg og tenke på,, tenk om jeg aldri får barn?

Jeg går også på støttemedisiner både progesteron og blodfortynnende men det endte i SA sist. Prøver med Letrozol og ovitrelle for å booste EL, har prøvd en Pp, lykkes ikke. Skal prøve en ny nå. Må liksom prøve ‘’noe’’ frem til oppstart av IVF i august.

Tusen takk for du heier og jeg heier masse på dere og nr to.

Som gyn trøstet meg med: Det er verre å skulle hjelpe de som aldri har vært gravide, som aldri har fått en positiv test. Det var en liiiten trøst i det, og ingen trøst i egentlig at han sa at vi bare var uheldige. Men det er klart, du vet du kan bli gravid. Så er det å finne hvordan kroppen skal beholde graviditeten. Jeg har troa!
Vi ble bedt om å prøve selv frem mot IVF, og den ene SA jeg hadde, så kom jeg til sjekk hos samme gyn som hadde henvist oss til IVF, og han var så lei seg for at det ikke gikk da, men det hjalp veldig på psyken min å møte en i helsevesenet som var på min side, om du skjønner hva jeg mener, og bare det å bli forstått ... Jeg senket skuldrene og tenkte at ja, det ordner seg vel en dag. (Men da test ble positiv for sjette gang, trodde jeg jo ikke på det ... ). Kjenner meg så godt igjen i følelsene dine. Det er så utrolig vondt, og jeg gråt noe voldsomt hos jordmor da jeg mistet første gang og det ble oppdaget på tul i uke 10. Men jeg tror jeg gråt enda mer da jeg mistet for femte gang. Jeg gråt en hel dag. Og så ga jeg egentlig bare opp ...
Men det ble baby til slutt, og husk på at det blir som oftest det, og igjen: Du kan bli gravid, så det er selvfølgelig masse håp

 

[Løven93]

Som gyn trøstet meg med: Det er verre å skulle hjelpe de som aldri har vært gravide, som aldri har fått en positiv test. Det var en liiiten trøst i det, og ingen trøst i egentlig at han sa at vi bare var uheldige. Men det er klart, du vet du kan bli gravid. Så er det å finne hvordan kroppen skal beholde graviditeten. Jeg har troa!
Vi ble bedt om å prøve selv frem mot IVF, og den ene SA jeg hadde, så kom jeg til sjekk hos samme gyn som hadde henvist oss til IVF, og han var så lei seg for at det ikke gikk da, men det hjalp veldig på psyken min å møte en i helsevesenet som var på min side, om du skjønner hva jeg mener, og bare det å bli forstått ... Jeg senket skuldrene og tenkte at ja, det ordner seg vel en dag. (Men da test ble positiv for sjette gang, trodde jeg jo ikke på det ... ). Kjenner meg så godt igjen i følelsene dine. Det er så utrolig vondt, og jeg gråt noe voldsomt hos jordmor da jeg mistet første gang og det ble oppdaget på tul i uke 10. Men jeg tror jeg gråt enda mer da jeg mistet for femte gang. Jeg gråt en hel dag. Og så ga jeg egentlig bare opp ...
Men det ble baby til slutt, og husk på at det blir som oftest det, og igjen: Du kan bli gravid, så det er selvfølgelig masse håp

Det er helt sant, jeg kan jo bli gravid. Ble gravid 3 ganger på 1 år, men mistet også 3 ganger på 1 år. Det er ikke mange som kan sette det på livserfaringen. Og jeg føler selv at jeg har relativt god psykisk helse til ‘’vanlig’’, men dette har virkelig vært en prøvelse for livet og forholdet. Alle sier at det en dag vil gå og at en ikke må gi opp, og det gjør vi ikke, vi SKAL kjempe med nebb og klør og om vi må gjennom IVF, ja så er det verdt det for den store medaljen. Jeg gråt også mye første gang og lenge, siste gang tok jeg det litt ‘’lettere’’, men nå er det helheten som er vond, vi har snart prøvd i 2 år. Føler jeg er i en evig mareritt som jeg vil komme ut fra. Og marerittet blir over den dagen jeg runder 12/15 uker og kan hvertfall komme så langt.

Det er godt å høre at andre har vært i min situasjon selv om jeg ikke unner min verste fiende dette engang. Alt jeg ser nå er venninner som blir gravide for både 2 og 3 gang. Og det har gått fint og ha mista siden hadde en venninne som også mista. Nå er hun gravid med IVF baby og jeg unner henne alt bra, men hun har liksom glemt hvordan det var å ikke få det tilog er nå på en helt annen planet, så må føler Jeg meg alene… har heldigvis dette forumet da.

