Sniker (ikke gravid nå)
Jeg synes omveltningen fra 1 til 2 var nesten like stor som fra 0 til 1. med bare ett barn er man jo vandt til hele tiden å kunne avlaste hverandre med barnet og husarbeid. Med flere barn i huset har man plutselig ofte ett barn hver hele tiden. Det eldste barnet krevde også mer fordi det er en enorm omveltning for et barn å gå fra å være enebarn til å måtte dele oppmerksomhet og kjærlighet. Og merker jo nå som de er litt større at de har perioder hvor de bare driver og «konkurerer» om oppmerksomhet fra oss foreldre heller enn å leke med leker hver for seg eller sammen. Sånne ting går sikkert litt i perioder, men opplevde at 3-åringen som hadde vært veldig selvstendig i lek da han ble storebror, fullstendig slutta å underholde seg selv. Litt slitsomt må jeg si
Også var vårt andre barn så definitivt et mye mer krevende hele det første året med kolikk, uro og stort sett oppvåkninger 1-3 ganger per time gjennom hele natta nesten hver natt i 18mnd. Da var det litt tungt å ha en fra før må jeg innrømme. Overgangen hadde sikkert blitt annerledes om vi fikk en rolig baby som kunne sove i vogn og bilstol og i seng på dagtid (vi fikk en som kun sov i bæresele og skreik i alt annet, så det var kronglete med utflukter hele familien og ingen mulighet til å hvile/sove med barnet på dagtid). Synes også det var tungt å ha baby og alle sykdomsperiodene som hører med et barnehagebarn. Gjennom vinteren hadde jeg mange dager syk 3-åring hjemme, syk baby og var syk selv. Når vi etterhvert fikk 2 i bhg ser jeg også at sykedagene flyr, for de smittes hver for seg i hver sin avdeling i bhg og hverandre hjemme
Jeg er alt i alt kjempeglad for at jeg har to stykker og at de har hverandre, men samtidig helt klar på at vi ikke utsetter oss for en ny babytid og alle sykdomsperiodene som følger med.
Det her var oppsummering av mye negativt kjenner jeg
- men samtidig realiteten for meg. Det var beintøft! Jeg savnet flere ærlige eller detaljerte beretninger og forventninger selv om overgangen fra 1-2, for opplevde at «alle» sa at det var lite forskjell og at 0-1 var det største. Og såklart er det en enormt stor omveltning å gå fra kun å ha ansvar for seg selv til å innse at man aldri kn slippe bekymringer og ansvar ever igjen når man får barn for første gang. Det er liksom som den følelsen man har på jobb, den fortsetter hjemme i alle døgnets timer alle dager i uka. Og akkurat dèt var jeg jo vandt til. Men hvor lite hvile det skulle bli med 2 barn og hvor mye mer intenst alt ble - det var jeg ikke forberedt på.
Og jeg kjenner at hver babyperiode er unntakstilstand i familien og for parforholdet, men om man jobber seg gjennom de slitsomme periodene sammen, kommer man styrka ut av akkurat det. Å ha barn, enten det er 1 eller flere, gir kjempemange muligheter for personlig vekst og for å styrke den relasjonen man har til partneren. Men det motsatte kan såklart også skje, så det må jobbes for.
Vil også legge til at det er masse fint med å ha flere barn. Søsknene får mulighet til å lære av hverandre, og de utvikler et helt spesielt type vennskap. Og det er veldig fint å se på. Akkurat per dags dato krangler min innmari mye, fordi 2åringen oppfører seg som en 2åring - les: river ned og ødelegger for storebroren, slår, klyper og skriker når hun føler seg misforstått eller ikke får viljen sin. Så er ikke idyllisk hele tiden akkurat. Men de fine øyeblikkene veier virkelig opp for alt slitet
