Generalisert angst
- Trådstarter Miss_30
- Opprettet
Jeg lever med det, har vært i behandling i perioder der det blir skikkelig ille.
Det viktigste for meg er å se forskjellen på hva som er min angst og hva som er en vanlig bekymring. Jeg er også nøye på å ikke gi etter for angsten, men heller jobbe med å fortelle meg selv at jeg er urolig uten grunn
Det viktigste for meg er å se forskjellen på hva som er min angst og hva som er en vanlig bekymring. Jeg er også nøye på å ikke gi etter for angsten, men heller jobbe med å fortelle meg selv at jeg er urolig uten grunn
Har du depresjon også? Jeg prøver også å begrense de tankene, men det er ganske nytt for meg at det er et navn på det som plager meg. Depresjon ble jeg ikke så overrasket over, men generalisert angst er ganske ukjent for meg.
Ja, har depresjon i tillegg.
Fungerer du bra i jobb og i det sosiale?
Nå har jeg skrivd og slettet det jeg har skrivd så mange ganger, for jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive.
Jeg har også generalisert angstlidelse, med sosial angst og engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse i tillegg. Slet med depresjon i mange år før jeg fikk barn, men de kurerte den delen
Men angsten har blitt verre. Det var rett før jeg ble gravid med nr 2 jeg fikk generalisert angst på papiret etter en mnds tid hos psykolog.
Egentlig burde jeg fremdeles gått til psykolog, men jeg er sta og vil klare meg selv
Jeg får en del hjelp av mannen min, han stiller godt opp i de verste periodene. Hjelper meg med det jeg trenger der og da. Hjelper meg med å se det irrasjonelle i angsten min.
F.eks finne frem forsikringspapirene slik at jeg får lest gjennom alt og se hva de dekker i forbindelse med huset når jeg bekymrer meg for utgifter hvis noe skulle skjedd, snakker meg gjennom "panikkanfall" når jeg får angst for fremtiden og barna våre ++
Jeg kan ikke lese nyheter, da blir jeg helt ødelagt. Mannen min tar ansvar for eventuelle telefonsamtaler som må gjøres.
Sånn ellers merker jeg at jeg låser bort en del angst, så en eller annen dag blir det sikkert for mye og jeg får en mental breakdown eller noe
Vil ikke anbefale å gjøre det slik jeg gjør det, prøv heller å få snakket med psykolog om det 
Jeg pusher meg til å delta på litt sosiale ting. Som f.eks babysang med minstemor (da retter jeg fokuset mot henne), foreldremøter, hyggekvelder osv.
Blir helt ødelagt og mentalt utslitt av det i etterkant, men øvelse gjør mester, right?
Jeg er ufør pga blant annet angsten, og har ingen venner jeg treffer sosialt. Kun chatting på Messenger/Snapchat
Jeg har også generalisert angstlidelse, med sosial angst og engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse i tillegg. Slet med depresjon i mange år før jeg fikk barn, men de kurerte den delen
Men angsten har blitt verre. Det var rett før jeg ble gravid med nr 2 jeg fikk generalisert angst på papiret etter en mnds tid hos psykolog.
Egentlig burde jeg fremdeles gått til psykolog, men jeg er sta og vil klare meg selv
Jeg får en del hjelp av mannen min, han stiller godt opp i de verste periodene. Hjelper meg med det jeg trenger der og da. Hjelper meg med å se det irrasjonelle i angsten min.
F.eks finne frem forsikringspapirene slik at jeg får lest gjennom alt og se hva de dekker i forbindelse med huset når jeg bekymrer meg for utgifter hvis noe skulle skjedd, snakker meg gjennom "panikkanfall" når jeg får angst for fremtiden og barna våre ++
Jeg kan ikke lese nyheter, da blir jeg helt ødelagt. Mannen min tar ansvar for eventuelle telefonsamtaler som må gjøres.
Sånn ellers merker jeg at jeg låser bort en del angst, så en eller annen dag blir det sikkert for mye og jeg får en mental breakdown eller noe
Vil ikke anbefale å gjøre det slik jeg gjør det, prøv heller å få snakket med psykolog om det Jeg pusher meg til å delta på litt sosiale ting. Som f.eks babysang med minstemor (da retter jeg fokuset mot henne), foreldremøter, hyggekvelder osv.
Blir helt ødelagt og mentalt utslitt av det i etterkant, men øvelse gjør mester, right?
Jeg er ufør pga blant annet angsten, og har ingen venner jeg treffer sosialt. Kun chatting på Messenger/Snapchat
Ja, det er slitsomt til tider, men jeg jobber, studerer og er sosial
Trist å lese at du sliter så myeNå har jeg skrivd og slettet det jeg har skrivd så mange ganger, for jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive.
Jeg har også generalisert angstlidelse, med sosial angst og engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse i tillegg. Slet med depresjon i mange år før jeg fikk barn, men de kurerte den delen
Men angsten har blitt verre. Det var rett før jeg ble gravid med nr 2 jeg fikk generalisert angst på papiret etter en mnds tid hos psykolog.
Egentlig burde jeg fremdeles gått til psykolog, men jeg er sta og vil klare meg selv
Jeg får en del hjelp av mannen min, han stiller godt opp i de verste periodene. Hjelper meg med det jeg trenger der og da. Hjelper meg med å se det irrasjonelle i angsten min.
