Fra ufrivillig til frivillig barnløse

[Lillehammer_1981]

Hei,
Det er litt vanskelig spørsmål og jeg vil ikke såre noen, men vil høre hva dere tenker

Vi er selv to ufrivillig barnløse uten grunn. Har prøvd å lage et barn med og uten ivf i 10 år. Har noen få fryse embryo, men det er lite håp at det skal skje noe der.
Vi er slitne og snart gamle så vi begynner å diskutere om kanskje vi skal slippe å ha barn i det hele tatt. Jeg kjenner at ikke kan se på barn eller tenke på de, så deprimert er det for meg det er vanskelig og tung å leve sånt. Og livet er kort for å bruke tid kun på å lage barn og det kan aldri skje. Det kan hende at vi er slitne og utbrente, og trenger litt ro og motivasjon. Men samtidig kan det hende at kanskje ikke alle bør føde barn. Og livet kan være fantastisk uten dem. Har noen tanker rundt dette? Blir veldig takknemlig

 

[Tigerbaby]

Anbefaler å høre på podcast fra ferilitetsrådet ang det å ikke få barn, husker ikke hva episoden heter. Ligger på spotify. De har også en episode om når man "gir opp" på en måte, helt forvirret ang navnene på de der, men de episodene er ganske nye. De er veldig gode og jeg synes det har vært veldig trøst å høre på dem når vi har slitt med prosessen.
Og evt ta kontakt med henne for å sortere litt tanker.
Skulle gjerne hatt mer å komme med ift tanker og råd

 

[Statistikern]

Hei,
Det er litt vanskelig spørsmål og jeg vil ikke såre noen, men vil høre hva dere tenker

Vi er selv to ufrivillig barnløse uten grunn. Har prøvd å lage et barn med og uten ivf i 10 år. Har noen få fryse embryo, men det er lite håp at det skal skje noe der.
Vi er slitne og snart gamle så vi begynner å diskutere om kanskje vi skal slippe å ha barn i det hele tatt. Jeg kjenner at ikke kan se på barn eller tenke på de, så deprimert er det for meg det er vanskelig og tung å leve sånt. Og livet er kort for å bruke tid kun på å lage barn og det kan aldri skje. Det kan hende at vi er slitne og utbrente, og trenger litt ro og motivasjon. Men samtidig kan det hende at kanskje ikke alle bør føde barn. Og livet kan være fantastisk uten dem. Har noen tanker rundt dette? Blir veldig takknemlig

Hei, jeg forstår veldig godt tankene dine. 10 år er lang tid og det er naturlig å tenke på hvor lenge man orker stå i det. Jeg tror at det er mulig å få det veldig fint også uten barn, etter at man kommer seg igjennom sorgeprosessen. Vi har vært i behandling i 4 år, bare assistert siden vi er to kvinner, og har nå snart brukt opp alle forsøkene offentlig. To igjen på frys. Går det ikke med dem så skal vi stoppe. Det har ikke vært en enkel beslutning, men føles allikevel riktig for oss da prosessen har tatt opp en så stor del av livet og vi har hatt mange motganger på veien. Det føles som at livet er satt på vent på en måte, og vi er klare for å leve på en annen måte enn fra forsøk til forsøk. Særlig kona mi som er litt eldre enn meg føler også på alderen sin i forhold til å få barn. Dermed ikke sagt at det å stoppe etter mange runder vil være riktig for alle. For noen er det en pause som skal til, og det er fullt mulig å lykkes etter lang tid. Ville bare si at du ikke er alene i tankene dine. Håper dere finner en god vei videre

 

[Lillehammer_1981]

Anbefaler å høre på podcast fra ferilitetsrådet ang det å ikke få barn, husker ikke hva episoden heter. Ligger på spotify. De har også en episode om når man "gir opp" på en måte, helt forvirret ang navnene på de der, men de episodene er ganske nye. De er veldig gode og jeg synes det har vært veldig trøst å høre på dem når vi har slitt med prosessen.
Og evt ta kontakt med henne for å sortere litt tanker.
Skulle gjerne hatt mer å komme med ift tanker og råd

Tusen takk for tips ang poskaster skal høre dem idag

 

[Lillehammer_1981]