 

[FruHåpefull82]

Det er helt sant, jeg kan jo bli gravid. Ble gravid 3 ganger på 1 år, men mistet også 3 ganger på 1 år. Det er ikke mange som kan sette det på livserfaringen. Og jeg føler selv at jeg har relativt god psykisk helse til ‘’vanlig’’, men dette har virkelig vært en prøvelse for livet og forholdet. Alle sier at det en dag vil gå og at en ikke må gi opp, og det gjør vi ikke, vi SKAL kjempe med nebb og klør og om vi må gjennom IVF, ja så er det verdt det for den store medaljen. Jeg gråt også mye første gang og lenge, siste gang tok jeg det litt ‘’lettere’’, men nå er det helheten som er vond, vi har snart prøvd i 2 år. Føler jeg er i en evig mareritt som jeg vil komme ut fra. Og marerittet blir over den dagen jeg runder 12/15 uker og kan hvertfall komme så langt.

Det er godt å høre at andre har vært i min situasjon selv om jeg ikke unner min verste fiende dette engang. Alt jeg ser nå er venninner som blir gravide for både 2 og 3 gang. Og det har gått fint og ha mista siden hadde en venninne som også mista. Nå er hun gravid med IVF baby og jeg unner henne alt bra, men hun har liksom glemt hvordan det var å ikke få det tilog er nå på en helt annen planet, så må føler Jeg meg alene… har heldigvis dette forumet da.

Kom noen tårer her nå, det er så gjenkjennelig de følelsene du har, og det hjelper jo ingenting når det er som svartest å få en klapp på skulderen med kommentaren "Det blir din tur også". For der og da er det så vondt at den tanken bare er håpløs. Jeg også måtte se på at søsken og venninner ble gravide rundt meg, og fikk barn i perioden vi prøvde (2 år og 4 mnd). Og selv om jeg var glad på deres vegne, så vokste ensomhetsfølelsen, det var som om de plutselig ikke forsto meg, de tok så lett på sorgen min følte jeg, fordi det gikk bra for dem. Da var det liksom ikke så ille, vi kom jo selvfølgelig til å klare det også, men for meg der og da var det ikke en selvfølge i det hele tatt. Og da jeg mistet for femte gang så var jeg litt der, hvem skal jeg si det til nå, for det har jo skjedd så ofte før, og folk blir jo oppgitt og lei, og ja ... Jeg følte meg bare så utrolig alene (hadde jo mannen så klart, men ... han var også hele tiden veldig optimist). OG da sjette graviditet var et faktum og jeg delte det med en venninne, så var det litt sånn: Å, skulle dere ikke i gang med IVF nå? Det var litt i den duren at det jo var dumt å klusse til den timen vi hadde (som var noen dager etter positiv test egentlig), for som kjent så klarte ikke kroppen min å holde på en graviditet. Det er utrolig tøft psykisk, og en enorm belastning jeg tror de færreste som ikke har mistet selv helt forstår. Det sies lite i media også, men har lagt merke til at det har vært flere historier i det siste. Det er bra å sette fokus på det. For noe av det jeg også kjente på var de som mente at det ikke var noe å ta på vei for så tidlig (mistet 4 rundt uke 4-5). Men det gjør det ikke mindre vondt å få positive tester, kjenne håpet bli tent, og så kommer det helsikes blodet ... Eller lumske MA, for den del. Da jeg ble gravid med datter klarte jeg ikke å slappe av eller nyte svangerskapet før rundt uke 15. Da hadde vi en kontrollultralyd hvor damen bare hørte hjertelyden og sa at det var en jente (vi skulle egentlig ikke ha fått den timen - var i utlandet), men det var beroligende for meg, og i det tidsrommet begynte jeg å kjenne liv også, da ble det en annen måte å kjenne etter liv på. Så frem til da, selv om svangerskapet var fint egentlig, klarte jeg ikke å slappe av. Jeg tror vi blir litt sånn "ødelagt" på grunn av de vonde erfaringene vi gjør oss.

Ble langt dette, men vit at du ikke er alene. Dette forumet har hjulpet meg masse.

 

[Løven93]

