FREDAGSTANKER
Siden vi fortsatt "offisielt" ikke er i aktiv prøving, setter jeg ikke opp denne syklus som PP1. Men det er meget mulig jeg gjør det fra neste syklus 
Og det blir veldig rart. Føler en blanding av glede og engstelse over å skulle begi meg ut på dette eventyret enda en gang. Jeg håper i alle fall at neste reise ikke blir like smertefull som den første, men samtidig vet jeg med meg selv at jeg orker å stå i det for å få det som jeg vil. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Jeg er likevel innforstått med at jeg har en tidsbegrensning, og jeg får sette opp betingelser, for et sted må grensen gå synes jeg, som blir 41 i år. MA-en jeg har bak meg var helt grusom, det var også min første graviditet, og jeg ble bare kastet inn i det. Husker at det var min største frykt sammen med exu. Så da jeg hadde veldig sterke smerter i feste-perioden, var jeg på legevakten. Det var jo så klart for tidlig for å oppdage exu, men det var det jeg fryktet. Nå vet jeg at det er sånn kroppen min reagerer når et befruktet egg graver seg ned i livmorveggen. Jeg leste også på nettet at sjansen for MA var SVÆRT liten. Dette var også før jeg kom hit til dette forumet. Og så ble det en MA likevel, og via forumet her skjønte jeg at det var langt vanligere enn det jeg hadde lest meg frem til. Det var på en måte lettere å miste i kjemisk/tidlig SA, selv om skuffelsen da også var stor. Men tidlig SA-en før datter var også veldig tøff. Da var jeg gravid for femte gang, og hadde et ørlite håp om at statistikken skulle være på min side, for en gang måtte det jo gå bra, men da testen skulle vise 2-3 på displayet, sto det "ikke gravid". Og rett etterpå begynte jeg å blø. Da skulle jeg vært 5 uker på vei. Jeg gråt en hel dag.
Nå skal jeg utsette meg for dette igjen snart, men trøsten er at vi har datter, vi vet fra før at vi kan bli gravide, forholdsvis raskt også, og at vi kan få barn. Så får håpe at det er noen gode egg igjen. Hadde en fsh på 6 da vi sjekket sist.
