Frykten for å miste igjen

Mammatilfrø

Andre møte med forumet
Himmelbarn
Hei,
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har så mange tanker i hodet, og kjenner ingen i samme situasjon som jeg kan snakke med..
Den 16.02 mistet vi vår lille gutt i uke 22+1. Jeg måtte ta en senabort, da han ikke vokste mer. Vi venter fortsatt på resultat fra obduksjon og undersøkelse av morkaka, så vi vet ikke hvorfor det gikk som det gikk. Nå kjenner jeg på en enorm sorg og savn, samtidig som jeg så gjerne ønsker meg et barn. Jeg er også så utrolig redd for at det samme skal skje igjen, og at jeg bare ikke er skapt for å bære frem et barn hvor lang tid tok det før dere ble gravide igjen, og hvordan holdt dere ut bekymringene i det nye svangerskapet?
 
Hei, kjære deg. Så utrolig trist at du mistet babyen din, det er jeg veldig lei meg for.

Jeg mistet en liten gutt i fjor sommer. Han sluttet også å vokse og døde i magen min. Jeg var 19 uker på veg da han ble født. Jeg husker tiden før obduksjonsrapporten som veldig krevende, med mange bekymringer og jeg var desperat etter å finne svar på hvordan noe slikt kunne skje. Det var vanskelig å fokusere på andre ting og jeg var livredd for at jeg ikke skulle kunne få flere barn.

Det tok ca 8 uker før vi fikk svar. De fant feil på navlesnor og tegn til morkakesvikt. Legene mener at gjentakelsesrisikoen for meg er liten. Jeg ble gravid igjen et halvt år senere og er nå 10 uker på veg. Jeg får blodfortynnende for å holde morkaken frisk og når jeg kommer til uke 24 skal de starte opp med jevnlige vekstkontroller fram til fødsel. Jeg synes det er litt skummelt, men så langt har jeg prøvd å ikke tenke så mye på det. Men jeg kjenner at jeg gruer meg til uke 19 og utover. Heldigvis skal jeg jo få tett oppfølging så jeg håper det vil hjelpe.

Du bør sørge for at sykehuset setter opp en ettersamtale slik at dere får gått gjennom utredning og obduksjon grundig. Skriv ned spørsmål som du grubler på slik at du husker å stille dem. Der bør du også få lagt en plan for oppfølging når du blir gravid igjen slik at denne blir lagt i journalen din. Det var det som hjalp meg mest med å slappe mer av. Å vite at vi hadde en avtale om hvilken oppfølging jeg skulle få.

Masse lykke til. Jeg håper du får svar så fort som mulig og at du får tid og ro til å sørge i tiden framover.
 
Hei,
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har så mange tanker i hodet, og kjenner ingen i samme situasjon som jeg kan snakke med..
Den 16.02 mistet vi vår lille gutt i uke 22+1. Jeg måtte ta en senabort, da han ikke vokste mer. Vi venter fortsatt på resultat fra obduksjon og undersøkelse av morkaka, så vi vet ikke hvorfor det gikk som det gikk. Nå kjenner jeg på en enorm sorg og savn, samtidig som jeg så gjerne ønsker meg et barn. Jeg er også så utrolig redd for at det samme skal skje igjen, og at jeg bare ikke er skapt for å bære frem et barn hvor lang tid tok det før dere ble gravide igjen, og hvordan holdt dere ut bekymringene i det nye svangerskapet?

Uff skjønner at du har det vondt nå! Og frem til du har svar vil det nok vøre mange spørsmål. Forhåpentligvis så vil obduksjonen gi svar på dette og om sannsynligheten er stor for gjenntakelse. Men er jo veldig sjeldent at det faktisk kan skje flere ganger. Men er det noe genetisk så har de jo også mulighet for å hjelpe til med det også i mange tilfeller. Så ikke gi opp håpet og ønsket! Sjansen for å sitte med en sprell levende unge er fremdeles tilstedet. Og du har jo allerede bevist at du kan bli gravid, og da er sjansen tilstede for at det skjer igjen. Men tar nok 3 måneder før du får noe svar på obduksjonsrapporten. Men så har dere jo sikkert litt å fordøye i forhold til sorgen dere er i å opplever nå. Vet ikke om dere har valgt grav eller om dere har begravelse og slikt, men om dere har tenkt å ha slike ting, så har dere jo litt å bruke tiden på. Selv syntes jeg det var veldig god måte å gå gjennom sorgen på. Håper dere tar godt vare på hverandre og at de rundt dere har stor forståelse for hva dere går gjennom! Ønsker dere alt godt å håper dere blir gravid med et friskt fint barn som blir født på terminen!
 
Hei, kjære deg. Så utrolig trist at du mistet babyen din, det er jeg veldig lei meg for.

Jeg mistet en liten gutt i fjor sommer. Han sluttet også å vokse og døde i magen min. Jeg var 19 uker på veg da han ble født. Jeg husker tiden før obduksjonsrapporten som veldig krevende, med mange bekymringer og jeg var desperat etter å finne svar på hvordan noe slikt kunne skje. Det var vanskelig å fokusere på andre ting og jeg var livredd for at jeg ikke skulle kunne få flere barn.

Det tok ca 8 uker før vi fikk svar. De fant feil på navlesnor og tegn til morkakesvikt. Legene mener at gjentakelsesrisikoen for meg er liten. Jeg ble gravid igjen et halvt år senere og er nå 10 uker på veg. Jeg får blodfortynnende for å holde morkaken frisk og når jeg kommer til uke 24 skal de starte opp med jevnlige vekstkontroller fram til fødsel. Jeg synes det er litt skummelt, men så langt har jeg prøvd å ikke tenke så mye på det. Men jeg kjenner at jeg gruer meg til uke 19 og utover. Heldigvis skal jeg jo få tett oppfølging så jeg håper det vil hjelpe.

Du bør sørge for at sykehuset setter opp en ettersamtale slik at dere får gått gjennom utredning og obduksjon grundig. Skriv ned spørsmål som du grubler på slik at du husker å stille dem. Der bør du også få lagt en plan for oppfølging når du blir gravid igjen slik at denne blir lagt i journalen din. Det var det som hjalp meg mest med å slappe mer av. Å vite at vi hadde en avtale om hvilken oppfølging jeg skulle få.

Masse lykke til. Jeg håper du får svar så fort som mulig og at du får tid og ro til å sørge i tiden framover.


Tusen takk for svar og gode råd! Og så hyggelig at du har blitt gravid igjen, håper virkelig det går veien for dere nå det er sikkert godt å vite at de har lagt en plan for oppfølging. Håper de kan gjøre det for meg og, dersom jeg skulle bli så heldig å bli gravid igjen
 
Uff skjønner at du har det vondt nå! Og frem til du har svar vil det nok vøre mange spørsmål. Forhåpentligvis så vil obduksjonen gi svar på dette og om sannsynligheten er stor for gjenntakelse. Men er jo veldig sjeldent at det faktisk kan skje flere ganger. Men er det noe genetisk så har de jo også mulighet for å hjelpe til med det også i mange tilfeller. Så ikke gi opp håpet og ønsket! Sjansen for å sitte med en sprell levende unge er fremdeles tilstedet. Og du har jo allerede bevist at du kan bli gravid, og da er sjansen tilstede for at det skjer igjen. Men tar nok 3 måneder før du får noe svar på obduksjonsrapporten. Men så har dere jo sikkert litt å fordøye i forhold til sorgen dere er i å opplever nå. Vet ikke om dere har valgt grav eller om dere har begravelse og slikt, men om dere har tenkt å ha slike ting, så har dere jo litt å bruke tiden på. Selv syntes jeg det var veldig god måte å gå gjennom sorgen på. Håper dere tar godt vare på hverandre og at de rundt dere har stor forståelse for hva dere går gjennom! Ønsker dere alt godt å håper dere blir gravid med et friskt fint barn som blir født på terminen!

Jeg håper også at de finner svar, for nå vet jeg ikke mye.. alt jeg vet er at de ikke fant feil hos baby på ul eller fostervannsprøven, og at de tror problemet ligger hos morkaka. Visste ikke at det tok så lang tid å få svar, uff… vi skal ha en grav og begravelse ja, så vi har jo litt som må planlegges i forbindelse med det
 
Jeg håper også at de finner svar, for nå vet jeg ikke mye.. alt jeg vet er at de ikke fant feil hos baby på ul eller fostervannsprøven, og at de tror problemet ligger hos morkaka. Visste ikke at det tok så lang tid å få svar, uff… vi skal ha en grav og begravelse ja, så vi har jo litt som må planlegges i forbindelse med det

Ja hos meg hjalp det veldig å få lov å fikse begravelsen og graven til min engel. Også det å snakke med presten var veldig godt, men der tror jeg det har mye å si hvilken prest man møter og hvordan ens egen tro er. Men håper du finner noen å snakke med, og som har medmenneskelighet og forståelse for at dette kan være veldig tungt.

Men i tillegg så vil jeg også legge til, uansett hva som kommer frem i rapporten, så er det ingenting du har gjort eller kunne ha gjort. Tenk på så mange ting en kropp består av, og hvor mye som skal settes sammen og skal settes på rett plass og alt skal henge sammen. Det er et skikkelig komplisert pusslespill! Det er begrenset hva vi rår over dessverre.

Min engel fikk vinger fordi han fikk for lite næring. Han klarte ikke vokse og samtidig ha næring nok til å overleve. Navlestrengen hans var et eneste lite kaos. Han var så liten at de var usikker på hvor mange uker han egentlig var. For beina sa 20 uker men vekta var bare på litt over 300 gram. Jeg viste ikke at jeg var gravid, så jeg røyka og gjorde ingen tiltak for han. Hadde jeg vist om han, så ønsker jeg såklart at jeg hadde gjort noe, iallefall sluttet å røyke... Men selv der, så kan man ikke gjøre noe med alt dessverre. Trolig ville min engel ha gått bort uansett, fordi navlestrengen var veldig ødelagt, og han var for liten til å overleve utenfor. Og hvem vet, kanskje hadde han faktisk fått større skader av å måtte fortsette i magen i noen uker med så lite næring...

Håper dere kommer dere fort, og at smerten blir levelig for dere begge. Og at dere snart har et nytt gull på vei! Og hvor dere får kjenne på gleden av å få holde, kose, trøste og også sette grenser for.
 
Ja hos meg hjalp det veldig å få lov å fikse begravelsen og graven til min engel. Også det å snakke med presten var veldig godt, men der tror jeg det har mye å si hvilken prest man møter og hvordan ens egen tro er. Men håper du finner noen å snakke med, og som har medmenneskelighet og forståelse for at dette kan være veldig tungt.

Men i tillegg så vil jeg også legge til, uansett hva som kommer frem i rapporten, så er det ingenting du har gjort eller kunne ha gjort. Tenk på så mange ting en kropp består av, og hvor mye som skal settes sammen og skal settes på rett plass og alt skal henge sammen. Det er et skikkelig komplisert pusslespill! Det er begrenset hva vi rår over dessverre.

Min engel fikk vinger fordi han fikk for lite næring. Han klarte ikke vokse og samtidig ha næring nok til å overleve. Navlestrengen hans var et eneste lite kaos. Han var så liten at de var usikker på hvor mange uker han egentlig var. For beina sa 20 uker men vekta var bare på litt over 300 gram. Jeg viste ikke at jeg var gravid, så jeg røyka og gjorde ingen tiltak for han. Hadde jeg vist om han, så ønsker jeg såklart at jeg hadde gjort noe, iallefall sluttet å røyke... Men selv der, så kan man ikke gjøre noe med alt dessverre. Trolig ville min engel ha gått bort uansett, fordi navlestrengen var veldig ødelagt, og han var for liten til å overleve utenfor. Og hvem vet, kanskje hadde han faktisk fått større skader av å måtte fortsette i magen i noen uker med så lite næring...

Håper dere kommer dere fort, og at smerten blir levelig for dere begge. Og at dere snart har et nytt gull på vei! Og hvor dere får kjenne på gleden av å få holde, kose, trøste og også sette grenser for.

Så fint at du fikk støtte hos presten. Vi har ikke fått tilbud om å prate med noen, men håper vi kanskje kan få det snart..

Det er så rart å tenke på hvor lite jeg visste før jeg ble gravid, om hvor mye som faktisk gikk galt. Jeg visste jo at en del mistet i SA før uke 12, og at noen få var så uheldige å miste etter det. Men jeg visste jo ikke hvorfor, og jeg ante ikke hvor mye som faktisk skal klaffe når man skal produsere et menneske i ni mnd..

Det er bra at du klarer å se sånn på det, i stedet for å bebreide deg selv. Mest sannsynlig så hadde det vel ikke hjulpet om du visste om det og lot være å røyke, som du sier. Hos oss så visste vi om det så tidlig som det er mulig å finne det ut, og jeg tok alle mulige forhåndsregler og var så forsiktig. Likevel var det ikke godt nok..
 
Så fint at du fikk støtte hos presten. Vi har ikke fått tilbud om å prate med noen, men håper vi kanskje kan få det snart..

Det er så rart å tenke på hvor lite jeg visste før jeg ble gravid, om hvor mye som faktisk gikk galt. Jeg visste jo at en del mistet i SA før uke 12, og at noen få var så uheldige å miste etter det. Men jeg visste jo ikke hvorfor, og jeg ante ikke hvor mye som faktisk skal klaffe når man skal produsere et menneske i ni mnd..

