Fortvilet

[Light]

Jeg har gått til psykolog ei stund nå.

Problemet mitt er angst og nedstemthet, som går i bølger. Noen perioder bra, andre mer krevende.

Vi har brukt mye tid i terapien på å bearbeide et seksuelt overgrep.
Jeg har prøvd å snakke med psykologen om at jeg trenger å snakke om oppveksten min.
Vi har snakket litt om det, men mer overfladisk.
Jeg føler ikke psykologen synes det er like viktig å snakke om å gå inn i som jeg.

Sist samtale vi hadde snakket hun om å avslutte terapien, at jeg er sterk og klarer meg godt på egenhånd.

Jeg er ikke enig.

Litt kort;
Min oppvekst hadde en vondt periode på 7 år

- mobbing
- selvskading
- ble slått hjemme
- de voksne sviktet meg
- ble kasteball
- alkoholisert pappa
- jeg gråt med i søvn nesten hver kveld
- utrygg
- følte meg i veien
- selvmordstanker og planer.

Jeg skrev en Mail til psykologen min i går og fortalte i korte trekk om dette.
Og at jeg tror min angst kommer mye derfra. Og at jeg trenger å snakke om det.

Fikk svar om at hun har lest mailen min.

Jeg gruer meg til nese samtale. Vil hun forstå og tenke; Ok, du skal få mere tid til å snakke?

Eller vil hun si; du har gått her lenge nok, dette er ikke relevant for behandlingen.

Føler meg så avvist

Trenger støtte og råd fra gode dere

 

[My heart]

Kjære gode deg. Så flink du er! Tøff som tør å si hva du trenger og har behov for!

Når du kommer med konkrete ting til psykologen om hva som har skjedd og hvor det trykker, da er psykologen heldig som har en slik klient
Da viser du tillit til henne, og du ønsker å ta tak i dette.
Jeg tror at hvis du har en klok og oppegående psykolog så vil hun forstå.

Hvis du blir avvist på dette, så er det hun det er noe feil med og ikke deg

Da skaffer du deg en ny psykolog, som står løpet ut med deg.
Aldri gi opp

 

[Lynna19]

Det der hørtes ikke greit ut. Psykologen din må jo ta deg på alvor. Det er dine tanker, følelser og opplevelser som skal ligge i bunden for terapien. Hvis noe er viktig for deg så er det viktig for deg, det kan ikke psykologen protestere på. Hvis hun ikke tar deg på alvor så er det henne det er noe feil med som psykolog, ikke deg. Hvis hun ikke forstår deg og tar deg på alvor synes jeg du skal sette deg på venteliste hos en annen psykolog. Det er sikkert ikke bare lett å begynne hos en ny, men det er viktig at psykologen forstår deg og vil hjelpe deg.
Jeg vil også anbefale deg å velge en psykolog som jobber psykodynamisk og ikke kognitivt. De som jobber med kognitiv terpe har ofte terapi i korte perioder der det jobbes konkret med å finne verktøy for å mestre en ting.
Lykke til!

 

[light]

Det der hørtes ikke greit ut. Psykologen din må jo ta deg på alvor. Det er dine tanker, følelser og opplevelser som skal ligge i bunden for terapien. Hvis noe er viktig for deg så er det viktig for deg, det kan ikke psykologen protestere på. Hvis hun ikke tar deg på alvor så er det henne det er noe feil med som psykolog, ikke deg. Hvis hun ikke forstår deg og tar deg på alvor synes jeg du skal sette deg på venteliste hos en annen psykolog. Det er sikkert ikke bare lett å begynne hos en ny, men det er viktig at psykologen forstår deg og vil hjelpe deg.
Jeg vil også anbefale deg å velge en psykolog som jobber psykodynamisk og ikke kognitivt. De som jobber med kognitiv terpe har ofte terapi i korte perioder der det jobbes konkret med å finne verktøy for å mestre en ting.
Lykke til!

Hun jeg har har videreutdanning i psykodynamisk terapi, kognitiv terapi, emdr og behandling av seksuelle overgrep. Hun er svært dyktig og en ettertraktet psykolog.
Det har fungert veldig bra, men nå føler jeg meg ikke tatt på alvor.

Fikk en SMS om at hun har STOR tro på meg, og at det var derfor hun sa det hun sa. Det er godt å høre, samtidig som det er frustrerende at hun ikke ser at jeg fortsatt trenger henne

 

[My heart]

Hun jeg har har videreutdanning i psykodynamisk terapi, kognitiv terapi, emdr og behandling av seksuelle overgrep. Hun er svært dyktig og en ettertraktet psykolog.
Det har fungert veldig bra, men nå føler jeg meg ikke tatt på alvor.

