Glede erstattet med tårer

Jeg har også slitt veldig med samboer i forhold til navn, for å få han til å delta. For meg bunner det i at jeg IKKE vil bestemme alene, jeg har villet at han også skal være med å avgjøre hva vår datter skal hete. Det har vært veldig viktig for meg at den ene ikke skal overkjøre den andre. Han er helt klart mer på glid nå, og plutselig en dag foreslo han et navn han synes er veldig fint. Om det er aktuelt for meg er jeg ikke sikker på, men jeg vurderer det seriøst fordi det er et navn som han liker. Han er enig i at vi skal finne ett eller to forslag til, også avgjør vi det på fødestua:)

Jeg mener man skal være to om navnet da det er begges barn, og at begge må gi og ta litt.
 
Hos meg så er det eg som planlegger alt, typen som eg ikkje bor i lag med og som eg knapt tåler å snakke med om dagene har ikkje så mye han skulle sagt på hvilke utstyr og slikt eg vil ha.... Eneste eg har sagt er at slik leiligheten hans er no så skal det ikkje noe baby inn der.... og ellers har eg en mor som skal hjelpe meg litt økonomisk siden jeg er nødt til å betale alt siden bf ikkje har jobb... og ho har "godkjent" alt eg har sagt av utstyr og ting så langt.. men så vil ho vente med å handlle klær til januarsalget, og trenger jo ikkje kjøpe sengen enda, eller stellekommode.. eller noe.. det kan vente til etter jul for hennes del... eg er utålmodig :P hehe.. Men navnet ble vi delvis enige om ganske kjapt... måtte mase mye på han for å få det til.. Men så har jo eg fått bentenkeligheter i ettertid om navnet men no er han sta og nekter å endre det.....
 
Jeg tror det er vanlig at det er mest mødrene som er opptatt av å gjøre klart til baby. Men vi kjenner jo allerede baby. De fleste fedre føler kanskje ikke at det blir mer virkelig før mot slutten. Her hjelper det en del at jeg snakker om fremtiden, feks "så kan vi ha det til ungene" (flertall). Da reagerte sambo på det for han har fremdeles bare ett barn liksom, ikke vent seg til tanken som tobarnsfar. Tror sånt snakk gjør det litt mer virkelig. Og å snakke om babyen hele tiden som en egen person og ikke som en del av min kropp.


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Så lenge du er gravid og veit at det er gutt så synes eg det er dårlig gjort av søstera di å ta navnet som du har sagt at du ønsker.
Vi "tok" navnet til broren min og dama når vi fekk storesøster. Dei hadde 1 guttenavn og 1 jentenavn som dei skulle bruke. Guttenavnet hadde dei brukt noken år før. Jentenavnet var også navnet til min mormor. Når vi fekk jenta vår så var det siste vi høyrte at dei ikkje hadde noken planer om å få nr 2 på lenge. Vi elska navnet, og spesielt siden det var mormor sitt navn også. Vi valgte å lage dobbelnavn ut av det sånn at dei kunne bruke navnet om dei skulle få nr 2, og det var jente.
Dei fekk ein gutt 8 mndr etter oss, og skal ikkje ha fleire barn. Så viss vi ikkje hadde "tatt" navnet så hadde ingen fått brukt det pga at dei hadde reservert det for mange år siden. Ønsker fortsatt at vi kunne brukt bare det navnet, og ikke tatt dobbelnavn. Men sånn blei det no, og vi har ivertfall fått bruke mormor sitt sine navn.
Poenget mitt er at å "reservere" navn mange år fram i tid når ein ikkje veit om ein får barn eller ka kjønn synes eg er bare tull. Då er det bedre å ikkje sei det høgt sånn at andre kan velge navnet dei elsker med god samvittighet. Å reservere eit navn når ein er gravid å veit kjønn er noke heilt anna, og bør bli respektert.
 
Trist at du føler det slik, men det høres jo litt dramatisk ut at du ikke gleder deg til februar? Sier som flere her, bruk det allikevel siden det betyr så mye for deg, men legg dette bak deg så fort som mulig :)


Sent from my iPhone using BV Forum mobile app
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp