Full av bekymring og triste tanker

L

LeneK

Andre møte med forumet
Hei alle flotte foreldre!

Nå trenger jeg gode råd og kanskje noen oppløftende ord da jeg ikke har så mange rundt meg.


Er gravid med nr 2 (som er planlagt). Men mannen nekter å si noe til sjefen eller de han jobber med.

Dette går bare mer og mer inn på meg og jeg har sagt det til han. Men han er redd for at han står uten jobb hvis han sier det. Går det an? Kan han virkelig få sparken?

Det er så ille at jeg er sykemeldt til i morgen og må kjøre han på jobb slik at ingen kan stille han spørsmål om «hvorfor han har bilen».


I tillegg sliter jeg med bekkenløsning, det gjorde jeg med nr 1 også.

Men han tar ikke i et ekstra tak. Det er fortsatt jeg alene som tar nr 1 på natten, som står opp med han og som tar steller på morgenen, pakker barnehagesekke og smører frokost. Har sagt det med han flere ganger at jeg virkelig setter pris på at han hjelper til litt. Men det går en dag..

Han står opp slik at han rekker å dusje og sette seg i bilen.


Nå tenker jeg mer og mer at jeg kanskje klarer dette mer alene enn alene sammen med noen, for det er slik det føles. Jeg føler meg så ensom, og dum som forlot venner og familie 50 mil unna for å være med drømmemannen. Jeg er uansett alene med nr 1 hele tiden.


Kanskje noen har vært i samme situasjon eller noen som har gode (trøstende) råd.


Hilsen bekymret og ensom mamma.
 
Uff, dette høres ikke noe greit ut. Hva sier han til at du trenger hjelp da, siden det bare varer en dag? Sånn egentlig skal han ikke «hjelpe til», han skal bidra, og som du beskriver det skal han egentlig bidra med mer enn sin del.
 
Dette kan delvis høres ut som samboeren min. han har alltid vært avventende med å fortelle jobb, både nå og sist, samme med å fortelle familien sin. Dette mener jeg er hans valg, jeg legger meg ikke opp i det. Jeg har selv ikke plikt til å fortelle før 3mnd før jeg skal ut i permisjon, samme gjelder mannen.
men nei, han kan ikke få sparken fordi han venter barn. En dame slm går gravid skal heller ikke kunne miste jobben pga da, samme gjelder menn.

min samboer er ikke god på å hjelpe han heller, men til tider, så gjør faktisk ikke jeg heller noe, hører jeg 3åringen rope etter meg om natten later jeg som at jeg sover til han går. Men jeg steller stort sett hver dag, om jeg ikke må gå før de står opp. Han dusjer og er klar for å kjøre, som din mann. Men min mann må levere i barnehagen hver dag, fordi jeg ikke har lappen. Når jeg får den, så blir jeg å gjøre det hver dag tipper jeg.

men, jeg ville helt klart satt meg ned, snakket grundig over det, fortalt om tanker og ønsker på en saklig måte, prøvd å finne rutiner som fungerer for dere begge. Evt prøvd parterapi/familievernkontoret for å få en tredjepart med på det.

høres ut som om at du må sette krav til mannen, og tenke på helsa de først å :)
Jeg har ofte tenkt jeg er bedre alene, fordi jeg gjør alt alene å. Men etter mange krangler og samtaler med samboeren innser han å at han å må gjøre noe. Som jeg sier til han, jeg føler meg som tjeneren hans, ikke kjærste eller samboeren. Dette er ikke greit i noe forhold, så det beste er å snakke om det :)
 
Kanskje teste ut å reise vekk et par uker uten mannen, og se? Kan hende litt tid fra hverandre vil sette ting i perspektiv for deg og gjøre det lettere å finne ut hva du vil gjøre. Eventuelt sende mannen vekk i noen uker.

Angående å kjøre han på jobb osv, han må jo kunne si at du er syk om noen spør...
 
Hvorfor vil han ha en til når han ikke hjelper til da? Og har han ikke fast jobb? Aldri hørt om en mann som mister jobben fordi han skal bli pappa.
 
LeneK skrev:
Hei alle flotte foreldre!

Nå trenger jeg gode råd og kanskje noen oppløftende ord da jeg ikke har så mange rundt meg.


Er gravid med nr 2 (som er planlagt). Men mannen nekter å si noe til sjefen eller de han jobber med.

Dette går bare mer og mer inn på meg og jeg har sagt det til han. Men han er redd for at han står uten jobb hvis han sier det. Går det an? Kan han virkelig få sparken?

Det er så ille at jeg er sykemeldt til i morgen og må kjøre han på jobb slik at ingen kan stille han spørsmål om «hvorfor han har bilen».


I tillegg sliter jeg med bekkenløsning, det gjorde jeg med nr 1 også.

Men han tar ikke i et ekstra tak. Det er fortsatt jeg alene som tar nr 1 på natten, som står opp med han og som tar steller på morgenen, pakker barnehagesekke og smører frokost. Har sagt det med han flere ganger at jeg virkelig setter pris på at han hjelper til litt. Men det går en dag..

Han står opp slik at han rekker å dusje og sette seg i bilen.


Nå tenker jeg mer og mer at jeg kanskje klarer dette mer alene enn alene sammen med noen, for det er slik det føles. Jeg føler meg så ensom, og dum som forlot venner og familie 50 mil unna for å være med drømmemannen. Jeg er uansett alene med nr 1 hele tiden.


Kanskje noen har vært i samme situasjon eller noen som har gode (trøstende) råd.


Hilsen bekymret og ensom mamma.
Klikk for å utvide …
Jeg tenker at det er opp til han om han vil fortelle dem på jobben. I bunn og grunn trenger har ikke informere sjefen om graviditeten før han søker om permisjon.
 
LeneK skrev:
Hei alle flotte foreldre!

Nå trenger jeg gode råd og kanskje noen oppløftende ord da jeg ikke har så mange rundt meg.


Er gravid med nr 2 (som er planlagt). Men mannen nekter å si noe til sjefen eller de han jobber med.

Dette går bare mer og mer inn på meg og jeg har sagt det til han. Men han er redd for at han står uten jobb hvis han sier det. Går det an? Kan han virkelig få sparken?

Det er så ille at jeg er sykemeldt til i morgen og må kjøre han på jobb slik at ingen kan stille han spørsmål om «hvorfor han har bilen».


I tillegg sliter jeg med bekkenløsning, det gjorde jeg med nr 1 også.

Men han tar ikke i et ekstra tak. Det er fortsatt jeg alene som tar nr 1 på natten, som står opp med han og som tar steller på morgenen, pakker barnehagesekke og smører frokost. Har sagt det med han flere ganger at jeg virkelig setter pris på at han hjelper til litt. Men det går en dag..

Han står opp slik at han rekker å dusje og sette seg i bilen.


Nå tenker jeg mer og mer at jeg kanskje klarer dette mer alene enn alene sammen med noen, for det er slik det føles. Jeg føler meg så ensom, og dum som forlot venner og familie 50 mil unna for å være med drømmemannen. Jeg er uansett alene med nr 1 hele tiden.


Kanskje noen har vært i samme situasjon eller noen som har gode (trøstende) råd.


Hilsen bekymret og ensom mamma.
Klikk for å utvide …
Sniker, men må bare legge noen ord til deg. Brått og brutalt må jeg si at du har skjemt bort denne mannen. Han kan hute seg opp om morran og ta ansvar sammen med deg for barnet dere allerede har. Du har vondt og bekkenløsning, da må han ta i ekstra også denne tiden her. En annen ting er at han også mister masse tid med barnet, dagene er korte, og han gir avkall på litt tid sammen med barnet om morran. Jeg tenker at du må gi hab klar beskjed om at du forventer at han tar i like mye som du gjør og at fra nå av må dere stå opp samtidig om morra alle sammen. Når babyen kommer vil det nok i stor grad bli du som tar lille hvis babyen ammes, da må han stå opp med eldste.

Om han kan miste jobben skal jeg ikke uttale meg om. Det er helt klart at en del som er utsatte, vikarer og andre, faktisk blir skviset ut av og til selv om det ikke er lov. Likevel, barnet blir jo å komme, katta må ut av sekken på et tidspunkt. Jeg synes det hører litt paranoid ut at du må kjøre han til jobb så ingen skal spørre hvorfor han har bilen. Foll bryr seg faktisk ikke så mye med hva andre gjør og hvorfor, og spør og graver de om noe de ikke har noe med får han bare svare at det er slik akkurat nå. Jeg kan ikke se for meg at han blir presset til å svare hvorfor og at du er sykmeldt og hvorfor du er sykmeldt osv. Og prøver noen seg fortjener de frekke svar tilbake for å stikke nesen sin så langt inn i andre sine saker.

Dere må snakke sammen, for snart kommer neste barn. Da blir det tungt å være alene om alt, det er en tung fase å venne søsken til ny baby, følge opp begge to med sine svært ulike behov osv.
 
Huff det var vondt å høre. Håper dere klarer å ordne dette. Tror nok en ærlig samtale er det beste. Hvis du ikke klare å ta det opp selv spør om han er villig til å gå i par terapi slik at dere har en uavhengig part som kan føre samtalen.
Og hvis du likevel finner ut at du får de bedre alene så er dette også greit og du skal klare dette helt fint! Lykkelig mamma =lykkelige barn.

Stor klem
 
Mange tanker til deg, dette er nok tungt:( har ikke noen erfaringer. Men terapi og det å prate åpent sammen er jo en viktig nøkkel.

Om ting ikke fungerer etter dette må du gjøre det som er best for deg og barna:love7
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp