Frustrert på barnas vegne

[lilletrulte]

Trenger å lufte meg litt da det er vanskelig å snakke med andre. Har to barn som jeg er helt oppslukt i og vil kun det aller beste for dem. Familien min er flink til å komme på besøk, gi oppmerksomhet og se deres grenser. Men min samboers familie, de er en stor skuffelse. De kommer sjeldent på besøk, knapt nok en gang i halvåret og da er det evig mas om å sitte på fang og være rett å slett innpåslitne på barna som blir redde. Bursdager gruer jeg meg til. Da er det INGEN oppmerksomhet i det hele tatt, ikke så mye som en tekstmelding til oss for å vise at de husker på dem. Bursdagsgaver ser vi ikke noe til, tar gjerne 2 måneder før det kommer, hvis det kommer noe. Nå kjenner jeg at det rett og slett blir ubehagelig. Andre som har det slik?

 

[Siadle]

Høres kjent ut. Slik var det for meg som barn, og slik er det for mine barn.

Løsningen for oss er å ikke bry oss. Det er lettere sagt enn gjort, men det fører til langt færre skuffelser. Når vi en sjelden gang treffer de, sier jeg fra om at klemming og lignende skjer på barnas premisser - de kan ikke forlange noe av barn som ikke kjenner dem.

 

[Herewegoagain]

Det er en vanskelig situasjon...men ja lettere sagt enn gjort å ikke bry seg, men det er nok det beste. Kan være greit å prate litt om det med barna når dem blir store nok

 

[Mama Bear]

Ja, vi har det dessverre på samme måten, og vi har en kjempestor familie. Det er kun min mamma og søster som er interesserte i gutta. Det merkes veldig godt, for det er kun de guttene snakker om.

 

[Ramp3n]

Trist når det blir sånn. sender deg en klem <3

 

[B]

Trenger å lufte meg litt da det er vanskelig å snakke med andre. Har to barn som jeg er helt oppslukt i og vil kun det aller beste for dem. Familien min er flink til å komme på besøk, gi oppmerksomhet og se deres grenser. Men min samboers familie, de er en stor skuffelse. De kommer sjeldent på besøk, knapt nok en gang i halvåret og da er det evig mas om å sitte på fang og være rett å slett innpåslitne på barna som blir redde. Bursdager gruer jeg meg til. Da er det INGEN oppmerksomhet i det hele tatt, ikke så mye som en tekstmelding til oss for å vise at de husker på dem. Bursdagsgaver ser vi ikke noe til, tar gjerne 2 måneder før det kommer, hvis det kommer noe. Nå kjenner jeg at det rett og slett blir ubehagelig. Andre som har det slik?

Jeg hadde gjort som Siadle, sagt fra at de ikke får mase på barna om nærkontakt,sitte på fang etc og ellers latt det ligge. Ungene blir ikle veldig store før de skjønner hva som er hva, og hvem de kan forvente noe av. Har selv noen søsken som ikke tar noen form for kontakt med verken meg eller sønnen min, og jeg har vel egentlig bare kuttet de ut. Ungene mine blir jo ikke å få noe forhold til dem.

 

[K+N=ML]

Sånn er det her å med samboers familie. De har kun interesse når det passer dem, noe som er sjeldent. De er også på at der skal gis klem, sitte på fang ol, men der satte jeg foten ned når guttungen var liten. De liker meg ikke noe bedre etter det kan man si
Samboer synes det er sårt, samtidig som det er like greit. Guttungen har ikke noe særlig forhold til dem, spør ikke etter dem.

 

[lilletrulte]

Takk. Sier ofte ifra at barna ikke vil, så føler meg bare mindre og mindre populær blant hans familie. Men syns det er viktig å respektere barnas grenser å la dem få lov å bli "varm i trøya" før fangsitting slik at det ikke bare blir skriking og enda mer redsel. Det jeg føler er verst til tider, er en bestefar som jobber her i byen en uke i slengen (bor utpå landet), som aldri tar seg bryet til sin sønn og barnebarna, men besøker sin mor og søster veldig ofte som også bor i byen.

 

[My heart]

Si det til de. De vil ikke ha så mye klemmer og koser da de ikke kjenner dere så godt.
Blir de fornærmet? Ja, da er det deres problem.

Ikke vær redd for å si fra, si det på en fin måte.

 

[~Ønskebarn17&19]

Si det til de. De vil ikke ha så mye klemmer og koser da de ikke kjenner dere så godt.
Blir de fornærmet? Ja, da er det deres problem.

Ikke vær redd for å si fra, si det på en fin måte.

Enig!! Barna har all grunn til å være utrygge på fremmede folk. Så får de heller bli sure. Du blir jo sur/lei pga sånn de oppfører seg så hvorfor være så redd for å gjengjelde følelsen tenker jeg..

 

[Bliss_nr2]

Litt sånn her og... farmor til eldste har vært på 2 av 11 bursdager, og da må hun alltid reise igjen fordi hun blitt syk. Eneste barnebarnet hennes.

Farmor/farfar til mini vet ikke at han eksisterer, så der forventer jeg intet. Tror ikke bf engang husker hvor gammel sønnen sin er. Så han har kun mine foreldre som bryr seg

Mine søsken er sjeldent på bursdager fordi de skal sole seg, trene, sove, er slitene, skal ha kjæreste tid, osv osv... Men da det er familien til mine svigerinner, jo da er det full fres og man har alltid tid og ork!