Frustrert - diskusjon med typen.. *NB: Langt...*

[Mary Evelyn]

Vet ikke hvor jeg skal begynne.. Til kjernen: Vi fikk en gutt ifjor sommer. Han tok ikke flaske og jeg fullammet han til han var 6-7 mnd. Samtidig reagerte han på svært mye av det jeg spiste til han var fem mnd(ja, det går an!). Mitt første døgn uten guttungen var i mai - da var han 11 mnd. Så viste deg seg i juni at jeg var gravid på ny. Litt oppgitt med det første da jeg hadde gledet meg SÅNN til festivalsommer og muligheten for å ta meg en skikkelig fest igjen. Nå gleder jeg meg til å få en baby nr to, men vet jeg har ladet litt dårlig opp med "egentid".

Frustrasjonen kom etter en diskusjon vi hadde i dag (for n-te gang..) om hvordan vi skal gjøre det med boligsituasjonen fremover. Da vi kjøpte den halve tomannsboligen vi har idag var vi enige om at dette var midlertidig og at vi skulle se etter enebolig etterhvert. Nå har typen endret mening. Han trives godt her og ser ikke noen grunn til å flytte. Jeg synes det er for lite for en familie på fire, for nært sentrum for å ha små barn, og for lite friareale ute. Hans kort for hånden er at en enebolig krever større grad av vedlikehold, og at dette i hovedsak vil bli hans byrde. Dette kan jeg ikke krangle på(selv om det var jeg som tok meg av oppussing av både stue og kjøkken her). Jeg prøver å få han til å forstå at jeg ikke kommer til å trives her på sikt, og at jeg sier fra nå, slik at vi kan planlegge i god tid, i stedenfor at jeg holder stilt og til slutt flytter ut alene.. Han ser på meg som negativ, og sier han synes det er slitsomt at jeg skal være så negativ til å bo her. 
Jeg føler jeg gang på gang må sette meg selv til side for familie og typen. Jeg er sliten og ønsker å høre "hva kan jeg gjøre for deg kjære", "jeg gjør alt for at du skal ha det bra", eller "ta deg nå ei frihelg nå, så tar jeg meg av guttungen". Men dette kommer liksom aldri. Jeg er ikke typen til å kreve, og jeg kan ikke kreve at vi flytter noe sted. Jeg kan bare si at jeg ikke tror jeg vil trives. Så nå må jeg kanskje ikke si det flere ganger(for å unngå å være så negativ..), og så får vi se hvordan det går... Han argumenterer med at det vil være mer økonomisk å bo her noen år til, men det er ikke fordi vi ikke har råd at vi ikke kan kjøpe noe annet. Begge tjener bra, så dette er bare et spørsmål av hva vi kan unne oss eller ikke. 

Jeg hadde liksom forventet at han så på meg med litt beundring for det jeg gjør, og kanskje viste at han setter pris på det jeg gjør. Dråpen var da han viste til at jeg i vår fikk beskjed om å male rekkverk(for å være helt ærlig - det hadde jeg glemt), men at det ikke er gjort. Jeg har nettopp kommet meg til uke 12 i svangerskapet, og synes jeg kunne fortjent noe annet enn tilbakemeldinger på hvor mye vedlikehold av huset han gjør i forhold til meg.. Skulle gjerne sett han amme hver tredje time 6 mnd i strekk.. 

 

[glamaria]

Først til det at han ikke setter skikkelig pris på deg. Veldig typisk for mannfolk dette. Min mann har aldri sett på meg med "beundring" for alt jeg gjør. Etter 10 år i forhold så har jeg lært meg til å ikke forvente å få ros eller skryt for det jeg gjør. Ikke fordi han ikke setter pris på det jeg gjør, men fordi han kommer ikke på å gi skryt, og ofte så ser han ikke alt jeg gjør. Det enkleste for meg har vært å sørge for at han tar sin del av kaka (selv om den er mindre enn min) og ikke være sår på det at jeg ikke settes pris på. Man blir rett og slett mer hardhudet når det kommer til dette med årene :-p Men setter du pris på det han gjør? Gir du ros? 

