Gå fra hverandre

[leiseg.com]

Huff, dagen kom som jeg alltid har fryktet, men ikke forventet. Samboer vil at vi avslutter forholdet, han kom hjem og sier han har tenkt lenge på det og at han ikke har noe følelser for meg lenger. Har selvfølgelig merka at ting ikke er som det skal, men venta meg ikke det her. Jeg er selvfølgelig helt knust, fordi jeg nå mister personen jeg elsker og fordi ungan nå får to hjem. Har spurt om alt som spørres kan, om han har funnet en annen, hva som er årsaken osv, men han har ikke noe svar på det. Han vet bare at han ikke vil leve sammen med meg lenger. Fvk nekter han å dra til så det nytter heller ikke.
Jeg vet at ungene er helt avhengig av meg og det er meg dem spør om hvis noe skal gjøres/ordnes og pga vår jobbsituasjon så er vi nødt til å ha dem 50-50! Hvis ungan skal ha et fast hjem så er jeg nødt til å slutte i jobben for at dem skal få det mest mulig stabilit.
Pappaen er selvfølgelig kjempe flink med dem, men som sagt så er "velger" dem meg hvis det er noe.
Om han er utro/har vært utro vil jeg ikke diskutere en gang her, men jeg vil høre fra noen som har vært i samme situasjon. Hvordan var den første tiden? Hvordan har ungene det nå? Hvis alder på ungan har noe å si så er dem 3 og 9 år..

 

[Valhin]

Så leit for dere alle For din del, prøv å finn et lyspunkt, det være seg nytt bosted, mer tid til deg selv osv. Det er vår, kanskje du kan sette av litt tid løping/sykling? Noe som holder humøret oppe og som du kan legge bort tankene med! Jeg og barnefar bor sammen, men kan snakke av erfaring som skilsmissebarn da jeg var nesten 8 år. Helt ærlig så var det ganske tungt. Jeg ser det nå. Jeg snakket ikke om det da det skjedde, for jeg var så stor at det nok var forventet at følelsene kom hvis det var noe. Men min bestemor (vi bodde noen mnd der med mamma i starten) har i ettertid fortalt at jeg i stede skrev brev og lapper som jeg gjemte på rommet mitt (hver så snill, la mamma og pappa bli sammen igjen osv..). Vi hadde i starten 50/50, noe jeg taklet dårlig. Endte opp med en litt mer permanent løsning hos pappa etter noen år, selvom papirene sa noe annet. Ikke motarbeid hverandre, la barna få være med å bestemme. Kanskje det ikke gjør noe at 3 åringen kan få sove noen ekstra netter hos deg/far hvis han spør...?
Snakk med barna, mye. Om alle følelser! La de være sinte, lei seg og bittre. Det er ikke deres skyld, og det et en stor overgang å bli revet vekk fra det trygge. Snakk med barnehagen og skole, og gjør det beste ut av situasjonen. Lev som "normalt" når du har barna, ikke lag noe overflødig fordi du kun har 50% av tiden deres. Det trygge og faste tror jeg du vinner på i lengden.
Ønsker dere masse lykke til <3

 

[bessie]

Meg og mannen min måtte ha en pause fra hverandre når datteren vår var 3 år, vi merke fort at hun ikke følte seg trygg når hun var med meg siden det var eg som fikk ny leilighet. Det gikk ut over alt, hun var ikke seg selv i barnehagen osv. Til slutt måtte eg bite tennene sammen og lot far ha henne 100% siden han beholdt leilighet vi alle hadde bodde sammen før. Eg kom på middag hver dag, var der til leggetid også dro eg hjem. I ferien var eg med dem vi var forsatt veldig gode venner, etter 2 år sånn blei vi jamen meg et par igjen nå vi prata med helsesøster og barnehagen så sa de hvor flinke vi var som såg hennes behov først for det er mange som glemmer ut at det er det viktigste. Hva vi voksne sliter med er voksne sitt problem og det skal ikke gå ut over de små. Vet ikke om dette var et svar men dette er min erfaring

 

[Margis86]

så trist å høre..

 

[mini#2]

Han må til meklingsmøte på familievernkontoret nå da, selv om han ikke vil dra dit for samlivsterapi ( som jeg antar er det han nektet på?)
Ble slutt mellom oss da mini var 6 mnd, med samme begrunnelse, han manglet følelsene. Og jeg hadde jo tusen spørsmål, bla ang utroskap. Presset han litt på det da, at hvis han hadde vært utro måtte han si det, mtp kjønnssykdommer og at det faktisk kunne ha blitt overført til mini. Nektet fremdeles på det og jeg tror på han.

Forhåpentligvis får ungene det de trenger av pappaen selv om det er deg de kommer til når de har mulighet til å velge. Om dere kjører 50-50, klarer dere ha litt fleksibilitet slik at ungene kan få snakket med deg selv om det er hans uke? Regner han med å klare å være venner sånn at dere kanskje kan gjøre ting sammen med ungene, spesielt barnehage og skoleavslutninger feks?