Kom noen tårer her nå, det er så gjenkjennelig de følelsene du har, og det hjelper jo ingenting når det er som svartest å få en klapp på skulderen med kommentaren "Det blir din tur også". For der og da er det så vondt at den tanken bare er håpløs. Jeg også måtte se på at søsken og venninner ble gravide rundt meg, og fikk barn i perioden vi prøvde (2 år og 4 mnd). Og selv om jeg var glad på deres vegne, så vokste ensomhetsfølelsen, det var som om de plutselig ikke forsto meg, de tok så lett på sorgen min følte jeg, fordi det gikk bra for dem. Da var det liksom ikke så ille, vi kom jo selvfølgelig til å klare det også, men for meg der og da var det ikke en selvfølge i det hele tatt. Og da jeg mistet for femte gang så var jeg litt der, hvem skal jeg si det til nå, for det har jo skjedd så ofte før, og folk blir jo oppgitt og lei, og ja ... Jeg følte meg bare så utrolig alene (hadde jo mannen så klart, men ... han var også hele tiden veldig optimist). OG da sjette graviditet var et faktum og jeg delte det med en venninne, så var det litt sånn: Å, skulle dere ikke i gang med IVF nå? Det var litt i den duren at det jo var dumt å klusse til den timen vi hadde (som var noen dager etter positiv test egentlig), for som kjent så klarte ikke kroppen min å holde på en graviditet. Det er utrolig tøft psykisk, og en enorm belastning jeg tror de færreste som ikke har mistet selv helt forstår. Det sies lite i media også, men har lagt merke til at det har vært flere historier i det siste. Det er bra å sette fokus på det. For noe av det jeg også kjente på var de som mente at det ikke var noe å ta på vei for så tidlig (mistet 4 rundt uke 4-5). Men det gjør det ikke mindre vondt å få positive tester, kjenne håpet bli tent, og så kommer det helsikes blodet ... Eller lumske MA, for den del. Da jeg ble gravid med datter klarte jeg ikke å slappe av eller nyte svangerskapet før rundt uke 15. Da hadde vi en kontrollultralyd hvor damen bare hørte hjertelyden og sa at det var en jente (vi skulle egentlig ikke ha fått den timen - var i utlandet), men det var beroligende for meg, og i det tidsrommet begynte jeg å kjenne liv også, da ble det en annen måte å kjenne etter liv på. Så frem til da, selv om svangerskapet var fint egentlig, klarte jeg ikke å slappe av. Jeg tror vi blir litt sånn "ødelagt" på grunn av de vonde erfaringene vi gjør oss.

Ble langt dette, men vit at du ikke er alene. Dette forumet har hjulpet meg masse.

Kom noen tårer her nå, det er så gjenkjennelig de følelsene du har, og det hjelper jo ingenting når det er som svartest å få en klapp på skulderen med kommentaren "Det blir din tur også". For der og da er det så vondt at den tanken bare er håpløs. Jeg også måtte se på at søsken og venninner ble gravide rundt meg, og fikk barn i perioden vi prøvde (2 år og 4 mnd). Og selv om jeg var glad på deres vegne, så vokste ensomhetsfølelsen, det var som om de plutselig ikke forsto meg, de tok så lett på sorgen min følte jeg, fordi det gikk bra for dem. Da var det liksom ikke så ille, vi kom jo selvfølgelig til å klare det også, men for meg der og da var det ikke en selvfølge i det hele tatt. Og da jeg mistet for femte gang så var jeg litt der, hvem skal jeg si det til nå, for det har jo skjedd så ofte før, og folk blir jo oppgitt og lei, og ja ... Jeg følte meg bare så utrolig alene (hadde jo mannen så klart, men ... han var også hele tiden veldig optimist). OG da sjette graviditet var et faktum og jeg delte det med en venninne, så var det litt sånn: Å, skulle dere ikke i gang med IVF nå? Det var litt i den duren at det jo var dumt å klusse til den timen vi hadde (som var noen dager etter positiv test egentlig), for som kjent så klarte ikke kroppen min å holde på en graviditet. Det er utrolig tøft psykisk, og en enorm belastning jeg tror de færreste som ikke har mistet selv helt forstår. Det sies lite i media også, men har lagt merke til at det har vært flere historier i det siste. Det er bra å sette fokus på det. For noe av det jeg også kjente på var de som mente at det ikke var noe å ta på vei for så tidlig (mistet 4 rundt uke 4-5). Men det gjør det ikke mindre vondt å få positive tester, kjenne håpet bli tent, og så kommer det helsikes blodet ... Eller lumske MA, for den del. Da jeg ble gravid med datter klarte jeg ikke å slappe av eller nyte svangerskapet før rundt uke 15. Da hadde vi en kontrollultralyd hvor damen bare hørte hjertelyden og sa at det var en jente (vi skulle egentlig ikke ha fått den timen - var i utlandet), men det var beroligende for meg, og i det tidsrommet begynte jeg å kjenne liv også, da ble det en annen måte å kjenne etter liv på. Så frem til da, selv om svangerskapet var fint egentlig, klarte jeg ikke å slappe av. Jeg tror vi blir litt sånn "ødelagt" på grunn av de vonde erfaringene vi gjør oss.

Ble langt dette, men vit at du ikke er alene. Dette forumet har hjulpet meg masse.

Jeg er SÅ enig med deg og kjenner meg godt igjen. Og følte jeg hadde venner som støttet meg i den første, forsåvidt i den andre og, men så ble det liksom ‘’normalen’’ og de går videre. Jeg sitter i samme bobla enda.

