Frustrasjon :/

M

mammatilgutt

Elsker forumet
Et "lite" klagebrev fra meg her i kveld :/

Har en venninne som e har kjent siden 2007. Ho er også fadder til min sønn. Men til tider kan e bli så forbanna irritert over ho... føler vårt vennskap er for det meste enveiskjørt.. det siste året har vi sett hverandre himla lite. Ho har jobbet himla mye og de få gangene ho har hatt fri har ho selvføkgelug hatt lyst til å slappe av og det har jeg jo full forståelse for. Meeen blir himla såra når ho sitter å forteller om at på tirsdag etter jobb reiste ho til en fyr som bor 2 timer unna, ho bor i hus sammen med en fyr ho nettopp har gjort det slutt med men reiser til en annen fyr så fort ho får mulighet.. ho har aldri tid til å komme hit etter jobb for da er ho såååå sliten og vil bare hjem.. men å kjøre 2 timer til han er helt greit.. dette har ho gjort opp til flere ganger. Ho har også ofte avlyst avtaler med meg i det siste sekund før vi skal møtes... kjenner jeg blir irritert og såra når ho fint kan reise 2 timer unna men ikke komme de 20 minuttene hit en liten tur :/ så fort e har mulighet så pleier e å spørre om e kan komme til ho men det gjør ho så å si aldri til meg :/ kunne fortalt mye mer men lar det bli med dette.

hater å fortelle face to face til en person hva som plager meg :/ noen tips? Bare jeg som er teit som tenker sånn?
 
Skjønner frustrasjonen din. Har nok også noen vennskap som er i samme gaten som det du forklarer. Har dessverre ikke noen tips til hva som fungerer. Det beste hadde kanskje vært å bare tatt det opp hardt og brutalt, selv om det er vanskelig. Er det slik at hun ikke verdsetter vennskapet deres, så synes jeg ikke du burde legge så mye i det heller, for da er det jo egentlig bare bortkastet frustrasjon og energi. Håper det ordner seg for dere!:)
 
mammatilgutt skrev:
Et "lite" klagebrev fra meg her i kveld :/

Har en venninne som e har kjent siden 2007. Ho er også fadder til min sønn. Men til tider kan e bli så forbanna irritert over ho... føler vårt vennskap er for det meste enveiskjørt.. det siste året har vi sett hverandre himla lite. Ho har jobbet himla mye og de få gangene ho har hatt fri har ho selvføkgelug hatt lyst til å slappe av og det har jeg jo full forståelse for. Meeen blir himla såra når ho sitter å forteller om at på tirsdag etter jobb reiste ho til en fyr som bor 2 timer unna, ho bor i hus sammen med en fyr ho nettopp har gjort det slutt med men reiser til en annen fyr så fort ho får mulighet.. ho har aldri tid til å komme hit etter jobb for da er ho såååå sliten og vil bare hjem.. men å kjøre 2 timer til han er helt greit.. dette har ho gjort opp til flere ganger. Ho har også ofte avlyst avtaler med meg i det siste sekund før vi skal møtes... kjenner jeg blir irritert og såra når ho fint kan reise 2 timer unna men ikke komme de 20 minuttene hit en liten tur :/ så fort e har mulighet så pleier e å spørre om e kan komme til ho men det gjør ho så å si aldri til meg :/ kunne fortalt mye mer men lar det bli med dette.

hater å fortelle face to face til en person hva som plager meg :/ noen tips? Bare jeg som er teit som tenker sånn?
Klikk for å utvide …
Uff. Ingen råd. Har akkurat det samme her. En jeg har kjent siden 2007. Bestevenner var vi. Etter st jeg ble gravid har vi sett hverandre mindre og mindre. På
Forskjellig plan. Gang etter gang ( nå etter E hsr kommer) har hun avlyst rett før ect. Og nå prioritere hu rett og slett ikke vennskapet vårt. Jeg tok det opp for 6 mnd siden. Hun sa hun fryktet det ect. Og vi snakket greit om det. Men ble ikke noe mer. Trist utvikling.
 
Hadde en slik venninne jeg også en gang.. Til slutt orket jeg ikke mer, og vennskapet ble bare svakere og svakere. Idag snakkes vi aldri
 
Jeg har også en slik venninne. Vi har kjent hverandre i 14 år, Vært forlovere til hverandre, faddere for de førstefødte etc. Etter at hun fikk barn selv har alt vært så vanskelig (mannens venner har de tydeligvis tid/overskudd til). Sist jeg ringte henne kunne hun ikke prate fordi hun skulle støvsuge! (hun har riktignok støv på hjernen). Spurte noen uker senere om de ville komme på middag en av dagene i en langhelg, "nei, mannen skulle jobbe og det var så vanskelig for hun å reise med alle ungene" (de har to!). DA gav jeg opp.

Jeg er nå 5 mnd på vei. Tipper hun ikke får vite det før jeg annonserer at ungen er kommet...
 
Har også ei sånn ei. Kjent henne i 15 år, og vi er fadder til de eldste. Her skle det ut når jeg fikk barn nr 2. Og når jeg ventet nr 3 så jeg det ikke til henne heller. Vi bor 170 mil fra hverandre, men hadde alltid ukentlig kontakt før det skle ut. Nå er hun student i nabobyen min, og hun tok raskt kontakt og ville komme på besøk. Har gått 4 mnd og jeg har ikke hørt en lyd. Må høre med henne snart hva ungen ønsker seg i julegave, så får vi se om det blir noe svar tilbake. Er trist når det blir sånn, men jeg føler vi har vokst veldig fra hverandre.
 
Bra det ikke bare er meg som har et sånt vennskap :/ synes det er utrolig kjipt å miste en venn pga noe sånt og har himla få venner så vil liksom ikke miste noen :/ men begynner å bli rimelig lei nå :/
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp