Gender disappointment / forhåpninger til kjønn

[Nysgjerrig skeptiker]

Hei
Jeg er ikke gravid pr dd, men har de siste månedene begynt å jobbet med tanken om å prøve (selvdiagnosert med tokofobi - ekstrem angst for graviditet og fødsel).
Med tankene om barn kommer et sterkt ønske om jente, (om jeg en gang skal ha barn). Jeg har sett en del “gender reveal” på YouTube og jeg kjenner på skuffelse når det blir avslørt gutt, mens jeg blir nesten hoppende glad når det blir avslørt jente.

Er det andre som har opplevd liknende før evt under graviditet? Hvordan/hva kan man gjøre med det? Det er tross alt større sjanse for å få gutt (51%) vs jente (49%). Jeg har ikke kilde til tallene, men det fødes visstnok fler gutter.

Det skal dog sies at jeg er jente-jente, liker negler, sminke, klær, høye hæler, hester, og som liten var jeg veldig glad i Barbie. Selvsagt er jeg interessert i andre ting også, men jeg lurer på om dette kan ha noe å si mtp det over her?

 

[mmmi]

Jeg er en skikkelig jente-jente og har alltid sett for meg at jeg skal få en datter. Jeg har sett for meg matchende klær, en liten kopi av meg rett og slett. Når jeg ble gravid i mai var jeg sikker på at det var en jente i magen, men det viste seg på ultralyd å være en gutt. Jeg ble overrasket, men på ingen måte lei meg. Men skal ærlig innrømme at jeg følte meg litt snytt, har sett på så mye fint babytøy med blomster og volanger. Den tanken varte i to sekunder, så var den borte. Dette er mitt barn, min lille gutt. Som vokser inni meg. Nå hadde jeg blitt skikkelig lei meg dersom jeg hadde fått kontrabeskjed om at det var en jente. Det hadde føltes helt feil, jeg skal jo bli guttemamma, og det kjennes helt rett.

Jeg gleder meg til livet med en sønn, og til å følge han gjennom livet. Mitt neste barn kommer til å vokse opp med en storebror, og det er fantastisk. Storebrødre er trygge og gode å ha. Glemmer aldri samboers reaksjon, jeg vet at han hadde et håp om en sønn. Jeg har med andre ord endret veldig syn etter å ha kjent dette på kroppen, og fryder meg over at det ligger en babygutt inni magen og spreller Og det er som flere sier: gleden og lettelsen over å vente et velskapt barn trumfer alle eventuelle forventninger/forhåpninger om et spesifikt kjønn.

 

[HildeFraNordSør]

GD er ikke så lett å forstå og relatere til for dem som slipper å oppleve det. Jeg tror både guttejenter og jentejenter kan ha det slik. Sånn jeg ser det kan man enten jobbe med det psykisk hos en terapeut, eller ta saken i egne hender og sørge for at man får det man ønsker seg vha IVF med genetisk testing i utlandet (Ukraina, Nord-Kypros, Russland, USA, Mexico, Malaysia). Heldigvis blir man som regel fullstendig forelsket i babyen som kommer uansett hvilke forhåpninger og ønsker man har.

 

[Veivalsa]

Hvis man er veldig redd for hvordan dette skal påvirke svangerskapet, er det også en mulighet ikke å vite kjønnet. For når babyen er ute, da er det DEN babyen man vil ha

 

[dagosi]

Har ikke hatt det veldig likt som deg. Jeg håpet på gutt først, så jente. Men trodde aldri jeg ville få gutt. Sa seg jo selv at det kom til å bli jente på meg om jeg ble å få barn. Så da jeg mistet min første sønn, så ble det en selvfølge når jeg hørte at det var en gutt. Hadde det vært en jente ville jeg nok ikke mistet. Merkelige tanker, men mulig det var det som fikk meg gjennom sorgen. Men da jeg ble gravid på nytt og det også var en gutt så håpet jeg jo at han skulle klare seg. Det gjorde han heldigvis. Men merket også at det var kjipt å se på gutteklær til babyen fordi jenteklærne er så mye søtere og synes vi legger veldig opp til at guttene ikke skal ha søte klær selv som spebarn. Men det var heldigvis min største sorg. Nå er han et år gammel. Og bortsett fra de gangene jeg handler klær til han og når jeg ser på hårlengden hans så glemmer jeg kjønnet hans. Det er det minst viktige. Først å fremst er han jo seg selv.

 

[Nysgjerrig skeptiker]

Takk for tilbakemeldinger

Om jeg blir gravid er barnet velkommen uansett kjønn, men min forlovede skjønner ikke hvorfor jeg blir hoppende glad av tanken på jente, og mindre glad av tanken på gutt. Jeg skjønner det ikke helt selv.

Siden jeg er så redd for alt med graviditet og fødsel, spesielt redd for nåler, smerte og å ikke ha kontroll, er det ikke aktuelt med IVF. Så om det viser seg at jeg ikke kan bli gravid på «vanlig måte» blir det nok heller å vurdere adopsjon evt være fosterhjem (med mindre noe i meg snur seg helt og jeg «MÅ» ha biologisk barn). Jeg har ikke hatt ønske om biologisk barn før jeg møtte han jeg er forlovet med i dag. Jeg er 30 og han 37 (han har en datter fra tidligere forhold på 8).