Gå fra mannen min?

  • Trådstarter Trådstarter Trenger råd
  • Opprettet Opprettet
T

Trenger råd

Guest
Vi er gift på 5 året og har et lite barn på 1 år sammen! Følelsene mine for han er så og si forsvunnet helt! Han er verken en empatisk eller sympatisk person og han setter alltid seg selv først uansett hva det måtte være. Han kverulerer bare for å kverulere og jeg begynner å bli skikkelig lei!!! Jeg er ikke lykkelig i dette forholdet lenger. Ikke klarer jeg å ha sex med han heller lenger.

Dette er bare korte trekk som jeg fikk ned akkurat nå.

Dilemmaet mitt er at jeg er en person som aldri gir opp, ikke lett ihvertfall og jeg setter alltid andre foran meg selv.

Har dere noen gode råd til meg?
 
Trenger råd skrev:
Vi er gift på 5 året og har et lite barn på 1 år sammen! Følelsene mine for han er så og si forsvunnet helt! Han er verken en empatisk eller sympatisk person og han setter alltid seg selv først uansett hva det måtte være. Han kverulerer bare for å kverulere og jeg begynner å bli skikkelig lei!!! Jeg er ikke lykkelig i dette forholdet lenger. Ikke klarer jeg å ha sex med han heller lenger.

Dette er bare korte trekk som jeg fikk ned akkurat nå.

Dilemmaet mitt er at jeg er en person som aldri gir opp, ikke lett ihvertfall og jeg setter alltid andre foran meg selv.

Har dere noen gode råd til meg?
Klikk for å utvide …

Hei!

Jeg var i samme situasjon som deg for litt over to år siden.. vi høres også veldig like ut, ville prøve så mye som mulig å holde sammen for barna sin del.. vi var på parterapi via familievernkontoret og etter mye frem og tilbake der kom det frem at vi ikke hadde følelser for hverandre lengre. Terapeuten forklarte da at følelsene er jo det grunnleggende i forholdet og det er jo riktig..

Nå i dag er jeg så glad for at vi klarte å gå fra hverandre, det var ikke lett etter 12 år sammen. Til slutt er man jo sammen kun fordi man er redd for å gå videre. I dag har jeg verdens snilleste og hjelpsomme samboer som er veldig flink med barna. Trist for ungene at det ikke funket mellom barnefar og meg, men jeg er helt sikker på nå i dag at det var det rette. Jeg er endelig lykkelig, barna har det bra og jeg har endelig lært meg at jeg ikke skylder eksen min noe som helst! Jeg skjønner det kan føles som et nederlag, det gjor det lenge for meg, men det går over :) livet er for kort til å være ulykkelig! Lykke til med det du ender opp med å gjøre!
 
Jeg har ingen fasitsvar men tenker det første du bør gjøre er å selv prioritere deg selv! Hvordan forventer du at andre skal gjøre det hvis ikke du selv gjør det engang!

Jeg føler med deg og er selv som deg, setter andre først og det er en fin egenskap. Men det er også viktig du setter grenser og krever tilbake også! Har selv hatt en stor krangel med gubben om samme tema.

Dessuten så tenker jeg at du ikke må glemme at dere er inne i det ekspertene spår som "kriseår" (år 5 år 7 inn i ekteskapet osv)

Gjør noe helt nytt, finn på noe sammen, gi respekt og få respekt og krev at han skal finne på noe sosialt som dere begge kan nyte og skaff dere barnevakt den kvelden.

Følelser er ikke vanskelige å vekke, begynn å snakke om gamle tider, gode tider, og forklar klart og tydelig hva dere elsket med nettopp de stundene, det er ikke noe problem å vekke følelser. Men spørsmålet er vel heller om du ønsker å jobbe med det eller er du kommet til punktet der du kan se deg selv i speilet og si at nok er nok!
 
Når man har barn synes jeg personlig man skal prøve alt før man gir opp. Samlivsterapeut, samtaler, gå på date, reis vekk sammen! Første året med barn er tungt og det er mange som gir opp. Prøv å finne igjen gnisten! Lykke til [emoji173]
 
Kjenner meg godt igjen. Er vel i nesten samme situasjon, men har flere og større barn. Sambo setter alltid sine behov først. Lite sympatisk og aldri dårlig samvittighet. Jeg har følt på dette i mange år. Jeg vil ikke kysse, unngår sex, men har prøvd likevel, for folk har sagt at dersom man prøver litt, så vil man ha mer. Funker ikke sånn her. Jeg har latt det skure og gå lenge, for ungenes skyld. Har fremdeles ikke kommet opp i lyset hvordan jeg føler det. Har sagt at alt er OK, selv om han burde lagt sammen to og to. Jeg syns det er veldig kjipt at han uttrykker at han er så veldig glad i meg. Hadde vært bedre om begge var enige.

