martar80
Betatt av forumet
Tror jeg. Føles slik akkurat nå, iallfall. Han er ti uker, og det har bare vært pes hele veien. Først var det ammeskjold, egentlig helt frem til nå, faktiskt. Og så har jeg gjort meg avhengig av cozyfix'en min, så greier ikke å amme uten (ikke så lett å ta med seg den digre ammeputen over alt, så må planlegge ganske nøye, slik at jeg er hjemme eller iallfall ikke i en butikk eller på tur når han blir sulten), så har han begynt å bare ville ha fra høyre bryst, og bare skriker når jeg legger han til på venstre. Har vært/er redd han får for lite mat, for han har hatt en treg vektoppgang. Har begynt å gi ekstra med mme, men han hyler uansett hvor mye/lite han får når flasken er tom. Får ikke noe melk ut når jeg pumper lenger, og det gjøre satans så vondt når han setter gommene sine i brystvorten min (der får jeg igjen for å ha brukt skjold så lenge).
Så for å summere opp elendigheten, så tror jeg at jeg er i ferd med å miste melken, alt er bare kaos inni hodet mitt, jeg går nesten og gruer meg til hvert måltid, for hvordan vil han få det nå, vil måltidene bli en stressfaktor for han også, ikke minst hvordan vil det gå med tilknytningen mellom oss, for han gråter og jeg gråter og føler meg rett og slett ubrukelig i matsituasjonen.
Han er en kjempeskjønn gutt, og han blir stadig lengre, han babler og smiler, men jeg ser også at han har flere alvorligere øyeblikk enn før.
Så nå har jeg gitt meg selv to uker til. Da er han tolv uker, og det er greit å gi opp. Dessuten var vi hos manuellterapeut på mandag, som bekreftet mistanken min om KISS. Så jeg håper at behandlingen for det ordner litt slik at han greier å spise fra venstre bryst også. (Var forresten på ammepol i dag, og da drakk han selvfølgelig som en helt fra det brystet...) Til slutt har han vært tett i nesa og forkjølet helt siden han var født, jeg spyler med saltvann hele tiden, men han er ikke blitt så veldig mye bedre. Dette har jo også mye å si for spisingen og teknikken hans.
Det tar litt gleden fra nyfødt-tiden, og det føles heller ikke så godt. Det er litt slik at jeg gleder meg til at han sover, og håper han sover lenge, men da får jeg dårlig samvittighet for at han ikke får nok mat, og så blir alt bare en skikkelig dårlig sirkel. Usj, dette ble mye og langt, men jeg trengte å tømme meg litt, kjenner jeg.
Takk for at du leste!
Så for å summere opp elendigheten, så tror jeg at jeg er i ferd med å miste melken, alt er bare kaos inni hodet mitt, jeg går nesten og gruer meg til hvert måltid, for hvordan vil han få det nå, vil måltidene bli en stressfaktor for han også, ikke minst hvordan vil det gå med tilknytningen mellom oss, for han gråter og jeg gråter og føler meg rett og slett ubrukelig i matsituasjonen.
Han er en kjempeskjønn gutt, og han blir stadig lengre, han babler og smiler, men jeg ser også at han har flere alvorligere øyeblikk enn før.
Så nå har jeg gitt meg selv to uker til. Da er han tolv uker, og det er greit å gi opp. Dessuten var vi hos manuellterapeut på mandag, som bekreftet mistanken min om KISS. Så jeg håper at behandlingen for det ordner litt slik at han greier å spise fra venstre bryst også. (Var forresten på ammepol i dag, og da drakk han selvfølgelig som en helt fra det brystet...) Til slutt har han vært tett i nesa og forkjølet helt siden han var født, jeg spyler med saltvann hele tiden, men han er ikke blitt så veldig mye bedre. Dette har jo også mye å si for spisingen og teknikken hans.
Det tar litt gleden fra nyfødt-tiden, og det føles heller ikke så godt. Det er litt slik at jeg gleder meg til at han sover, og håper han sover lenge, men da får jeg dårlig samvittighet for at han ikke får nok mat, og så blir alt bare en skikkelig dårlig sirkel. Usj, dette ble mye og langt, men jeg trengte å tømme meg litt, kjenner jeg.
Takk for at du leste!
