Frustrert !

[Blivende mamma september2015]

Jeg har merket at jeg er en del irritert denne gangen når jeg går gravid !

Mye har med det å gjøre at min mor , som tidligere har hatt hjemmekontor og har vært tilgjengelig hjemme faste dager , nå er i en jobb der hun må være på arbeidsplassen hver dag! Min far jobber borte ,og er da borte 2 uker og hjemme en uke!

Hans foreldre er pensjonister,men styrer på med sitt !

Det som irriterer meg er at : jeg føler entusiasmen over vårt 2 barn er litt treg ifht førstemann! Samtidig så føler jeg at de andre barnebarna deres er mer oppslukende enn vår sønn. Dette gjelder da mine foreldre!
Min bror har 2 barn og alt er så spesielt , stort og voldsomt hele tiden med dem, at av og til blir jeg litt oppgitt når de bare snakker om dem når vi er der! Samtidig så kan det være at de snakker om vår når de møter min bror!
Husker da jeg ventet 1 mann,så var det såååå stort , og masse rundt det!

Nå så har vi gardert oss med hans foreldre ifht barnepass når ting skjer her! Pga at de er stort sett hjemme , min far jobber som han gjør , og mamma er på jobb ! Samtidig så syns jeg mamma kunne sagt at hun kunne tatt seg av sønnen vår dersom vi vil! Man må kunne ofre seg for jobben når man blir bestemor ! Hun er ny i jobben,men de fleste ville vel forstå det? Jeg selv har tatt fri uten lønn for å delta i både bursdager /dåper osv for det syns jeg er viktig !

Og nå i desse overtid dager , så bare reiser de bort på tur. Mens de andre må være hjemme ,som også skulle på tur ! Jeg mener at her kunne mine offeret seg den ene helga ! Siden de andre er klar i ukedager og helger ellers !

Ikke ringer eller spør mine hvordan det går ! Spes mamma! Hun snakker mer om jobben sin og hvor travelt det er!

Må si jeg blir litt skuffet og såret !

Sa til henne at jeg skulle på overtidskontroll ,og at jeg kom til å gi en lyd når vi var ferdige ! Da sa hun at hun var nok travel den dagen,men..

Pappa derimot sa at ja selvsagt må du gjøre det!

Svigers de vil i motsetning alltid passe sønnen vår , komme på besøk/få besøk! Noe som også er slitsomt !

Et annet eksempel er tilstelninger i Bhg der besteforeldre kan komme,-begge gangene har mamma måtte melde avbud! Og det har jeg ventet på hver gang!!!
Blir så lei og føler liksom at de ikke bryr seg!

Da blir jeg litt sånn,- ja viss de vil se barnebarna sine så får de dra rævva si på besøk hit ,istedenfor at vi alltid må komme til dem! Det gjorde jeg nå sist uten å si noe,-og da gikk det 3 uker! Men de ringte ikke!

De sa bare,- nå var det jammen lenge siden ..om igjen noen ganger!

 

[En eller to?]

Jeg har merket at jeg er en del irritert denne gangen når jeg går gravid !

Mye har med det å gjøre at min mor , som tidligere har hatt hjemmekontor og har vært tilgjengelig hjemme faste dager , nå er i en jobb der hun må være på arbeidsplassen hver dag! Min far jobber borte ,og er da borte 2 uker og hjemme en uke!

Hans foreldre er pensjonister,men styrer på med sitt !

Det som irriterer meg er at : jeg føler entusiasmen over vårt 2 barn er litt treg ifht førstemann! Samtidig så føler jeg at de andre barnebarna deres er mer oppslukende enn vår sønn. Dette gjelder da mine foreldre!
Min bror har 2 barn og alt er så spesielt , stort og voldsomt hele tiden med dem, at av og til blir jeg litt oppgitt når de bare snakker om dem når vi er der! Samtidig så kan det være at de snakker om vår når de møter min bror!
Husker da jeg ventet 1 mann,så var det såååå stort , og masse rundt det!

