Fy F... så skuffa jeg er!

[jamas28]

Unskyld utrykket, men nå er humøret på bånn!
Jada, fredagen var her (den 30 okt.)og jeg hadde en rar følelse at dette var dagen/ eller kvelden for den store begivenheten. Etter 3 teskjeer med lakserolje og 4 timer senere kome både diaèen og så ganske så kraftige veer.
Jeg ble bare kjempeglad og takket fullmånen og alle mine moderlige instinkter for at det hele var igang.
Vi tok det alikevel med ro og jeg sendte mannen min til sengs kl. 22 for at han skulle få i det minste litt søvn før vi ev måtte dra.
Da kl. var 23 gikk turen nok en gang på toalettet og jeg oppdaget en liten blødning...Nå er det i allefall igang[:D]
Ringte sykehuset og forklarte at jeg hadde litt blødning og at riene kom ganske tett, dog uregelmessige. Vi ble bedt om å komme med èn gang(siden vi bodde et stykke unna).
På fødestua fikk vi det siste( og største) rommet og ble koblet til CTG. Undersøkelsen viste at det hele var igang og at babyen hadde det bra. Hadde ikke mer en 2 cm og ble bedt om å gå en tur for kanskje å få fart på sakene. Det gjorde vi. Hele Ullevål sykehus er nå sett på nattestid fra alle mulige vinkler. Da vi kom tilbake var det 3 cm og riene kom tett, mormunnen var blitt mykere og jordmor "hjalp" til litt for å modne mer. Hun foreslo at jeg skulle få litt akupunktur så jeg fikk slappet av litt mer og kanskje sove litt, noe jeg fikk og gjorde......så var det hele over...nesten i allefall.
Tror dere ikke de hærsens riene ble svakere og nesten stoppet opp. Etter noen timer ble jeg igjen undersøkt og det var ingen forandring[:'(] Vi dro hjem!
Så nå sitter jeg her og er så dritforbanna og skuffa over at det ikke er over, hadde gleda meg så fælt og var såååååååååååå klar for å føde. Motivasjonen var jo på topp og jeg ønsket enhver ri velkommen med åpne armer. Søren òg! Det eneste jeg jeg kan trøste meg med er vel at åpningen skjelden går tilbake og jeg har en slimaktig brun utflod, så noe skjer vel i allefall....får vi håpe[:o] Uansett satser vi på et høstferiebarn...fortell meg bare at dette fortsatt kan skje[:(]

 

[*Chill*]

Uff, stakkar deg da! neste gang krever du at de tar vannet på deg, DA blir det fart på sakene i all fall....hehehe.... Det gjorde de med meg da riene stoppet opp etter 5cm, 24 timer og et prematur barn som ikke hadde det så bra inni der.
Og med en gang de gjorde det ble alt mye sterkere, og det gikk straka vegen til hun kom!! =) Ønsker deg masse lykke til og håper du snart får babyen din i armene! =)

 

[mamma_t_2]

Det samme skjedde med meg. Merket at trusen var blitt våt gjennom hele dagen, og i nysgjerrighet på om vannet hadde gått, ringte vi sykehuset, og kom inn for en sjekk. Det viser seg at vannet har ikke gått, men jeg hadde 1 cm åpning, og alt er modent, og klart til fødsel. De spør hva vi vil gjøre, og jeg sier vi kan likegodt gå hjem og vente, for å komme tilbake litt senere. Dette var 24 september. Det varte å det rakk å ingenting mer skjedde, så tirsdag kveld fikk jeg veldige smerter, men fikk beskjed av jordmor om å vente med å komme inn til det var mer regelmessige rier. Det avtok igjen, og for første natt på mange uker, fikk jeg meg en god natts søvn. Dagen etterpå var jeg hos fastlegen. Murring i magen og en rar følelse, gjorde at hun sjekket åpningen, som nå var på 3 cm. Hun mente at jeg hadde "looken" til en snart fødende dame, og viss murringen ikke gav seg, skulle jeg ta turen inn på sykehuset. Det gjorde vi,men fortsatt ingen fødselsrier. Nå er det mandag 3 oktober, jeg har gått rundt med kraftig murring, magen er hard som stein og endel ryggsmerter siden igår, men tør ikke verken ringe eller ta turen til sykehuset. Blir bare skuffet igjen, og kjenner jeg er så sliten at tanken om at det ikke er noe, er til god trøst. Belager meg på å gå til termin, om ca 2 uker.

Dette går jo på helsa, ikke bare mi,men samboerens også. Han er nervevrak hver gang han går på jobb, da vi har blitt fortalt opptil flere ganger at i og med at alt er så modent, vil fødselen, når den først setter igang, gå veldig fort, og han er livredd for å ikke rekke hjem eller til sykehuset. Syns til tider en får litt rare beskjeder av helsepersonellet som tar imot en. Mange ting blir nok sagt som oppmuntring og trøst, men når utfallet da ikke kommer, fungerer det med totalt motsatt effekt.