Dårlig med råd herfra, dessverre.
 
Trenger råd skrev:
Vi er gift på 5 året og har et lite barn på 1 år sammen! Følelsene mine for han er så og si forsvunnet helt! Han er verken en empatisk eller sympatisk person og han setter alltid seg selv først uansett hva det måtte være. Han kverulerer bare for å kverulere og jeg begynner å bli skikkelig lei!!! Jeg er ikke lykkelig i dette forholdet lenger. Ikke klarer jeg å ha sex med han heller lenger.

Dette er bare korte trekk som jeg fikk ned akkurat nå.

Dilemmaet mitt er at jeg er en person som aldri gir opp, ikke lett ihvertfall og jeg setter alltid andre foran meg selv.

Har dere noen gode råd til meg?
Klikk for å utvide …
Kjenner meg igjen i mye av dette. Det er så trist å ha det slik og jeg vet dessverre ikke hva som kan gjøres for å få det bedre.
Som deg, er jeg også en som aldri gir opp, og har derfor hatt det sånn som dette i årevis uten å klare å gi opp :(

Sender deg en god klem og håper noen andre har gode råd :Heartred
 
SolsikkeGuri skrev:
Kjenner meg godt igjen. Er vel i nesten samme situasjon, men har flere og større barn. Sambo setter alltid sine behov først. Lite sympatisk og aldri dårlig samvittighet. Jeg har følt på dette i mange år. Jeg vil ikke kysse, unngår sex, men har prøvd likevel, for folk har sagt at dersom man prøver litt, så vil man ha mer. Funker ikke sånn her. Jeg har latt det skure og gå lenge, for ungenes skyld. Har fremdeles ikke kommet opp i lyset hvordan jeg føler det. Har sagt at alt er OK, selv om han burde lagt sammen to og to. Jeg syns det er veldig kjipt at han uttrykker at han er så veldig glad i meg. Hadde vært bedre om begge var enige.

Dårlig med råd herfra, dessverre.
Klikk for å utvide …
Skulle nesten tro det var jeg som hadde skrevet dette... Eneste forskjell er vel at jeg har sagt litt om hvordan jeg har det til mannen og han er ikke superforelsket han heller lenger, men det henger mye sammen med at han nesten ikke får sex lenger :p Hadde jeg orket å ha mer sex, hadde han sannsynligvis vært fornøyd fortsatt. Nå fortsetter vi begge to pga barna, men usikker på hvor lenge dette kan gå.
 
Hei!

Har du tatt det opp med ham hvorfor han har blitt som dette?
(Uten å være belærende eller komme med beskyldninger?)
For jeg antar at det har blitt sånn over tid? Hvordan var han i svangerskapet, og før?
 
Har ikke erfaring der du er nå, men dette med å holde sammen for barna sin skyld da... mine foreldre skilte seg da jeg var lita, pappa giftet seg og er fortsatt gift, mens mamma har hatt 2-3 langvarige forhold etter d. For meg er d kjempefint å se å begge deler! At mamma har gått ut av forhold som ikke har vært riktig for henne, selv om d har vært tøffe prosesser vil jeg si er å være et godt forbilde. Hun er i stadig utvikling, og tørr å ta tak når ting ikke fungerer. D er også veldig støttende for meg, for jeg vet at hun alltid vil være forståelsesfull når jeg har (og kanskje i fremtiden også skal) gått gjennom samlivsbrudd. Ved å gjøre d som er riktig for seg er hun et godt forbilde for oss barna! :)
 
Har dere prøvd rådgivere og slikt? Jeg tenker at man skal ikke holde sammen til enhver pris
 
Har han vært sånn hele tiden eller er det noe som har kommet nylig? For om det alltid har vært sånn er det ikke så mye å gjøre med. Men om det har blitt sånn må du jo finne ut hva som plager han. Er det noe du gjør som kanskje plager han? Jobber dere begge to? Hvordan er økonomien? Mye som spiller inn. Sett dere ned og snakk med hverandre. Tiden etter man har fått barn er tung så det også har mye å si. Dere har vært sammen i 5 år og det må det jo være en grunn for tenker jeg. Snakk sammen
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp