Hei,
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har så mange tanker i hodet, og kjenner ingen i samme situasjon som jeg kan snakke med..
Den 16.02 mistet vi vår lille gutt i uke 22+1. Jeg måtte ta en senabort, da han ikke vokste mer. Vi venter fortsatt på resultat fra obduksjon og undersøkelse av morkaka, så vi vet ikke hvorfor det gikk som det gikk. Nå kjenner jeg på en enorm sorg og savn, samtidig som jeg så gjerne ønsker meg et barn. Jeg er også så utrolig redd for at det samme skal skje igjen, og at jeg bare ikke er skapt for å bære frem et barn hvor lang tid tok det før dere ble gravide igjen, og hvordan holdt dere ut bekymringene i det nye svangerskapet?
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men jeg har så mange tanker i hodet, og kjenner ingen i samme situasjon som jeg kan snakke med..
Den 16.02 mistet vi vår lille gutt i uke 22+1. Jeg måtte ta en senabort, da han ikke vokste mer. Vi venter fortsatt på resultat fra obduksjon og undersøkelse av morkaka, så vi vet ikke hvorfor det gikk som det gikk. Nå kjenner jeg på en enorm sorg og savn, samtidig som jeg så gjerne ønsker meg et barn. Jeg er også så utrolig redd for at det samme skal skje igjen, og at jeg bare ikke er skapt for å bære frem et barn hvor lang tid tok det før dere ble gravide igjen, og hvordan holdt dere ut bekymringene i det nye svangerskapet?