Hei, jeg forstår veldig godt tankene dine. 10 år er lang tid og det er naturlig å tenke på hvor lenge man orker stå i det. Jeg tror at det er mulig å få det veldig fint også uten barn, etter at man kommer seg igjennom sorgeprosessen. Vi har vært i behandling i 4 år, bare assistert siden vi er to kvinner, og har nå snart brukt opp alle forsøkene offentlig. To igjen på frys. Går det ikke med dem så skal vi stoppe. Det har ikke vært en enkel beslutning, men føles allikevel riktig for oss da prosessen har tatt opp en så stor del av livet og vi har hatt mange motganger på veien. Det føles som at livet er satt på vent på en måte, og vi er klare for å leve på en annen måte enn fra forsøk til forsøk. Særlig kona mi som er litt eldre enn meg føler også på alderen sin i forhold til å få barn. Dermed ikke sagt at det å stoppe etter mange runder vil være riktig for alle. For noen er det en pause som skal til, og det er fullt mulig å lykkes etter lang tid. Ville bare si at du ikke er alene i tankene dine. Håper dere finner en god vei videre

Takk for at du deler og gode ord håper at det blir et barn fra de to embryo som dere har på frys

 

[Lillehammer_1981]

Skulle sette et hjerte på deres svar, men det funker ikke så setter det her

 

[Sekiro]

Jeg tror at det gode liv er veldig individuelt og hva som skal til for å få det gode liv er like varierende. Det som er rett er det som er rett for dere. Om det å forsøke å få barn blir noe som hindrer dere i å leve livet fullt ut, særlig når det har gått så lang tid, er det lov å gi seg. Kanskje var det bare ikke for dere å få barn, og da må man finne noe annet å gjøre.

Jeg tror ikke at å få barn er det som gjør en lykkelig. Jeg tror heller ikke barn må til for å leve et fullverdig og rikt liv.

Jeg tror det er viktigere hva man drømmer om. Jeg har bekjente som reiser jorden rundt og opplever spennende ting som jeg nok aldri vil få oppleve. Men hun misunner de hun kjenner som har partner og barn. Jeg misunner hennes mulighet til å reise (men hadde ikke byttet bort ungene). Om det er viktig hva man drømmer om, må man nok også ha evnen til å gi slipp på en drøm. Der kan det nok være sorger, eller kanskje en lettelse?

Oppsummert må alle finne sin retning, og det er ikke kun en måte å leve livet på.

 

[Helene90!]

Jeg snakket med noen av mine søstre om noe lignende for ikke lenge siden. 3 av mine søstre har valgt og ikke få barn. De har liten forståelse for at vi velger å gå igjennom IVF siden vi har et barn fra før.

Jeg kan forstå deres synspunkt og grunner for å velge å ikke få barn, jeg tror heller ikke at det å få barn er en nødvendighet for å bli lykkelig, eller en slags mening med livet.
Jeg tror man utmerket kan leve et fullt og rikt liv uten barn - selv om jeg personlig heller vil leve livet med barn.

Jeg har også venninner som har sagt hele 20 årene sine og halve 30 årene at de ikke vil ha barn, men så har de fått det likevel i slutten av 30 årene.

Jeg for min del ser ikke på barn som et hinder, vi har reist og opplevd verden selv med barn. Livet blir det man gjør det til - barn eller ikke.

10 år er lang tid - hva som er det rette kan kun dere finne ut av og kjenne på. Det er ikke en skam og stoppe, ei heller å fortsette.
Det å kjenne på en sorg og fortvilelse vil jeg tro er en selvfølge når man eventuelt gir opp en drøm.

Hva som er rett for dere - finner dere ut av.

 

[Lillehammer_1981]

Jeg tror at det gode liv er veldig individuelt og hva som skal til for å få det gode liv er like varierende. Det som er rett er det som er rett for dere. Om det å forsøke å få barn blir noe som hindrer dere i å leve livet fullt ut, særlig når det har gått så lang tid, er det lov å gi seg. Kanskje var det bare ikke for dere å få barn, og da må man finne noe annet å gjøre.

Jeg tror ikke at å få barn er det som gjør en lykkelig. Jeg tror heller ikke barn må til for å leve et fullverdig og rikt liv.