F.eks finne frem forsikringspapirene slik at jeg får lest gjennom alt og se hva de dekker i forbindelse med huset når jeg bekymrer meg for utgifter hvis noe skulle skjedd, snakker meg gjennom "panikkanfall" når jeg får angst for fremtiden og barna våre ++
Jeg kan ikke lese nyheter, da blir jeg helt ødelagt. Mannen min tar ansvar for eventuelle telefonsamtaler som må gjøres.
Sånn ellers merker jeg at jeg låser bort en del angst, så en eller annen dag blir det sikkert for mye og jeg får en mental breakdown eller noe
Jeg pusher meg til å delta på litt sosiale ting. Som f.eks babysang med minstemor (da retter jeg fokuset mot henne), foreldremøter, hyggekvelder osv.
Blir helt ødelagt og mentalt utslitt av det i etterkant, men øvelse gjør mester, right?
Jeg er ufør pga blant annet angsten, og har ingen venner jeg treffer sosialt. Kun chatting på Messenger/Snapchat
Kanskje det kunne vært bra å få hjelp av en psykolog selv om du vil klare deg selv? Satt langt inne for meg å be om henvisning, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Fikk først avslag, men så gikk det heldigvis i orden likevel Om jeg får noe ut av det er usikkert da
Jeg gikk til psykolog i 8 år med flere forskjellige behandlere før jeg møtte mannen min, og ett års tid for noen år siden. Synes i grunn det ikke hjelper meg så mye som jeg vil at det skal gjøre. Dyrt blir det også i lengden..Trist å lese at du sliter så mye
Men jeg klarer meg greit fordet altså, har blitt så vant til livsstilen jeg har
Eneste er at jeg har et ønske om å være mer sosial, ha venner å møte osv, men det er så vanskelig for meg å få til.
Jeg er egentlig en snill, morsom, omtenksom, kul og spesiell dame det hadde vært gøy å være venn med (mener jeg da), men det er ikke så mange som får opplevd meg
Skulle blitt "adoptert" av en ekstrovert, ha ha 
Får se om jeg hører med min neste fastlege om henvisning til psykolog, takler ikke fastlegen jeg har nå
Sniker meg inn i samtalenJeg gikk til psykolog i 8 år med flere forskjellige behandlere før jeg møtte mannen min, og ett års tid for noen år siden. Synes i grunn det ikke hjelper meg så mye som jeg vil at det skal gjøre. Dyrt blir det også i lengden..
Men jeg klarer meg greit fordet altså, har blitt så vant til livsstilen jeg har
Eneste er at jeg har et ønske om å være mer sosial, ha venner å møte osv, men det er så vanskelig for meg å få til.
Jeg er egentlig en snill, morsom, omtenksom, kul og spesiell dame det hadde vært gøy å være venn med (mener jeg da), men det er ikke så mange som får opplevd meg
Får se om jeg hører med min neste fastlege om henvisning til psykolog, takler ikke fastlegen jeg har nå
Hvor i landet bor du? Jeg kan være vennen din! Så kan vi slite med å møtes på hver vår kant
Jeg har generalisert angst Går greit i hverdagen, men jobber mye med å sortere hva som er angst og hva som er normal bekymring (som Augustspire) Går til psykiater 1 gang i mnd nå, men kan øke ved behov (noe jeg får i perioder) Hun hjelper meg med å sortere når jeg ikke får til selv
Går greit i hverdagen, men jobber mye med å sortere hva som er angst og hva som er normal bekymring (som Augustspire) Går til psykiater 1 gang i mnd nå, men kan øke ved behov (noe jeg får i perioder) Hun hjelper meg med å sortere når jeg ikke får til selv
Samme som meg. Trist egentlig. Har liksom ingen å prate med om det vonde heller( psykolog innimellom da), så det blir en del samtaler inni hodetEneste er at jeg har et ønske om å være mer sosial, ha venner å møte osv, men det er så vanskelig for meg å få til.
Jeg er egentlig en snill, morsom, omtenksom, kul og spesiell dame det hadde vært gøy å være venn med (mener jeg da), men det er ikke så mange som får opplevd meg
Går så opp og ned med meg. Men har mild depresjon i tillegg. Og helt sikker på jeg har pmdd. Tenkte å ta opp det på neste time. Har vært et kjempeproblem i alle år, men ikke kobla det til mensen/syklus før i senere tid. Det blir så fryktelig svart hver eneste måned. Alt dette er en dårlig kombinasjonJeg har generalisert angst
Ser denGår så opp og ned med meg. Men har mild depresjon i tillegg. Og helt sikker på jeg har pmdd. Tenkte å ta opp det på neste time. Har vært et kjempeproblem i alle år, men ikke kobla det til mensen/syklus før i senere tid. Det blir så fryktelig svart hver eneste måned. Alt dette er en dårlig kombinasjon
Håper du får den hjelpen du trenger/ønsker neste time
Så koseligSniker meg inn i samtalen
Vi bor sikkert på veldig forskjellige steder, føler "alle" her inne bor sørpå mens jeg selv bor i Trøndelag
Østlandet her, så da blir det et stykke jaSå koselig
Jaja, det var fint av deg å spørre i alle fallØstlandet her, så da blir det et stykke ja
millemarie
Forelsket i forumet
Jeg har det! Nei får ikke noe hjelp. Er ekstremt utmattende i perioder. Prøver noen ganger å prate tankene mine til fornuft, men akseptert situasjonen mer og mer.