Frustrasjon og noen tanker...

[Jente_38]

Hei til dere andre som er i liknende situasjon.

Hva jeg tenker på? Jo det skal jeg si deg.... Hvorfor går det ikke vår vei?

Føles ut som de siste tre siste åra har bestått av å telle dager og måneder. Hormoner som går helt i ball.
Har vært igjennom fire inseminasjoner og fire IVF forsøk, og skal igang med det femte nå denne mnd.
Har hatt positiv el.test idag og har fått avtale for innsett førstkommende onsdag. Dette skal skje i normal syklus uten hormoner. Bortsett fra å starte med Litinus på lørdagen.

I starten startet jeg denne prosessen med å bli gravid med friskt mot og forsto at det kunne ta tid. Dette hadde jeg både lest og blitt forklart. Hadde også tilogmed blitt informert om hvordan de psykiske påkjenningene kunne bli. I starten så gikk det veldig bra tross negavite graviditetstester. Nå derimot går det ikke så bra.
Føler at alt dreier seg om å bli gravid. Jeg ser gravide folk absolutt overalt, og "alle" venner osv er gravide.
Når jeg treffer venninner, så er det stort sett barna deres det prates om.
Forstår at de er stolte over barna sine, men det er rett og slett tortur innimellom å høre på de. Iallfall når de begynner å snakke/klage om hvor liten tid de har til alt mulig og at de våknet på natten for den lille ville ikke sove mer osv....
Skulle gitt mye for å være i deres situasjon. Jeg forstår at det er slitsomt med små barn, men våkenetter og tidsklemma er en del av pakka skjønner jeg.

Våren og høsten 2017 hadde jeg en såkalt kjemisk graviditet. Nå våren 2018 var jeg gravid igjen, men mistet.

Etter at jeg mistet høsten 2017 føles det som alt har gått i spinn følelsesmessig.

Jeg blir 38 om et halvt år, og har en flott jente som jeg har vært sammen med i mange år, men likevel er det som om alt irriterer meg i forholdet. Er det flere som har opplevd dette?
Prøver selvfølgelig å tenke at det er hormoner og tanker som spiller meg et puss.

Får blandt annet tanker om å bli singel og bare ta meg en tur på byen osv. Får veldig dårlig samvittighet når disse tankene dukker opp. Føles ut som jeg har blitt besatt av å få dette til.

Hvordan har dere der ute taklet denne prosessen?



Trengte å få luftet noen av tankene.... Phuuuu....

 

[Bjørka]

Hei til dere andre som er i liknende situasjon.

Hva jeg tenker på? Jo det skal jeg si deg.... Hvorfor går det ikke vår vei?

Føles ut som de siste tre siste åra har bestått av å telle dager og måneder. Hormoner som går helt i ball.
Har vært igjennom fire inseminasjoner og fire IVF forsøk, og skal igang med det femte nå denne mnd.
Har hatt positiv el.test idag og har fått avtale for innsett førstkommende onsdag. Dette skal skje i normal syklus uten hormoner. Bortsett fra å starte med Litinus på lørdagen.

I starten startet jeg denne prosessen med å bli gravid med friskt mot og forsto at det kunne ta tid. Dette hadde jeg både lest og blitt forklart. Hadde også tilogmed blitt informert om hvordan de psykiske påkjenningene kunne bli. I starten så gikk det veldig bra tross negavite graviditetstester. Nå derimot går det ikke så bra.
Føler at alt dreier seg om å bli gravid. Jeg ser gravide folk absolutt overalt, og "alle" venner osv er gravide.
Når jeg treffer venninner, så er det stort sett barna deres det prates om.
Forstår at de er stolte over barna sine, men det er rett og slett tortur innimellom å høre på de. Iallfall når de begynner å snakke/klage om hvor liten tid de har til alt mulig og at de våknet på natten for den lille ville ikke sove mer osv....
Skulle gitt mye for å være i deres situasjon. Jeg forstår at det er slitsomt med små barn, men våkenetter og tidsklemma er en del av pakka skjønner jeg.

Våren og høsten 2017 hadde jeg en såkalt kjemisk graviditet. Nå våren 2018 var jeg gravid igjen, men mistet.