Jeg tror det er viktigere hva man drømmer om. Jeg har bekjente som reiser jorden rundt og opplever spennende ting som jeg nok aldri vil få oppleve. Men hun misunner de hun kjenner som har partner og barn. Jeg misunner hennes mulighet til å reise (men hadde ikke byttet bort ungene). Om det er viktig hva man drømmer om, må man nok også ha evnen til å gi slipp på en drøm. Der kan det nok være sorger, eller kanskje en lettelse?

Oppsummert må alle finne sin retning, og det er ikke kun en måte å leve livet på.

Helt enig For oss blir det både et sorg og en lettelse (etter hvert) i tilfelle vi gir oss opp men vi skal prøve allikevel først å innsette de embryoene som vi fortsatt har på frys for å bli sikre at vi har gjort alt vi kunne.

 

[Lillehammer_1981]

Jeg snakket med noen av mine søstre om noe lignende for ikke lenge siden. 3 av mine søstre har valgt og ikke få barn. De har liten forståelse for at vi velger å gå igjennom IVF siden vi har et barn fra før.

Jeg kan forstå deres synspunkt og grunner for å velge å ikke få barn, jeg tror heller ikke at det å få barn er en nødvendighet for å bli lykkelig, eller en slags mening med livet.
Jeg tror man utmerket kan leve et fullt og rikt liv uten barn - selv om jeg personlig heller vil leve livet med barn.

Jeg har også venninner som har sagt hele 20 årene sine og halve 30 årene at de ikke vil ha barn, men så har de fått det likevel i slutten av 30 årene.

Jeg for min del ser ikke på barn som et hinder, vi har reist og opplevd verden selv med barn. Livet blir det man gjør det til - barn eller ikke.

10 år er lang tid - hva som er det rette kan kun dere finne ut av og kjenne på. Det er ikke en skam og stoppe, ei heller å fortsette.
Det å kjenne på en sorg og fortvilelse vil jeg tro er en selvfølge når man eventuelt gir opp en drøm.

Hva som er rett for dere - finner dere ut av.

Takk for at du deler sin historie stemmer, vi må vurdere grundig og finne ut av det som er riktig for oss

 

[PrøverPåTredjemann]

Eldstesøsteren min har ALDRI ønsket seg barn. Og jeg ser at hun lever på en måte som jeg aldri kommer til å ha mulighet til. Jeg er altså veldig glad som tobarnsmor, men jeg kan ikke spontant reise til Canada, eller bestemme meg for å gå på et eller annet kurs rett etter jobb og ikke være hjemme i det hele tatt, osv. osv. Livet uten barn er gøy og fullt av muligheter om dere velger å gå den veien.

Fosterhjem eller adopsjon er også fine måter å bli foreldre på, samtidig som man hjelper barn som trenger det.

 

[Snusepus]

Jeg er ikke helt der du er, men har kjent på savnet etter barn i lang, lang tid (prøver nå, men kommer nok til å bli gammel mor om alt går etter planen). Jeg tror at livet er det man gjør det til, og når man først har tatt en beslutning så vil man falle til ro med den. Man prøvde i det minste alt man kunne - og det er viktig. Jeg liker ordtaket "Når en dør lukkes, åpnes en annen" med følgende fortsettelse: ".. men ofte ser vi så lenge på den lukkede døren at vi ikke legger merke til den som har blitt åpnet for oss".
Det er noe med at når et kapittel lukkes, starter et nytt. Og med en ny innstilling og et nytt perspektiv så kan ting plutselig se helt annerledes enn man trodde.

Jeg og min samboer har hele tiden vært fast bestemt på at vi skal ha barn, uansett måte. Om det ikke blir vårt eget barn, så blir det adopsjon. Begge to har vært enige om at et liv uten barn føles tomt og grått ut. Men det går på vår personlighet. Vi er familie-mennesker. Elsker barn, elsker å ha noen å ta vare på og tenke på. Vi er ikke typen til å farte rundt omkring. Å reise er morsomt. Det har jeg gjort mye av - men er litt sånn been there done that akkurat nå. Samme med jobb og andre sysler. Familie er og blir det viktigste i mitt liv. Å påstå noe annet vil være som å lyve til meg selv.

