Glede erstattet med tårer

[MA.CN]

Jeg har alltid sett fram til i februar.

Men etter at søsteren min "tok" navnet jeg har hatt klart i 6 år for denne krabaten, så gruver jeg meg.
Tårene trille hver gang jeg tenker på det, og jeg føler meg ikke klar lengre.

Jeg har slettet facebook og snapchat for å slippe å se søsteren min bruke navnet, for hver gang så er det som å få et slag i trynet. Jeg klarer ikke snakke med henne heller.

Jeg har prøvd så godt jeg kan å finne at annet navn, men slik som med storebror sitt navn så var det forelskelse ved første blikk og det var ikke noe spørsmål om noe annet.

Og jeg har lett gjennom utallige nettsider med navn og bøker, men jeg finner INGEN som gir meg den forelskelsen som dette navnet.
Jeg vil ikke slå meg til ro med et navn som er "helt okei".


Hadde ikke trodd at jeg skulle bli sendt så langt ned i kjelleren over et navn.
Jeg sliter med et konstant sinne overfor sambo, alt ved han irriterer meg.
Hadde han bare godtatt navnet med en gang så hadde det vært mitt, så jeg føler det er hans feil alt sammen.
Det er jo ikke slik at han absolutt ikke liker navnet, men han trengte tid til å venne seg på det ifølge han selv.

Midt opp i det hele så er formen min rævva, bekkenet krangler, betennelse i skuldra og armen, tilbakevendt kvalme, grinete unge, haglende kynnere, sur sambo, og en nyskjerrrig familie som vil vite hva jeg synes om navnet hun har valgt og hva jeg har tenkt på til lillebror.


Når man tror man har nådd bunnen, så får man slengt en spade etter seg. Just keep on digging!

 

[Lutzern]

Uff skjønner deg godt! Jeg tror rett og slett jeg hadde sagt til familie som spør "lillebror skal hete (navnet)" og når de reagerer på det så si "det har vært det navnet jeg bestemte meg for for seks år siden, ikke min feil at søstern min velger det samme navnet".


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Esereht♡]

Skjønner godt du er skuffet! Har du nevnt navnet til henne før så hun vet at det er det navnet du ønsker, eller er det tilfeldig at det er det samme? Har hun fått barnet så det er bestemt, eller kan du snakke med henne om det og fortelle at du hadde bestemt deg for navnet for seks år siden og om det er aktuelt for henne å finne et annet?
Ikke enkel situasjon, men anbefaler deg å prate med henne om det eller enkelt å greit ta det navnet som du har bestemt deg for og drite i om dere har samme navn på ungene
Har bestemt meg for navn for mange år siden jeg også, kan ikke forestille meg hvordan det hadde vært for meg hvis min bror hadde 'tatt' navnene før meg. Ønsker deg masse lykke til, håper du finner en løsning som passer for dere!

 

[Snykvit]

Høres ikke greit ut. Derfor valgte jeg å gå offentlig med navnet vi valgte. Vi var fast bestemt på navn lenge før vi ble gravid. Jeg har sagt navnet til så mange jeg klarer. På den måten blir det liksom hennes navn. Ingen kan ta det ifra oss nå.

 

[Soltina]

Huff føler med deg!
Tenk at det er din egen søster. Min svigerinne har gjort akkuratt det samme til hennes dattere. Men vi er jo ikke i slekt. Så på en måte skjønner jeg at hun ikke bryr seg. Heldigvis for meg så venter vi en gutt. Så for denne gangen forskyver vi problemet.

Lykke til!
Håper det løser seg, uansett kan vi glede oss til å hilse på vår nye familiemedlemme.


Sent from my iPhone using BV Forum mobile app

 

[MA.CN]

Har fortalt henne både jentenavnet og guttenavnet, men det er bare hun, min eks og min nåværende samboer som vet det. Begynner å bli en god stund siden jeg fortalte henne det nå så jeg kan vel ikke forvente at hun husker det.

Før hun visste hvilket kjønn det var så prøvde hun seg på jentenavnet "mitt", men da sa jeg klart ifra at det var mitt navn.

Men så viste det seg at vi begge venter gutt og hun fikk sønnen sin for en uke siden.

Hun hadde ikke noe navn klart ettersom det egentlig var barnefaren som skulle bestemme det. Men bare en uke før hun fødte så ble det slutt mellom de, og hun sto da uten noe navn til småen.
Hun ba meg om hjelp til å finne navn og jeg kom opp med flere navn som var veldig fine og hun falt for ett av dem.
Plutselig så ville hun bruke navnet "mitt" til mellomnavn (noe jeg synes er litt rart ettersom eldstemannen hennes kun har enkelt navn og hun aldri har hatt lyst på dobbeltnavn før).
Jeg sa som det var at det er at det navnet hun tenkte som mellomnavn er nydelig og at jeg har prøvd å få sambo med på det i lang tid nå uten å helt lykkes ennå. Dumme meg tenkte vel at hun kom til å ombestemme seg og velge å kun ha enkeltnavn men plutselig dagen etter så offentligjør hun begge navnene på facebook.