Etter at jeg mistet høsten 2017 føles det som alt har gått i spinn følelsesmessig.

Jeg blir 38 om et halvt år, og har en flott jente som jeg har vært sammen med i mange år, men likevel er det som om alt irriterer meg i forholdet. Er det flere som har opplevd dette?
Prøver selvfølgelig å tenke at det er hormoner og tanker som spiller meg et puss.

Får blandt annet tanker om å bli singel og bare ta meg en tur på byen osv. Får veldig dårlig samvittighet når disse tankene dukker opp. Føles ut som jeg har blitt besatt av å få dette til.

Hvordan har dere der ute taklet denne prosessen?



Trengte å få luftet noen av tankene.... Phuuuu....

Jeg er en som har vært gjennom 8 ferske forsøk og et ed forsøk. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har vært lett.

For meg ble redningen å fokusere på det jeg kunne få til når jeg fikk beskjed om at det var under 10% sannsynlighet for at jeg kunne bli gravid.

Jeg gravde meg ned i jobb, trente og slanket meg.
Jeg ble kjent med nye mennesker som ikke hadde barn og valgte å komme meg ut med de. Forsøkte hardt å glemme og mer nyte livet.

Før jeg kom til dette punktet( vendepunktet) hadde vi vært langt nede en stund, i ettertid vet jeg at det var veldig slitsom. Nesten uansett hva jeg sa eller gjorde kom det litt så negativt ut. Følte vel at jeg gikk hele tiden og stanget hodet i veggen.


Når vi ble gravide turte vi ikke helt å tro på det. Vi skjønte det egentlig ikke helt. Trodde på mange måter at det ikke var sant og at alt gikk åt skogen uansett. Usikkerheten varte helt ut graviditeten, men jeg ble jo veldig glad av å kjenne at det bar liv i magen min. Men veldig redd for at noe skulle gå galt. Den følelsen varte helt til han kom ut. Og da skjønte vi nesten ikke at han faktisk var vår.

Vi er veldig glade for å være foreldre. Men all prøvingen og alle negative forsøk gjorde sitt til at vi beskyttet oss veldig og turte ikke å juble høyt. Vi var veldig redd for at dallhøydenskulle blu for stor.

 

[Jente_38]

Jeg er en som har vært gjennom 8 ferske forsøk og et ed forsøk. Jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har vært lett.

For meg ble redningen å fokusere på det jeg kunne få til når jeg fikk beskjed om at det var under 10% sannsynlighet for at jeg kunne bli gravid.

Jeg gravde meg ned i jobb, trente og slanket meg.
Jeg ble kjent med nye mennesker som ikke hadde barn og valgte å komme meg ut med de. Forsøkte hardt å glemme og mer nyte livet.

Før jeg kom til dette punktet( vendepunktet) hadde vi vært langt nede en stund, i ettertid vet jeg at det var veldig slitsom. Nesten uansett hva jeg sa eller gjorde kom det litt så negativt ut. Følte vel at jeg gikk hele tiden og stanget hodet i veggen.


Når vi ble gravide turte vi ikke helt å tro på det. Vi skjønte det egentlig ikke helt. Trodde på mange måter at det ikke var sant og at alt gikk åt skogen uansett. Usikkerheten varte helt ut graviditeten, men jeg ble jo veldig glad av å kjenne at det bar liv i magen min. Men veldig redd for at noe skulle gå galt. Den følelsen varte helt til han kom ut. Og da skjønte vi nesten ikke at han faktisk var vår.

Vi er veldig glade for å være foreldre. Men all prøvingen og alle negative forsøk gjorde sitt til at vi beskyttet oss veldig og turte ikke å juble høyt. Vi var veldig redd for at dallhøydenskulle blu for stor.

Så godt at det endte bra for dere
Du har nok et godt poeng med å klare å flytte fokus. Har forsøkt det noen ganger, men tankene detter stadig tilbake.
Synes alt er så frustrerende.

 

[Bjørka]

Så godt at det endte bra for dere
Du har nok et godt poeng med å klare å flytte fokus. Har forsøkt det noen ganger, men tankene detter stadig tilbake.
Synes alt er så frustrerende.

