Den lille stunden jeg tilbragte på FS hadde jeg dagbok, og merker at jeg gjerne vil ha et sted å lufte tanker her og, så dette er mitt dagbokprosjekt 
Jeg sluttet på p-pillen i oktober, uten at vi egentlig gikk inn for å prøve. Vi fortsatte livet som normalt, men i desember kom ikke TR som ventet. Jeg testet 4 ganger, men alle var negative, og jeg slo meg til ro med at kroppen var i ubalanse etter pilleslutt og stress i desember. I begynnelsen av januar fikk jeg det allikevel for meg at jeg skulle ta en eneste test til, og den var positiv! Det gikk nesten ikke opp for meg hva dette innebar, men jeg ble veldig glad, og så frem mot å bli mor i september. Gleden ble dessverre kortvarig, og når jeg begynte å bli skikkelig innstilt på hva som skjedde med kroppen min, begynte jeg å blø. Jeg gikk til legen og fikk målt hcg, og det viste seg at jeg hadde mistet i uke 7. Det var selvfølelig en skuffelse, men jeg hadde lenge en mistanke om at dette kunne skje, da jeg før positiv test hadde tatt store mengder ibuprofen, som jeg senere fant ut at kunne skade fosteret.
Velvel, livet gikk videre, og vi bestemte oss for at vi kunne tenke oss å prøve på nytt. Jeg kjente symptomer på EL 14 dager etter SA, men tenkte at det var lite sannsynlig å få klaff på første forsøk. IKM var 5. februar, og spenningen var stor. Jeg tok en test dagen før, og den var negativ. TR kom dog ikke som ventet, og jeg tok en ny test. Negativ. Nå begynte jeg å kjenne symptomer, men testet fortsatt negativt. Ikke før 5 dager etter IKM kunne jeg skimte en strek, men nå var jeg i ekstase. Det var jo en strek! Jeg fortsatte å teste hver morgen, og hver dag ble streken sterkere. Termin er ca. 24 oktober, og denne gangen håper jeg det går bra. Jeg har i hvert fall gjort alt etter boka, å jeg kjenner denne graviditeten mye mer på kroppen enn den forrige. Håper det er et bra tegn
Jeg sluttet på p-pillen i oktober, uten at vi egentlig gikk inn for å prøve. Vi fortsatte livet som normalt, men i desember kom ikke TR som ventet. Jeg testet 4 ganger, men alle var negative, og jeg slo meg til ro med at kroppen var i ubalanse etter pilleslutt og stress i desember. I begynnelsen av januar fikk jeg det allikevel for meg at jeg skulle ta en eneste test til, og den var positiv! Det gikk nesten ikke opp for meg hva dette innebar, men jeg ble veldig glad, og så frem mot å bli mor i september. Gleden ble dessverre kortvarig, og når jeg begynte å bli skikkelig innstilt på hva som skjedde med kroppen min, begynte jeg å blø. Jeg gikk til legen og fikk målt hcg, og det viste seg at jeg hadde mistet i uke 7. Det var selvfølelig en skuffelse, men jeg hadde lenge en mistanke om at dette kunne skje, da jeg før positiv test hadde tatt store mengder ibuprofen, som jeg senere fant ut at kunne skade fosteret.
Velvel, livet gikk videre, og vi bestemte oss for at vi kunne tenke oss å prøve på nytt. Jeg kjente symptomer på EL 14 dager etter SA, men tenkte at det var lite sannsynlig å få klaff på første forsøk. IKM var 5. februar, og spenningen var stor. Jeg tok en test dagen før, og den var negativ. TR kom dog ikke som ventet, og jeg tok en ny test. Negativ. Nå begynte jeg å kjenne symptomer, men testet fortsatt negativt. Ikke før 5 dager etter IKM kunne jeg skimte en strek, men nå var jeg i ekstase. Det var jo en strek! Jeg fortsatte å teste hver morgen, og hver dag ble streken sterkere. Termin er ca. 24 oktober, og denne gangen håper jeg det går bra. Jeg har i hvert fall gjort alt etter boka, å jeg kjenner denne graviditeten mye mer på kroppen enn den forrige. Håper det er et bra tegn