Så til huset. Hvis jeg var deg så hadde jeg lagt den ballen død foreløpig. Hvorfor krangle om det nå? Det er ennå lenge til babyen kommer og når de er så små så trenger de ikke mye plass. Vi bor i en leilighet nå og kommer til å få oss større hus etterhvert, men det er ikke noe hast. La han tenke litt på det og kanskje kommer fornuften når han ser hvor trangt det blir når storebror trenger mer lekeplass og nestemann skal ha sin plass. Kanskje tar han til fornuft og vil flytte om 1 år. Det er i allefall min strategi når det gjelder min mann. Når vi er uenige om noe, eller han har noen ideer som er helt bak mål, så sier jeg min mening og så sier jeg ikke noe mer om det på en stund. Han tar som regel til vett når han får litt betenkningstid og jeg ikke maser så mye. Vi sparer oss for masse krangling, og jeg får som regel viljen min uansett ;-) 

 

[*Cake-Pop*]

Enig med hu andre her, legg ballen om flytting død enn så lenge. Vi har hus, hage, etc og trust me, du vil ikke flytte nå i situasjonen deres. vi fikk også et barn i fjor i juni, så han er bare 14 mnd og jeg er 13 uker på vei med nestemann(riktignok planlagt)  og du vil IKKE skaffe deg hus nå! Det er så mye jobb, gubben har vært mye sykemeldt pga diverse ting og det tærer masse på psyken å se alt som skal gjøres men ikke få gjort det.

At du trenger litt deg tid skjønner jeg veldig godt. jeg ammet riktignok ikke(gikk ikke rett og slett så her ble det flaske), men jeg var veldig sær på det så var kun jeg og mannen som ga mat de første mnd. Men det å få deg tid er faktisk ditt ansvar. Mannfolk er mannfolk, de har et helt annet tenkesett enn oss damer og det må vi bare akseptere. Hvis jeg vil ha litt meg tid så sier jeg det. tror faktisk det er fåtall av oss damer også som sier til gubben "ta deg en frihelg, jeg tar ungene!"... jeg har hvertfall aldri sagt det til gubben min på de 7 åra vi har vært sammen... vi må rett og slett be om det selv.

Kanskje ikke det svaret du håpet på, men håper at du forstår meg rett. :-))) Mannfolk og damer er fra to planeter desverre...

 

[Mary Evelyn]

Tusen takk for veldig gode svar! Jo cake-pop, det var et sånt svar jeg ville ha: helt ærlige uten "stakkars deg" osv. Jeg er helt sikkert ikke flink nok til å gi typen min kred for det han gjør, og jeg kjenner det plager meg at jeg faktisk bare må erkjenne det.. Og det er jo helt sant at jeg heller ikke gir han beskjed om å ta seg ei frihelg(selv om jeg ba han kose seg ekstra masse da han var på jakt i helga). Forstår at ikke tidspunktet for flytting er optimalt, men jeg ønsker at ungene skal bo på ett og samme sted gjennom oppveksten, og slippe å flytte fra venner etc. Men det går kanskje an å vente et par år..? Vil virkelig ikke bli ei sånn som forlanger og forventer og er misfornøyd med hver minste ting. Blir dårlig med tanken. Men jeg er bare så sliten, og den eneste som kan avlaste meg er typen, så det er utfordrende å ikke legge litt tyngde på han fra tid til annen....

 

[*Cake-Pop*]

Du kan fint vente noen år med å flytte. Barna blir kanskje litt misfornøyde i starten men barn tilpasser seg mye lettere enn voksne ofte. Så får man bare ta seg tid og "hjelpe" barna med den nye tilværelsen når flyttingen er et faktum.

Har du sagt til mannen din at du er utslitt og trenger han litt ekstra? Tror det ligger litt i mannens natur at de vil være den som beskytter etc, og *kremt* mannfolk kan være lette å manipulere..... hehe... hvis du, uten å misbruke det, klarer å få han til å føle seg som mannen, din ridder i skinnende rustning, så er min erfaring at de virkelig kan være der! =))) vi må bare møte de på deres lekeplass.. har dere foreldre i nærheten som kan avlaste med minsten? hvis ja, så send han bort på overnatting så får dere begge slappet av.

 

[Mary Evelyn]

Vi hadde en liten prat igår hvor jeg sa det som det var: at jeg på en litt barnslig måte kanskje(?) trenger å føle a han tenker på meg, setter pris på meg og ønsker mitt beste. Samtidig har jeg understreket at jeg setter veldig stor pris på alt han gjør for meg og gutten vår. Vi har på en måte blitt enig tidligere om å unngå å gå rundt å snakke om hvor slitne vi er siden det i og for seg ikke bidrar til noe positivt, men tvert imot. Vi har ikke familie i byen nei, men mamma og pappa bor et par timer unna. Snakker om å ta oss en helgetur bort til høsten...fikk ikke tatt noe ferie i år siden vi måtte forlenge permisjonen med ferie for å sy sammen ift barnehageplass. Dvs: vi hadde ei (svært slitsom...) uke hos svigermor.. Nei, dette går seg vel til.. Man kan liksom ikke gå rundt å gnåle om hvem som er mest sliten etc. Men det er klart at jeg kan bli mye flinkere til å si fra når jeg ønsker en time/kveld med alenetid...