Litt sånn «kort» oppsummert:
jeg fødte ei 15uker gammel jente som led av triploid som ikke er forenelig med liv i april i år. Ultralydene før uke 12 var helt normale, men jeg ble satt tilbake når jeg trodde jeg skulle vært 12 uker så ble plutselig 11 uker på vei.. så i mitt hode vil ikke ett hjerte som slår være godt nok før jeg er over 12 uker og at alt faktisk er anatomisk perfekt. (De fant masse avvik sist i uke 13/14)
nå har jeg også hatt 2 spontanaborter rundt uke 4-5 før sønnen min ble født i 2019, og så dette svangerskapet som ble avsluttet i april mens jeg egentlig hadde termin i oktober. Uansett - det jeg ville frem til var at jeg er så vanvittig redd og frykter det værste hele tiden. Nå uroer jeg meg for EXU (snakket med ei på senteret jeg trener på som hadde operert for dette for en måned si) og så har vi jo SA som kan skje og ikke minst MA. På toppen av det hele frykter jeg jo kromosomavvik igjen, selv om det ikke er økende gjentakelsesrisiko denne gangen, siden det var helt tilfeldig sist.
men jeg sliter litt med denne ventingen som man ikke kan gjøre noe mer med enn bare å vente heller
jeg skal få god oppfølgning og har gratis UL når som helst, men den frykten for at noe er galt eller går galt er til tider overveldende. Hjelper ikke at jeg hadde mareritt om masse blod på doen i natt, men heldigvis ikke i virkeligheten.
jeg sier ikke dette for å skremme andre, men i ett håp om at dere kan berolige mitt hodet og gi meg håp om at det kan gå bra
jeg vil ikke at frykten skal overta den egentlig gleden over at jeg er gravid igjen, men det er så vanskelig å håpe på noe når jeg vet hvor galt det kan gå…
huff, det ble ett langt innlegg..
jeg fødte ei 15uker gammel jente som led av triploid som ikke er forenelig med liv i april i år. Ultralydene før uke 12 var helt normale, men jeg ble satt tilbake når jeg trodde jeg skulle vært 12 uker så ble plutselig 11 uker på vei.. så i mitt hode vil ikke ett hjerte som slår være godt nok før jeg er over 12 uker og at alt faktisk er anatomisk perfekt. (De fant masse avvik sist i uke 13/14)
nå har jeg også hatt 2 spontanaborter rundt uke 4-5 før sønnen min ble født i 2019, og så dette svangerskapet som ble avsluttet i april mens jeg egentlig hadde termin i oktober. Uansett - det jeg ville frem til var at jeg er så vanvittig redd og frykter det værste hele tiden. Nå uroer jeg meg for EXU (snakket med ei på senteret jeg trener på som hadde operert for dette for en måned si) og så har vi jo SA som kan skje og ikke minst MA. På toppen av det hele frykter jeg jo kromosomavvik igjen, selv om det ikke er økende gjentakelsesrisiko denne gangen, siden det var helt tilfeldig sist.
men jeg sliter litt med denne ventingen som man ikke kan gjøre noe mer med enn bare å vente heller
jeg skal få god oppfølgning og har gratis UL når som helst, men den frykten for at noe er galt eller går galt er til tider overveldende. Hjelper ikke at jeg hadde mareritt om masse blod på doen i natt, men heldigvis ikke i virkeligheten. jeg sier ikke dette for å skremme andre, men i ett håp om at dere kan berolige mitt hodet og gi meg håp om at det kan gå bra
jeg vil ikke at frykten skal overta den egentlig gleden over at jeg er gravid igjen, men det er så vanskelig å håpe på noe når jeg vet hvor galt det kan gå… huff, det ble ett langt innlegg..
skal til jordmor i uke 8 og håper det hjelper på 
Nå har ikke jeg gått igjen slik som du utenom en SA i nov 2019! Men etter ultralyden i dag der gynekologen ikke fant mer enn tykk slimhinne så er jeg nedfor og redd.. selv om det var uplanlagt svangerskap!
Jeg kan både forstå og ikke forstå hva du går igjennom, jeg kjenner sånn til den frykten og usikkerheten rundt ny graviditet etter å ha mistet, men jeg har ikke gått igjennom akkurat det samme. Da vi fikk vite om MAen sa jordmor at det somregel skjedde for foster som det var noe feil med, så jeg tenkte mye i etterkant på at kroppen min sviktet meg og at det var min feil. Da jeg ble gravid på nytt så kom frykten like fort som gleden etter positiv test, hva om det skjedde igjen. Jeg var redd helt til jeg fikk se at veksten var akkurat som den skulle på ultralyd i uke 12, men klarte ikke slappe ordentlig av før vi fikk se at alt var fint på ordinær ultralyd. Dessverre så fant jeg ingenting som hjalp mot frykten annet enn tid og gjentagende bekreftelser med ultralyd på at alt var fint. Tiden gikk likevel ganske fort selv om det føltes som det tok en evighet. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, for jeg har egentlig ingen råd eller støttende ord annet enn at jeg føler med deg og at jeg har troen på at dette kommer til å gå kjempe bra!