Er så ufattelig godt og høre at noen er i samme situasjon. Jeg håper SÅ at jeg også får spira mi til slutt. Når jeg mista 3 gang sa hun ene kollegaen, Åja hva nå blir vell adopsjon da? Fy søren for ett spørsmål ble helt knust. Gidder ikke dele så mye lengre til venner heller, de vil aldri forstå som du sier.

 

[Kråkemor]

1 MA uke 9 (6) naturlig gravid, en senabort i uke 16 etter 1. fryseforsøk, 1 SA i uke 6 etter 2. ferskforsøk, så kom førstemann på 5. innsettet (fryseforsøk) (2 innsett: 1 fersk og 1 frys var negativ).
Deretter satt andremann på 2. fryseforsøk uten noen aborter eller uttak imellom.
har fortsatt en del på frys.
Jeg kjente på alle følelsene du gjør nå. Kanskje verre. Jeg var helt i kjelleren og overbevist om at det ikke lå i min skjebne å få barn. Værtfall etter senaborten. Isolerte meg og var allergisk mot gravide venniner. Men så ordnet det seg og førstemann kom og jeg kom tilbake til livet på en måte. Fikk ting på avstand og innså hvor langt nede jeg egentlig var da jeg stod i d verste. tenker nå at jeg skulle ønske jeg kunne sluppet mer av, kost meg mer med samboeren og stått litt mer rakrygget, men det et lett å si nå, og ikke noe jeg får gjort noe med nå!
Men idag er jeg Veldig takknemlig!
Og jeg føler oppriktig at hvis det gikk bra for meg går d bra for deg
Ikke mist håpet

 

[Løven93]

1 MA uke 9 (6) naturlig gravid, en senabort i uke 16 etter 1. fryseforsøk, 1 SA i uke 6 etter 2. ferskforsøk, så kom førstemann på 5. innsettet (fryseforsøk) (2 innsett: 1 fersk og 1 frys var negativ).
Deretter satt andremann på 2. fryseforsøk uten noen aborter eller uttak imellom.
har fortsatt en del på frys.
Jeg kjente på alle følelsene du gjør nå. Kanskje verre. Jeg var helt i kjelleren og overbevist om at det ikke lå i min skjebne å få barn. Værtfall etter senaborten. Isolerte meg og var allergisk mot gravide venniner. Men så ordnet det seg og førstemann kom og jeg kom tilbake til livet på en måte. Fikk ting på avstand og innså hvor langt nede jeg egentlig var da jeg stod i d verste. tenker nå at jeg skulle ønske jeg kunne sluppet mer av, kost meg mer med samboeren og stått litt mer rakrygget, men det et lett å si nå, og ikke noe jeg får gjort noe med nå!
Men idag er jeg Veldig takknemlig!
Og jeg føler oppriktig at hvis det gikk bra for meg går d bra for deg
Ikke mist håpet

Tusen takk snille du Kjenner meg igjen i alle følelsene du beskriver. Håper bare jeg snart kommer ut av denne bobla. Og godt og høre det gikk til slutt. Og gikk ‘’bedre’’ på nr 2.

 

[CanisBebis]

Det er helt sant, jeg kan jo bli gravid. Ble gravid 3 ganger på 1 år, men mistet også 3 ganger på 1 år. Det er ikke mange som kan sette det på livserfaringen. Og jeg føler selv at jeg har relativt god psykisk helse til ‘’vanlig’’, men dette har virkelig vært en prøvelse for livet og forholdet. Alle sier at det en dag vil gå og at en ikke må gi opp, og det gjør vi ikke, vi SKAL kjempe med nebb og klør og om vi må gjennom IVF, ja så er det verdt det for den store medaljen. Jeg gråt også mye første gang og lenge, siste gang tok jeg det litt ‘’lettere’’, men nå er det helheten som er vond, vi har snart prøvd i 2 år. Føler jeg er i en evig mareritt som jeg vil komme ut fra. Og marerittet blir over den dagen jeg runder 12/15 uker og kan hvertfall komme så langt.

Det er godt å høre at andre har vært i min situasjon selv om jeg ikke unner min verste fiende dette engang. Alt jeg ser nå er venninner som blir gravide for både 2 og 3 gang. Og det har gått fint og ha mista siden hadde en venninne som også mista. Nå er hun gravid med IVF baby og jeg unner henne alt bra, men hun har liksom glemt hvordan det var å ikke få det tilog er nå på en helt annen planet, så må føler Jeg meg alene… har heldigvis dette forumet da.

Kjenner meg SÅ igjen, og denne tråden hjalp meg litt i dag. Har mistet tre ganger siden oktober, og venter på oppstart av IVF i disse dager. Kjenner meg SÅ igjen i det du og/eller @FruHåpefull82 sier om at folk etterhvert virker som de tenker at "åja, så klart hun mista igjen, det er jo det hun gjør" liksom.