Nå så har vi gardert oss med hans foreldre ifht barnepass når ting skjer her! Pga at de er stort sett hjemme , min far jobber som han gjør , og mamma er på jobb ! Samtidig så syns jeg mamma kunne sagt at hun kunne tatt seg av sønnen vår dersom vi vil! Man må kunne ofre seg for jobben når man blir bestemor ! Hun er ny i jobben,men de fleste ville vel forstå det? Jeg selv har tatt fri uten lønn for å delta i både bursdager /dåper osv for det syns jeg er viktig !

Og nå i desse overtid dager , så bare reiser de bort på tur. Mens de andre må være hjemme ,som også skulle på tur ! Jeg mener at her kunne mine offeret seg den ene helga ! Siden de andre er klar i ukedager og helger ellers !

Ikke ringer eller spør mine hvordan det går ! Spes mamma! Hun snakker mer om jobben sin og hvor travelt det er!

Må si jeg blir litt skuffet og såret !

Sa til henne at jeg skulle på overtidskontroll ,og at jeg kom til å gi en lyd når vi var ferdige ! Da sa hun at hun var nok travel den dagen,men..

Pappa derimot sa at ja selvsagt må du gjøre det!

Svigers de vil i motsetning alltid passe sønnen vår , komme på besøk/få besøk! Noe som også er slitsomt !

Et annet eksempel er tilstelninger i Bhg der besteforeldre kan komme,-begge gangene har mamma måtte melde avbud! Og det har jeg ventet på hver gang!!!
Blir så lei og føler liksom at de ikke bryr seg!

Da blir jeg litt sånn,- ja viss de vil se barnebarna sine så får de dra rævva si på besøk hit ,istedenfor at vi alltid må komme til dem! Det gjorde jeg nå sist uten å si noe,-og da gikk det 3 uker! Men de ringte ikke!

De sa bare,- nå var det jammen lenge siden ..om igjen noen ganger!

Så slitsomt å ha det slik!
Er det mulig å snakke med de om det?
Kan være litt ekstra hormoner akkurat nå, men en frustrasjon, selv som hormonell, har ofte rot i noe mer.
Du er i allefall flink som klarer å sette ord på det du føler!
Føler mannen det på samme måte?

 

[Blivende mamma september2015]

Så slitsomt å ha det slik!
Er det mulig å snakke med de om det?
Kan være litt ekstra hormoner akkurat nå, men en frustrasjon, selv som hormonell, har ofte rot i noe mer.
Du er i allefall flink som klarer å sette ord på det du føler!
Føler mannen det på samme måte?

Jeg føler nok det litt ekstra pga hormoner ,men har følt det sånn lenge også ! Og bemerket meg hvordan prater om de andre barnebarna ! De snakker om hvor tøff, aktiv osv den ene er! Mens vår er jo faktisk en duracell ifh,

Til og med min bror sier det! For merker at deres sønn er mye mer skeptisk og rolig ! Vår sønn er full fart med en gang og lite redd av seg!
Er ikke noe konkurranse dette her, men virker av og til som om de ikke ser!

Er slitsomt å føle det sånnn!

Min samboer føler til tider at det er litt vel mye mas om de andre barna ja! Og sier han forstår at det irriterer ! Så det er godt at det ikke bare er meg! Samtidig så hadde jeg håpet at det kanskje bare var hormonene [emoji23]

 

[Didelidox]

Jeg kjenner meg igjen..
Vi har lite besteforeldre, min mamma er syk med demens og begge mannens foreldre er døde.
Pappa giftet seg på nytt for mange år siden, inn i en ganske stor familie. Der er det to barn på hennes side med 2 og 3 barnebarn.
Min bror har 3 og her har vi snart 2.
Med unntak av de første årene til tulla vår tar de aldri inititativ til å treffe oss. Aldri et spørsmål om å passe, jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan telle på 2 hender hvor mange ganger vi ses per år, vi bor 45 min unna hverandre.. De er hele tiden på farten og mest opptatt av å realisere seg selv.
Jeg har sagt til både pappa og hans kone at DE er de eneste som kan skape besteforeldre minner for datteren vår og at krever tid om de skal få en god relasjon. Min brors barn er det nærmest for sent for, men de har dobbelt opp med besteforeldre på hennes side og sånn sett får de dekket behovet.
Her er det jo ikke sånn og det skulle jeg ønske de så..