Jeg satt på St.Olavs da jeg fant det ut, og selv om det var masse folk rundt meg så klarte jeg ikke å svelge unna klumpen i halsen og tårene bare rant.

Sambo har vært fullstendig klar over at jeg har hatt navnene til mine kommende barn klar, men har ikke gitt uttrykk for at han ikke har likt navnene før jeg ble gravid. Da jeg ble gravid så var han plutselig ikke så sikker på guttenavnet.
For å ikke legge alt for stor press på sambo med dette navnet, så har jeg ikke fortalt han hvor viktig det var for meg men jeg har alltid prøvd å få han til å like det å venne han på det ved å sette sammen et navn han liker med dette navnet og han har vært nesten på gli.

Men nå som søsteren min har brukt dette navnet og offentligjort det, så har jeg vel egentlig tapt navnet.

Jeg har nesten ikke klart å snakke siden hun offentligjorde det.
Sambo har knapt klart å få ut av meg en lyd, jeg har grått hver gang jeg har prøvd å finne annet navn og måtte gitt opp uten å ha funnet noe.
Han mener at det er "bare et navn" og at jeg tar det alt for tungt.

Grusom følelse å føle at man mister gnisten.
Gleden over barnet i magen er nesten ikke tilstede lengre. Alt er bare slit og februar trenger virkelig ikke komme på lenge. Føler meg nesten litt "naken" når lillebror plutselig har blitt navneløs.


Hormoner, hormoner, hormoner.
Hadde sikkert ikke tatt det så tungt om jeg ikke hadde en gutt på vei selv.
Nå sitter jeg her helt blank og det er bare 3 mnd til annkomsten.


Jeg trenger et nytt navn NÅ, så jeg slipper å prøve å unngå søsteren min i all evighet.

 

[Javelin]

får vi vite hva navnet er?
og nei, et navn er ikke "bare et navn" det må samboeren din bare rulle inn med. For om et navn er "bare et navn" så kunne han vel da akseptert navnet du likte så godt uten å mukke?

Hadde søsteren din brukt det som hovednavn eller som mellomnavn?
Om hun har brukt det som mellomnavn syns jeg fortsatt din sønn kan hete det

 

[¤Mum Loves Her Baby¤]

får vi vite hva navnet er?
og nei, et navn er ikke "bare et navn" det må samboeren din bare rulle inn med. For om et navn er "bare et navn" så kunne han vel da akseptert navnet du likte så godt uten å mukke?

Hadde søsteren din brukt det som hovednavn eller som mellomnavn?
Om hun har brukt det som mellomnavn syns jeg fortsatt din sønn kan hete det

Enig! Du kan fortsatt bruke det som fornavn. Ungen til søstra di bruker mest sannsynlig kun det første navnet allikevel

Lillebror er på vei ♡ 21. Februar 2014

 

[lillemor2012]

Et navn er ikke bare et navn nei,det er jeg enig i Jeg hadde gjort som flere her brukt navnet som du hadde bestemt,og ikke brydd meg om resten

 

[Noelle]

Jeg signerer resten her. Hvis lilleprinsen din allerede har funnet sitt navn, så synes jeg han skal få hete det


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Lutzern]

Synes fremdeles du bare skal velge dette navnet jeg! Så blir mellomnavnet til fetteren antageligvis bare brukt "på papiret". Det eneste er jo om samboeren din ikke liker det. Er han med på det så blir det det navnet


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[MA.CN]

Jeg mener også at om han syntes at et navn var et navn, så skulle det vel ikke ha vært så vanskelig for han å godta navnet heller.

Navnet var til å begynne med Millian Evander, men jeg gikk med på å endre fornavnet fordi jeg kan skjønne at ikke aller liker det. Og vi hadde kommet fram til at vi begge likte Julian. Det er igrunn veldig likt og det passet godt til Evander som er det navnet jeg ikke har klart å gi slipp på.

Jeg er jo litt der at jeg liker å ha navn som ikke så veldig mange har fra før.
Så jeg kommer nok ikke til å bruke navnet når hun har brukt det(hun brukte det som mellomnavn hun også). Da kommer nok alle til å begynne å lure på hva jeg egentlig holder på med.

Nå klarer jeg ikke å bruke Julian heller, fordi det var igrunn hele navnet sammen jeg likte.
Så vi er tilbake til start.
Jeg må ikke bare finne et navn JEG liker, men sambo skal jo like det også. Det er tydeligvis vanskelig.
Etter å ha sett hans navneforslag så blir jeg bare mer oppgitt. Det er nesten kun navn fra sykkelmiljøet og navn som passer seg best alene.

