Hormonene og pessimisten i meg kom godt til syne i går kveld. Begynte å skrike fordi jeg ikke ville ha barn, fordi det hindrer oss i mye, fordi sommerens ferie er avlyst:-(, for at vi slutta å snuse pga graviditeten, fordi vi flytter ut og må bo to mnd hos svigers for å spare, for at vi ikke vet hvor vi bor når babyen kommer osv :-( og konkluderte med at alt var pga den 'klumpen' i magen. Tårene strømmet på, kjæresten min var jo helt i fra seg.... Er jeg gal som tenker/tenkte slik på en grå 1. mai? 
Sent from my iPhone
Sent from my iPhone