Nå skulle ikke dette handle om vår historie, men jeg endte opp med å ta en skikkelig oppvaskprat med pappa i sommer.
Sa alt jeg har tenkt og følt de siste årene rett ut. Han ble helt paff først og kjente seg ikke igjen, ble nesten litt fornærma og sur, men det gikk noen dager og så kom det små drypp som gjorde at jeg skjønte at det hadde sunket inn (han er ikke så snakkesalig, hvertfall ikke på ubehehagelige eller nære ting).
Nå gjenstår det selvfølgelig å se om han gjør noe med det (inngiftet bestemor har faktisk sagt rett ut at hun prioriterer "sine" barnebarn - dust), og jeg kommer nok til å minne han på det om det ikke blir en endring.

Tror det er eneste mulighet jeg, si det rett ut. Det var helt forferdelig synes jeg, men 1000kg stein mindre på skuldrene når det vel var over. Jeg var mest redd for å si støtende ting og såre han, eller at det skulle skape mer avstand men det gikk fint, og det gjør at det nå er mye enklere å ta det opp igjen.

 

[Blivende mamma september2015]

Jeg kjenner meg igjen..
Vi har lite besteforeldre, min mamma er syk med demens og begge mannens foreldre er døde.
Pappa giftet seg på nytt for mange år siden, inn i en ganske stor familie. Der er det to barn på hennes side med 2 og 3 barnebarn.
Min bror har 3 og her har vi snart 2.
Med unntak av de første årene til tulla vår tar de aldri inititativ til å treffe oss. Aldri et spørsmål om å passe, jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan telle på 2 hender hvor mange ganger vi ses per år, vi bor 45 min unna hverandre.. De er hele tiden på farten og mest opptatt av å realisere seg selv.
Jeg har sagt til både pappa og hans kone at DE er de eneste som kan skape besteforeldre minner for datteren vår og at krever tid om de skal få en god relasjon. Min brors barn er det nærmest for sent for, men de har dobbelt opp med besteforeldre på hennes side og sånn sett får de dekket behovet.
Her er det jo ikke sånn og det skulle jeg ønske de så..

Nå skulle ikke dette handle om vår historie, men jeg endte opp med å ta en skikkelig oppvaskprat med pappa i sommer.
Sa alt jeg har tenkt og følt de siste årene rett ut. Han ble helt paff først og kjente seg ikke igjen, ble nesten litt fornærma og sur, men det gikk noen dager og så kom det små drypp som gjorde at jeg skjønte at det hadde sunket inn (han er ikke så snakkesalig, hvertfall ikke på ubehehagelige eller nære ting).
Nå gjenstår det selvfølgelig å se om han gjør noe med det (inngiftet bestemor har faktisk sagt rett ut at hun prioriterer "sine" barnebarn - dust), og jeg kommer nok til å minne han på det om det ikke blir en endring.

Tror det er eneste mulighet jeg, si det rett ut. Det var helt forferdelig synes jeg, men 1000kg stein mindre på skuldrene når det vel var over. Jeg var mest redd for å si støtende ting og såre han, eller at det skulle skape mer avstand men det gikk fint, og det gjør at det nå er mye enklere å ta det opp igjen.

Det høres veldig vanskelig ut for dere! Skjønner at det må være slitsomt
Men er vel best å ta det opp! Bare frykter at de vinkler det til at jeg overreagerer eller noe i den dur... er så typisk !

Håper ting ordner seg for dere ihvertfall!
Ikke gøy å ha det slik