Det ender med at en blir trøtt, sliten, nervøs og oppjaget, og oppfattes som en masende og klagende pasient. Men for en som aldri har vært borti en fødsel før, vet ikke hva en forventer seg, kjenner ikke forskjell på ei maserie og en skikkelig rie, om vannet har gått, eller om det bare er mye utflod etc. og når en da hele tiden blir fortalt at "nå skjer det hvert øyeblikk", så ender det med å gå to uker å ingenting skjer, så blir en forvirret.

Jeg vet ikke hva jeg skal kjenne etter lenger. Fikk vite at var det skikkelige rie, ville man kjenne det i ryggen. Jeg har kjent murrende menssmerter i nedre del av magen, og ryggsmerter i snart et døgn nå, men tror ikke det er fødselend et heller, så det er jammen ikke lett å vite hva som er hva, og til slutt vet en ikke hva en kjenner engang.

Gud, det skal ikke være lett å være gravid, men det er jammen ikke lett å være samboer/kjæreste/mann heller oppi en slik situasjon.

 

[jamas28]

ORIGINAL: gravid22

Det samme skjedde med meg. Merket at trusen var blitt våt gjennom hele dagen, og i nysgjerrighet på om vannet hadde gått, ringte vi sykehuset, og kom inn for en sjekk. Det viser seg at vannet har ikke gått, men jeg hadde 1 cm åpning, og alt er modent, og klart til fødsel. De spør hva vi vil gjøre, og jeg sier vi kan likegodt gå hjem og vente, for å komme tilbake litt senere. Dette var 24 september. Det varte å det rakk å ingenting mer skjedde, så tirsdag kveld fikk jeg veldige smerter, men fikk beskjed av jordmor om å vente med å komme inn til det var mer regelmessige rier. Det avtok igjen, og for første natt på mange uker, fikk jeg meg en god natts søvn. Dagen etterpå var jeg hos fastlegen. Murring i magen og en rar følelse, gjorde at hun sjekket åpningen, som nå var på 3 cm. Hun mente at jeg hadde "looken" til en snart fødende dame, og viss murringen ikke gav seg, skulle jeg ta turen inn på sykehuset. Det gjorde vi,men fortsatt ingen fødselsrier. Nå er det mandag 3 oktober, jeg har gått rundt med kraftig murring, magen er hard som stein og endel ryggsmerter siden igår, men tør ikke verken ringe eller ta turen til sykehuset. Blir bare skuffet igjen, og kjenner jeg er så sliten at tanken om at det ikke er noe, er til god trøst. Belager meg på å gå til termin, om ca 2 uker.

Dette går jo på helsa, ikke bare mi,men samboerens også. Han er nervevrak hver gang han går på jobb, da vi har blitt fortalt opptil flere ganger at i og med at alt er så modent, vil fødselen, når den først setter igang, gå veldig fort, og han er livredd for å ikke rekke hjem eller til sykehuset. Syns til tider en får litt rare beskjeder av helsepersonellet som tar imot en. Mange ting blir nok sagt som oppmuntring og trøst, men når utfallet da ikke kommer, fungerer det med totalt motsatt effekt.

Det ender med at en blir trøtt, sliten, nervøs og oppjaget, og oppfattes som en masende og klagende pasient. Men for en som aldri har vært borti en fødsel før, vet ikke hva en forventer seg, kjenner ikke forskjell på ei maserie og en skikkelig rie, om vannet har gått, eller om det bare er mye utflod etc. og når en da hele tiden blir fortalt at "nå skjer det hvert øyeblikk", så ender det med å gå to uker å ingenting skjer, så blir en forvirret.

Jeg vet ikke hva jeg skal kjenne etter lenger. Fikk vite at var det skikkelige rie, ville man kjenne det i ryggen. Jeg har kjent murrende menssmerter i nedre del av magen, og ryggsmerter i snart et døgn nå, men tror ikke det er fødselend et heller, så det er jammen ikke lett å vite hva som er hva, og til slutt vet en ikke hva en kjenner engang.

Gud, det skal ikke være lett å være gravid, men det er jammen ikke lett å være samboer/kjæreste/mann heller oppi en slik situasjon.

Ja, uff er det ikke kjedelig? Jeg har nå kun noen kraftige...jeg vil vel kalle det kynnere, sånn innimellom, men "slimer" endel nedentil. I natt fikk jeg hele hånda med papir full da jeg tørket meg etter å ha vært på do. Merkelig....elller egentlig ikke...alle sier at det er rett rundt hjørnet nå, men denne ventingen tar helt knekken på meg. Hadde aldri trodd at jeg hadde sett SÅ frem til å føde[;)]
Nei, må nok bare vente, han kommer vel når han er klar.......det er bare det at jeg blir ikke klarere!
Lykke til til dere andre også i allefall.....om ikke annet er disse ungene våre VELDIG ønsket, og det er jo flott[:)]