Fikk en SMS om at hun har STOR tro på meg, og at det var derfor hun sa det hun sa. Det er godt å høre, samtidig som det er frustrerende at hun ikke ser at jeg fortsatt trenger henne

Fint at hun har stor tro på deg, og det må du ta til deg. For det har hun nok
Men ikke la henne definere dine problemer, du er selv mesteren i eget liv og som vet hvor skoen trykker. Og hun må absolutt møte deg på det.
Hadde jeg vært din psykolog hadde jeg vært kjempeglad for at en klient var så ærlig og direkte med tanker og behov!

 

[Lynna19]

Hun er sikkert dyktig, det betviler jeg ikke, men hun må kunne hjelpe deg for at det skal fungere optimalt for deg tenker jeg.

Det er kjempe fint av deg å skrive til henne og si hva du føler at du trenger. Jeg synes ofte det kan rydde litt opp å skrive. Det er fint hun har tro på deg og det er viktig at du har tro på deg selv. Hun må gi deg tror på deg selv og bygge deg opp, det er jobben hennes. Hjelpe deg å finne verktøy du kan bruke.

Det er mye jobb mentalt å gå til psykolog, og det kan være lett å bli avhengig av psykologen sin. Kanskje en gradvis nedtrapping er best for deg.

 

[Snurri]

Jeg har gått til psykolog ei stund nå.

Problemet mitt er angst og nedstemthet, som går i bølger. Noen perioder bra, andre mer krevende.

Vi har brukt mye tid i terapien på å bearbeide et seksuelt overgrep.
Jeg har prøvd å snakke med psykologen om at jeg trenger å snakke om oppveksten min.
Vi har snakket litt om det, men mer overfladisk.
Jeg føler ikke psykologen synes det er like viktig å snakke om å gå inn i som jeg.

Sist samtale vi hadde snakket hun om å avslutte terapien, at jeg er sterk og klarer meg godt på egenhånd.

Jeg er ikke enig.

Litt kort;
Min oppvekst hadde en vondt periode på 7 år

- mobbing
- selvskading
- ble slått hjemme
- de voksne sviktet meg
- ble kasteball
- alkoholisert pappa
- jeg gråt med i søvn nesten hver kveld
- utrygg
- følte meg i veien
- selvmordstanker og planer.

Jeg skrev en Mail til psykologen min i går og fortalte i korte trekk om dette.
Og at jeg tror min angst kommer mye derfra. Og at jeg trenger å snakke om det.

Fikk svar om at hun har lest mailen min.

Jeg gruer meg til nese samtale. Vil hun forstå og tenke; Ok, du skal få mere tid til å snakke?

Eller vil hun si; du har gått her lenge nok, dette er ikke relevant for behandlingen.

Føler meg så avvist

Trenger støtte og råd fra gode dere

Jeg aner ikke hva psykologen din vil si imorgen. Dessverre har jeg også inntrykk av at en del psykologer kun er opptatt av her og nå, og vil behandle symptomene heller enn årsakene. De vil ikke gå inn i fortiden og er redd for at dypdykk i fortiden vil bringe frem minner og gjøre vondt værre. Aner ikke hvor de har lest dette. Men på den andre siden finner du psykologer som ikke er redd for noen dype dykk og det å se sammenhengene mellom fortid og nåtid. Jeg lurer på om du skulle funnet en annen psykolog? Denne virker ikke å ta deg på alvor.

Jeg har selv nylig blitt "avvist" av psykolog/psykisk helsevesen da de mente jeg måtte ordne opp i nåværende situasjon (på egenhånd) heller enn å hjelpe med bearbeiding av traumer fra oppveksten (som jo har bidratt til nåværende problemer). Jeg skal altså behandle meg selv og mine "symptomer" før de vil ta tak i årsaken bak. Dette er helt bakvendt for meg. Jeg fikk heller ikke gått inn på fortiden min og det jeg selv har et behov for å snakke om, dette ble helt avfeid som om det var fullstendig irrelevant for nåværende utfordringer. Jeg ser klare sammenhenger, og derfor tok jeg jo kontakt med psykolog. For å nøste opp i det gamle og hvordan komme seg videre derfra uten å ha det hengende over meg.

Så jeg skjønner så godt hvor du kommer fra, og den frustrasjonen og følelsen av å bli avvist. Det eneste jeg kan si er at jeg tror dette handler om psykologen din og ikke om deg. At det rett og slett er blitt på moten for psykologer å ikke snakke om barndom og fortid. Kanskje de alle deltok på et seminar en gang og ble fortalt at de skulle avvise pasientens fortid og kun fokusere på her og nå, at det liksom skulle gjøre noe bedre? Jeg vet ikke. Men jeg vet at det er helt bakvendt av hvordan det burde være.

