FORMIDDAGSTANKER:
Jeg kjenner jeg får litt panikk ved tanken på å skulle ha blitt gravid nå, selv om det jo EGENTLIG er det vi ønsker oss. Jeg tror jo sjansen er omtrent lik null. Men jeg har veldig mye symptomer på en mens i anmarsj, og for meg er mensverk/murringer også et graviditetstegn. Jeg har hatt det av og til siden fødsel, men ikke så mye som nå. Eggløsningssymptomene var også veldig sterke denne gangen. Og "uhellet" vi hadde var i den tiden. Det er flere ting som i så fall bekymrer meg.
1. Vi må jo forsøke på to ganske tette pga alderen min, men har vi kapasitet til SÅ tett imellom? Det er temmelig lite søvn og mye nattamming her, og det vil jo da bli bare ca 14-15 måneder imellom dem.
2. Det er veldig kort tid siden hastesnittet, og jeg er fortsatt øm i mageområdet selv om alt har leget seg fint, jeg ikke hadde infeksjon og det står i epikrisen at jeg kan føde vaginalt neste gang om det ellers ligger til rette for det. Vi fikk ingen opplysninger etter ks om hvor lenge vi burde vente med å prøve, og på nettet står det mye forskjellig.
3. Jeg er redd for nye problemer, MA/SA, og jeg har vært så dum å lese mye på hvilke utfordringer man kan få etter ks: Som større risiko for SA, EXU (er det virkelig sant?) osv. Jeg vet ikke om jeg er mentalt sterk nok til å stå i det samme på nytt igjen. Samtidig som jeg innerst inne vet at jeg orker når det er noe jeg virkelig vil ...
Så jeg krysser fingrene for at det bare er eggløsningssymptomer på gang, og at kroppen prøver – og ingenting annet akkurat nå. Og det er ganske rart å ønske etter alt vi har vært gjennom for å få datteren vår.