Det er bra at du klarer å se sånn på det, i stedet for å bebreide deg selv. Mest sannsynlig så hadde det vel ikke hjulpet om du visste om det og lot være å røyke, som du sier. Hos oss så visste vi om det så tidlig som det er mulig å finne det ut, og jeg tok alle mulige forhåndsregler og var så forsiktig. Likevel var det ikke godt nok..

Har dere vært i kontakt med begravelsesbyrå? Vi tok kontakt med dem selv. Også tok presten kontakt med meg når begravelsesbyrået hadde snakket med han. Vi mistet 2 desember, så vi fikk mye beskjeder om at det var ugunstig tid å miste på, at kirka var opptatt med julekonserter og i det hele tatt. Som om vi kunne bestemme tidspunkt for å miste.... Trodde det var viktig med begravelsesbyrå da jeg hadde forberedt meg dårlig på hva og hvordan man gjorde ting når man hadde mistet. Men jeg blir ikke å bruke de flere ganger. Neste gang gjør jeg ting selv. Måtte gjøre det meste selv likevel, da hun som jobbet i begravelsesbyrået tok seg godt betalt mens jeg likevel måtte gjøre det meste selv. Hun tok blandt annet over 10 000 kr for å kjøre å hente han hjem til oss fra sykehuset. Dette til tross for at hun hadde tur til Tromsø samme dag og bare kunne ta kista med han under armen. Hun mente også at vi fikk god rabatt fordi vi fikk 20% på en gravstein gjennom henne som allerede var laget. Men lett å være etterpåklok. Så prøv å husk at noe kan dere faktisk gjøre selv. Også håper vi at dere har et byrå som er bedre enn det vi har her!

Ja nytter jo ikke å bebreide seg selv, er så lite man kan gjøre for dem så tidlig. Og som du sier så tok du jo alle forhåndsregler. Og når man tenker på hvor mange celler og organer man faktisk har, og alt dette skal lages, så er det jo mye som skal klaffe. Jeg tenker ofte på den Lina i Emil i Lønneberget sa til presten om alle krumelurene hun hadde i øret :D Syns den var litt morsom og egentlig veldig riktig. Det er mye som skal falle på plass. Selv om det for oss bare er et menneske...
 
Har dere vært i kontakt med begravelsesbyrå? Vi tok kontakt med dem selv. Også tok presten kontakt med meg når begravelsesbyrået hadde snakket med han. Vi mistet 2 desember, så vi fikk mye beskjeder om at det var ugunstig tid å miste på, at kirka var opptatt med julekonserter og i det hele tatt. Som om vi kunne bestemme tidspunkt for å miste.... Trodde det var viktig med begravelsesbyrå da jeg hadde forberedt meg dårlig på hva og hvordan man gjorde ting når man hadde mistet. Men jeg blir ikke å bruke de flere ganger. Neste gang gjør jeg ting selv. Måtte gjøre det meste selv likevel, da hun som jobbet i begravelsesbyrået tok seg godt betalt mens jeg likevel måtte gjøre det meste selv. Hun tok blandt annet over 10 000 kr for å kjøre å hente han hjem til oss fra sykehuset. Dette til tross for at hun hadde tur til Tromsø samme dag og bare kunne ta kista med han under armen. Hun mente også at vi fikk god rabatt fordi vi fikk 20% på en gravstein gjennom henne som allerede var laget. Men lett å være etterpåklok. Så prøv å husk at noe kan dere faktisk gjøre selv. Også håper vi at dere har et byrå som er bedre enn det vi har her!

Ja nytter jo ikke å bebreide seg selv, er så lite man kan gjøre for dem så tidlig. Og som du sier så tok du jo alle forhåndsregler. Og når man tenker på hvor mange celler og organer man faktisk har, og alt dette skal lages, så er det jo mye som skal klaffe. Jeg tenker ofte på den Lina i Emil i Lønneberget sa til presten om alle krumelurene hun hadde i øret :D Syns den var litt morsom og egentlig veldig riktig. Det er mye som skal falle på plass. Selv om det for oss bare er et menneske...

Ja, begravelsesbyrået ringte oss i går, også har vi avtalt å møte de når baby er frigitt fra sykehuset etter obduksjonen. Uff herregud, for en utrolig ufølsom ting å si, det kunne jo ikke dere styre.. så leit at du hadde en så dårlig opplevelse med deres byrå. Som om du ikke hadde det tøft nok fra før. Byrået vi bruker er det flere andre i familien som har benyttet og vært fornøyd med, så jeg håper de er greie. Han som ringte derfra virket hvertfall veldig grei og forståelsesfull over telefonen
 
Back
Topp