Det er utrolig vanskelig, brukte vel de 8 forsøkene for der siste på å lære det. Trodde nå tenker jeg ikke så mye på det... haha(må le av meg selv) for det var der hele tiden. Det skjedde også da jeg hadde mistet trua og at alt går til helvete uansett.

 

[Jente_38]

Det er utrolig vanskelig, brukte vel de 8 forsøkene for der siste på å lære det. Trodde nå tenker jeg ikke så mye på det... haha(må le av meg selv) for det var der hele tiden. Det skjedde også da jeg hadde mistet trua og at alt går til helvete uansett.

Skal ha innsett nr 5 imorgen - altså da er det det 3 innsett til før kanskje jeg klarer å tenke annerledes også
Ja, det er vel det at vi tenker og grubler for mye så kroppen blir helt i ulaget. Får prøve så godt det lar seg gjøre å følge trikset ditt med å gjøre masse så man slipper å gruble så mye

 

[Snart mamma til 2.]

Hei til dere andre som er i liknende situasjon.

Hva jeg tenker på? Jo det skal jeg si deg.... Hvorfor går det ikke vår vei?

Føles ut som de siste tre siste åra har bestått av å telle dager og måneder. Hormoner som går helt i ball.
Har vært igjennom fire inseminasjoner og fire IVF forsøk, og skal igang med det femte nå denne mnd.
Har hatt positiv el.test idag og har fått avtale for innsett førstkommende onsdag. Dette skal skje i normal syklus uten hormoner. Bortsett fra å starte med Litinus på lørdagen.

I starten startet jeg denne prosessen med å bli gravid med friskt mot og forsto at det kunne ta tid. Dette hadde jeg både lest og blitt forklart. Hadde også tilogmed blitt informert om hvordan de psykiske påkjenningene kunne bli. I starten så gikk det veldig bra tross negavite graviditetstester. Nå derimot går det ikke så bra.
Føler at alt dreier seg om å bli gravid. Jeg ser gravide folk absolutt overalt, og "alle" venner osv er gravide.
Når jeg treffer venninner, så er det stort sett barna deres det prates om.
Forstår at de er stolte over barna sine, men det er rett og slett tortur innimellom å høre på de. Iallfall når de begynner å snakke/klage om hvor liten tid de har til alt mulig og at de våknet på natten for den lille ville ikke sove mer osv....
Skulle gitt mye for å være i deres situasjon. Jeg forstår at det er slitsomt med små barn, men våkenetter og tidsklemma er en del av pakka skjønner jeg.

Våren og høsten 2017 hadde jeg en såkalt kjemisk graviditet. Nå våren 2018 var jeg gravid igjen, men mistet.

Etter at jeg mistet høsten 2017 føles det som alt har gått i spinn følelsesmessig.

Jeg blir 38 om et halvt år, og har en flott jente som jeg har vært sammen med i mange år, men likevel er det som om alt irriterer meg i forholdet. Er det flere som har opplevd dette?
Prøver selvfølgelig å tenke at det er hormoner og tanker som spiller meg et puss.

Får blandt annet tanker om å bli singel og bare ta meg en tur på byen osv. Får veldig dårlig samvittighet når disse tankene dukker opp. Føles ut som jeg har blitt besatt av å få dette til.

Hvordan har dere der ute taklet denne prosessen?



Trengte å få luftet noen av tankene.... Phuuuu....

Hei
Først og fremst, masse lykke til i kommende forsøk, krysser fingrene!

Har dere vurdert å kontakte en annen klinikk, forklare situasjonen, be om en samtale og ta med journalen. Mulig en annen klinikk har andre tanker, andre fremgangsmåter. Bare ett forslag, vet det jobbes litt forskjellig, noen har bedre teknologi osv. Vet også at flere hopper over vanlig inseminasjon og går rett på ivf når pasienten begynner å bli «godt voksen».... De mener det er å kaste bort tid. Bare til info, er «godt voksen» selv hehe

Likevel, er fryktelig tøft og en påkjenning både fysisk og psykisk. Håper det ordner seg for dere!