Svigermor er ei snill og omtenksom dame, men blir ofte litt for mye for meg. Hun er alene og dette blir første barnebarn. Hun er typen som kritiserer alt ved meg uten å egentlig gjøre det. Kommenterer feks. hvor mye jeg spiser, kommentarer om foreldrene mine, hvordan jeg behandler hunden, matlagingen min osv. (Litt som marie i alke elsker raymond) Vet hun ikke mener noe vondt, men hun mangler antenner.
Før har jeg latt det fare rett og slett fordi jeg syns litt synd på henne (har hatt et litt tøft liv). Har også tenkt at hun ikke vet bedre. Nå når vi skal ha en liten en, er det annerledes. Hun kommenterer og kritiserer ALT. Vi kan ikke ha det bordet, klærne hun kjøper er penere enn mine foreldres, navnet, som vi elsker, er ikke godt nok, hun skulle ønske vi skulle ha jente, fargen vi vil male rommet I er heslig, jeg må amme, liker ikke vognen vi har bestemt oss for, hun skal bli favoritten osv. Blir helt matt. Syns ikke det er gøy å være rundt henne I disse dager. I tillegg kommer hun med masse arvegods som jeg MÅ ha (ikke etter min mann, men etter broren + det er ikke hjemmelaget men feks. HM-klær fra 1990..).
Mannen min opplever henne ikke sånn som jeg gjør, og han trekker frem at hun har jo hatt det sånn og sånn. Jeg er redd at det skal bli "kamp" om gutten vår, og at hun skal si ting til han om mine foreldre osv. Er også redd for at hun blir kjemoefornærmet dersom jeg sier noe. Det ble hun nemlig da jeg sa nei til en kommode hun skulle kvitte seg med (har I et halvt år nå kommentert alle stedene I leiligheten den hadde fått plass).
Dette ble langt. Hva mener dere? Kan jeg gi beskjed, eller vil det bare gjøre det verre? Hvordan ville dere I såfall gi beskjed? Frister mest å bare ignorere henne, men vil jo ikke ha et dårlig forhold til barnets farmor.
Før har jeg latt det fare rett og slett fordi jeg syns litt synd på henne (har hatt et litt tøft liv). Har også tenkt at hun ikke vet bedre. Nå når vi skal ha en liten en, er det annerledes. Hun kommenterer og kritiserer ALT. Vi kan ikke ha det bordet, klærne hun kjøper er penere enn mine foreldres, navnet, som vi elsker, er ikke godt nok, hun skulle ønske vi skulle ha jente, fargen vi vil male rommet I er heslig, jeg må amme, liker ikke vognen vi har bestemt oss for, hun skal bli favoritten osv. Blir helt matt. Syns ikke det er gøy å være rundt henne I disse dager. I tillegg kommer hun med masse arvegods som jeg MÅ ha (ikke etter min mann, men etter broren + det er ikke hjemmelaget men feks. HM-klær fra 1990..).
Mannen min opplever henne ikke sånn som jeg gjør, og han trekker frem at hun har jo hatt det sånn og sånn. Jeg er redd at det skal bli "kamp" om gutten vår, og at hun skal si ting til han om mine foreldre osv. Er også redd for at hun blir kjemoefornærmet dersom jeg sier noe. Det ble hun nemlig da jeg sa nei til en kommode hun skulle kvitte seg med (har I et halvt år nå kommentert alle stedene I leiligheten den hadde fått plass).
Dette ble langt. Hva mener dere? Kan jeg gi beskjed, eller vil det bare gjøre det verre? Hvordan ville dere I såfall gi beskjed? Frister mest å bare ignorere henne, men vil jo ikke ha et dårlig forhold til barnets farmor.
Jeg sier i fra rett fra levra. Når hun snakker direkte til meg så gjør jeg det samme tilbake.
hun tar jo helt av 