Hadde egentlig planer om å dra å besøke søstersen til helga, men akkurat nå så vet jeg at jeg ikke klarer det.
Jeg er nok ganske sikker på at familien min skjønner ganske raskt at det er noe som ikke er helt som det skal.
For de er meget opptatt om hva JEG synes om navnet. De synes nok at navnet hun har valgt er veldig ulikt henne men veldig likt navn jeg kunne valgt.
Hver gang noen spør om hva jeg synes så får jeg klump i halsen og sliter med å holde tårene tilbake.
Synd at dette skal gå ut over den lille nevøen min, det føles jo ut som jeg avviser han. jeg skulle jo så gjerne fått dullet og kost med han, men ennå så klarer jeg ikke å takle det.


I ettertid så har sambo sett hvor mye problemer dette navnet har skaffet han, så nå mener han at navnet ikke er så ille og at det sto på "listen" hans. Det hjelper jo fint lite nå

 

[SHUTUP!]

Hører ikke til her jeg. Men har vært i samme sitasjon, der min svigerinne " tok " mitt navn. Hun fikk 3 mnd før meg, og visste utmerket godt at det var navnet vi ville ha. Men siden hun ikke hadde navn og falt for vårt, ble gutten hetenes det. Så da ga jeg rett og slett F*** og ga gutten min navnet jeg ønska. Så nå er de søskenbarn med samma navn og samma etternavn.. Men jeg bryr meg virkelig ikke

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[Lutzern]

Det ville jeg gjort også og latt alle få vite at det var JEG som valgte navnet først selv om min baby ble født senere.

Hører ikke til her jeg. Men har vært i samme sitasjon, der min svigerinne " tok " mitt navn. Hun fikk 3 mnd før meg, og visste utmerket godt at det var navnet vi ville ha. Men siden hun ikke hadde navn og falt for vårt, ble gutten hetenes det. Så da ga jeg rett og slett F*** og ga gutten min navnet jeg ønska. Så nå er de søskenbarn med samma navn og samma etternavn.. Men jeg bryr meg virkelig ikke

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Lutzern]

Fine navn hvertfall! (Ikke meningen å strø salt i såret)

Julian Milliander?


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Leanica]

Knallfint navn, og jeg hadde gitt blaffen i søsteren min - og beholdt opprinnelig navn. Skjønner godt reaksjonen jeg, vi bestemte navn på både gutt/jente for 2-3 år siden, og venter nå vår førstefødte. Hadde blitt kjempe deppa om søsteren min hadde "brukt det før meg". Men så har jeg holdt munnen lukket også da

 

[september82]

Jeg tror det er mye hormoner her,for da blir alt så mye verre. Kjempe kjipt gjort av henne,men bare vent,når du får den nydelige babyen din i armene,så er alt verdt det,og da ordner det seg Det er jo tross alt bare et navn,men ja jeg forstår at du blir lei deg.

 

[Preggers87]

Hadde først og fremst vært sur på søsteren min og sagt det som det var og hvor utrolig lei meg jeg var for at hun hadde ødelagt dette for meg. Hadde nok ikke valgt samme navn mtp at det ble søskenbarn men jeg synes det var et overtramp og noe jeg hadde brukt en del tid på å glemme. Jeg er ikke langsur på noen men ett slikt "tyveri" hadde jeg slitt med å svelge fra et nært familiemedlem.e

Sent from my GT-I9100 using BV Forum mobile app

 

[Bampsebompi]

Sniker fra august jeg.

Jeg hadde tatt navnet selvom. Det er ditt navn! Jeg har også bestemt meg for et navn, og det vet alle i familien. Nåde de som tar det )


Sent from my SM-N9005 using BV Forum mobile app

 

[MA.CN]

Jeg tror og håper at sambo er litt snill med meg og lar meg få bestemme navn fra nå av
Blir iallefall ikke like vanskelig som tidligere.

Jeg kommer nok til å fortelle søsteren min hvor tungt det har vært, men jeg trenger fortsatt litt tid på meg til å fordøye det hele.

Årsaken til at dette gjør mer vondt enn det kanskje burde ha gjort, ligger vel i at jeg tidligere har prøvd i 3 år for å bli gravid uten å lykkes. Og i nedturene så la jeg planene klare for babyen. Navn og innkjøp var nøye planlagt fra min side. Det ble på en måte min trøst.
Så hadde det ikke vært for den dumme kroppen min, så hadde jeg mest sannsynelig allerede hatt en gutt med det navnet. Det måtte en ny mann og minus 57 kilo til, for å få den drømmen oppfylt.

Jeg tror jeg har kommet over den verste kneika nå, og begynner å se litt framover igjen.
Men jeg kjenner at jeg trenger at sambo deltar litt mer aktivt for at jeg skal klare å gå videre.
Har stort sett vært jeg som har stått for all planlegging, innkjøp og mast på han for å få han til å finne navn han liker.
Er det slik det er hos alle? Er det bare oss mødre som skal planlegge alt?

Tusen takk for all støtte jenter
Dere har faktisk hjulpet meg til å se litt framover.
Det har vært utrolig tungt å sitte å gruble på dette alene og jeg har vel egentlig bare gravd meg mer ned.