Fremdeles redd

[Camilla:)]

Jeg vet ikke helt hva som er annerledes denne gangen. Men i dette svangerskapet klarer jeg bare ikke slappe av. Om det er fordi jeg er eldre nå, dette svangerskapet var planlagt og "ønsket". Misforstå meg rett, de andre var like ønsket, men kanskje ikke helt planlagt. Men ville aldri vært de foruten

Hver gang jeg får vondt i magen nå, blir jeg livredd. Om det bare er luft, strekking av livmor eller noe helt annet, så får jeg helt panikk

Skulle tro at etter 4 UL kan jeg slappe av. Men nei.
Som mannen min sier, selv om noe vondt har skjedd med noen jeg kjenner, kan jeg ikke gå rundt og bekymre meg hele tiden. Og det er jo sant, men allikevel. Skal være så glad når lille loppa er ute og alt er bra. Bare synd at tiden går så SEINT!!

Sorry, ble sytetråd dette

 

[Supa'Mama]

Helt normalt vil jeg tro Er litt den at det har gått så bra med de andre, kan det virkelig gå bra igjen? Og det kan det, snuppa!!! Hør på mannen din Han har ikke de gravidhormonene vi har og klarer å tenke fornuftig.

 

[PrøveLykken]

Huffamei, ikke godt å være redd for alt heller da ! Jeg skjønner jeg godt. Jeg er førstegangs og er en del nervøs, jeg har jo ikke vært igjen om dette før, så for meg er alt nytt og rart! Jeg har heller ikke vært på oul enda, da jeg har time 2 mai. Kjenner jeg både gruer meg og gleder meg til den timen. Gleder meg til å se nurket igjen, kanskje få vite kjønn og finne ut om alt er bra men gruer meg også, hvis det skulle være noe galt. Jeg kjenner en del liv hverdag, og finner hjertelyd med en gang om jeg vil, så veit at nurket lever hvertfall
Satser på at alt går bra

 

[1rosa+spire?]

Her skjedde det meste som ikke skulle hende sist svk... Vannet gikk, morkaka svikta og lille fikk null næring de siste 3 ukene i magen... Endte med haste snitt i uke 29 og fikk er kraftig dysmatur datter på 889g.... Hele det svk varbjeg kjempe redd for at noe skulle være galt, jeg ble så deppa og bare gråt... Til slutt slutta jeg og glede meg... Satte bare opp et falskt smil....

Denne gangen har jeg valgt å legge det på hylla og snakker om alle følelser som måtte dukke opp med mannen og legene som følger meg opp...

Og nå bare gleder jeg meg til lillebror kommer <3

Så mitt råd : ta det opp med legen og snakk med barne far om dette!!! Så du ikke havner i like stor depresjon som meg <3