Så gikk rullegardina ned. Kollapset i gråt. Jeg er så forbanna redd.
Leste i innledningen på dagboka før første graviditet etter datter kom. At jeg ikke visste om jeg hadde styrke til å oppleve en ny MA. Det gjorde jeg på sommeren det året. Sa til alle at det gikk bra. Jeg kan bli ganske følelseskald når jeg står i et traume. Men det ligger mye i meg. Jeg har valgt å fortsette hos psykologen etter utredningen. Jeg tror det kan hjelpe.
Det er vel en del hormoner med i bildet nå, men jeg er så redd for en ny MA. Jeg er kontrollmenneske, og dette er utenfor min kontroll, og da bare freaker jeg ut.