Men så kjenner jeg veldig mange mennesker som er helt annerledes enn oss. Hvor jobb, hobbyer, venner og interesser er like givende som å ha barn. Der de kunne vært like lykkelige både med og uten barn. Men der er ikke jeg og min samboer. Så for oss er veien videre klar. Uansett hvor sliten og utmattende denne reisen kommer til å bli, så skal jeg ha barn. Jeg nekter å godta den livssorgen. Å alltid måtte kjenne på at jeg aldri fikk barn selv om jeg ønsket det så inderlig. Det er en kamp jeg er klar for å kjempe - og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å elske et adoptert barn like mye som mitt eget.

Men det er oss. Og kanskje ville jeg tenkt helt annerledes om jeg plutselig befant meg i dine sko. 10 år er lenge og jeg forstår godt at du er sliten. Håper dere lytter til hjertet og magefølelsen og finner ut hva dere vil. Vi er alle forskjellige, og lykke og mening kommer i alle mulige former.
Høres ihvertfall ut som at en pustepause kan være fint for dere begge

 

[Lillehammer_1981]

Eldstesøsteren min har ALDRI ønsket seg barn. Og jeg ser at hun lever på en måte som jeg aldri kommer til å ha mulighet til. Jeg er altså veldig glad som tobarnsmor, men jeg kan ikke spontant reise til Canada, eller bestemme meg for å gå på et eller annet kurs rett etter jobb og ikke være hjemme i det hele tatt, osv. osv. Livet uten barn er gøy og fullt av muligheter om dere velger å gå den veien.

Fosterhjem eller adopsjon er også fine måter å bli foreldre på, samtidig som man hjelper barn som trenger det.

Takk for at du deler

 

[Lillehammer_1981]

Jeg er ikke helt der du er, men har kjent på savnet etter barn i lang, lang tid (prøver nå, men kommer nok til å bli gammel mor om alt går etter planen). Jeg tror at livet er det man gjør det til, og når man først har tatt en beslutning så vil man falle til ro med den. Man prøvde i det minste alt man kunne - og det er viktig. Jeg liker ordtaket "Når en dør lukkes, åpnes en annen" med følgende fortsettelse: ".. men ofte ser vi så lenge på den lukkede døren at vi ikke legger merke til den som har blitt åpnet for oss".
Det er noe med at når et kapittel lukkes, starter et nytt. Og med en ny innstilling og et nytt perspektiv så kan ting plutselig se helt annerledes enn man trodde.

Jeg og min samboer har hele tiden vært fast bestemt på at vi skal ha barn, uansett måte. Om det ikke blir vårt eget barn, så blir det adopsjon. Begge to har vært enige om at et liv uten barn føles tomt og grått ut. Men det går på vår personlighet. Vi er familie-mennesker. Elsker barn, elsker å ha noen å ta vare på og tenke på. Vi er ikke typen til å farte rundt omkring. Å reise er morsomt. Det har jeg gjort mye av - men er litt sånn been there done that akkurat nå. Samme med jobb og andre sysler. Familie er og blir det viktigste i mitt liv. Å påstå noe annet vil være som å lyve til meg selv.

Men så kjenner jeg veldig mange mennesker som er helt annerledes enn oss. Hvor jobb, hobbyer, venner og interesser er like givende som å ha barn. Der de kunne vært like lykkelige både med og uten barn. Men der er ikke jeg og min samboer. Så for oss er veien videre klar. Uansett hvor sliten og utmattende denne reisen kommer til å bli, så skal jeg ha barn. Jeg nekter å godta den livssorgen. Å alltid måtte kjenne på at jeg aldri fikk barn selv om jeg ønsket det så inderlig. Det er en kamp jeg er klar for å kjempe - og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å elske et adoptert barn like mye som mitt eget.

Men det er oss. Og kanskje ville jeg tenkt helt annerledes om jeg plutselig befant meg i dine sko. 10 år er lenge og jeg forstår godt at du er sliten. Håper dere lytter til hjertet og magefølelsen og finner ut hva dere vil. Vi er alle forskjellige, og lykke og mening kommer i alle mulige former.
Høres ihvertfall ut som at en pustepause kan være fint for dere begge

Takk for gode ord og at du forteller sin erfaring vi tror at vi kan være lykkelig både med og uten barn, men må gjøre alt mulig før vi sette punktum. Da blir det lettere å akseptere livet uten barn Lykke til med prøving!