 

[Snurri]

PS. Som eksempel på hva jeg ble møtt med hos psykolog sist jeg var der: istedenfor å snakke om hva jeg synes er viktig og det som plager meg, fikk jeg tre-fire skjemaer som jeg skulle fylle ut for diverse screening av diagnoser! Disse skjemaene fanger opp symptomer og plager man har, ikke årsaken bak de.
Istedenfor at jeg fikk snakke om ting som jeg ønsket å snakke om, stilte psykologen spørsmål om ting som for meg ikke varr relevent. Hun tested meg liksom, for å sjekke om jeg passet inn i diverse diagnose. Det var ikke noen behandling, det var rett og slett et diagnosemaraton.
Om psykologen din er av samme arten, så har han/hun kanskje ikke klart å finne noen diagnose, og anser seg dermed som ferdig med saken din. At det kun er diagnoser de er fokusert på, og ikke det å hjelpe pasienten med det den trenger.

Om du har råd til det vil kanskje en privat psykolog være bedre, da denne ikke er avhengig av å stille diagnoser for å tjene penger, men faktisk tjener penger på at du kommer tilbake. En privat psykolog vil nok derfor ikke være så avvisende.

 

[Light]

PS. Som eksempel på hva jeg ble møtt med hos psykolog sist jeg var der: istedenfor å snakke om hva jeg synes er viktig og det som plager meg, fikk jeg tre-fire skjemaer som jeg skulle fylle ut for diverse screening av diagnoser! Disse skjemaene fanger opp symptomer og plager man har, ikke årsaken bak de.
Istedenfor at jeg fikk snakke om ting som jeg ønsket å snakke om, stilte psykologen spørsmål om ting som for meg ikke varr relevent. Hun tested meg liksom, for å sjekke om jeg passet inn i diverse diagnose. Det var ikke noen behandling, det var rett og slett et diagnosemaraton.
Om psykologen din er av samme arten, så har han/hun kanskje ikke klart å finne noen diagnose, og anser seg dermed som ferdig med saken din. At det kun er diagnoser de er fokusert på, og ikke det å hjelpe pasienten med det den trenger.

Om du har råd til det vil kanskje en privat psykolog være bedre, da denne ikke er avhengig av å stille diagnoser for å tjene penger, men faktisk tjener penger på at du kommer tilbake. En privat psykolog vil nok derfor ikke være så avvisende.

Hun er privatpraktiserende, men på et slags senter der de jobber flere sammen.
Hun sa for 2 samtaler siden at jeg hadde post traumatisk stress lidelse..
skal jeg da bare... Ok?

Planen min er.. når jeg skal snakke med henne neste uke.
Hvis hun fortsatt er avvisende kan jeg kanskje si; ??
Ok, det er jo ikke noe poeng å snakke med deg når du ikke vil høre på meg?
Noe jeg tenker kan få henne til å tenke litt.. da jeg kaster ballen litt tilbake på henne?
Hvis hun da sier.. jeg hører på deg, og jeg forstår deg.. men jeg synes du klarer deg så fint at jeg tror du vil klare deg uten terapi.. etc.

Kan jeg kanskje si.. nei, du forstår ikke meg, fordi jeg har ikke fått snakket ut om den tiden, og det er mye der du ikke vet. Så det kan du ikke uttale deg om.

Kan jeg si noe sånt?

 

[Stolt mamma]

Nå vet jeg ikke om du går til psykolog i det offentlige eller privat. Generelt vil desverre en psykolog ved DPS tilknyttet sykehuset kunne kun gi behandling over en tidsbegrenset periode. Dette er, igjen desverre, bestemt av regjeringen. En paykolog ved DPS vil derfor måtte forholde seg til fastsattte krav når det gjelder lengden på behandling. Krav som ikke alltid samsvarer med verken psykologens eller pasientens ønsker. Dette handler ikke om avvisning, men om de rammer psykologen jobber under. En privatpraktiserende psykolog derimot står fritt til å bestemme behandlingslengde og innhold. Det er også en sv grunnene til at det er lange ventelister

 

[My heart]

Nå vet jeg ikke om du går til psykolog i det offentlige eller privat. Generelt vil desverre en psykolog ved DPS tilknyttet sykehuset kunne kun gi behandling over en tidsbegrenset periode. Dette er, igjen desverre, bestemt av regjeringen. En paykolog ved DPS vil derfor måtte forholde seg til fastsattte krav når det gjelder lengden på behandling. Krav som ikke alltid samsvarer med verken psykologens eller pasientens ønsker. Dette handler ikke om avvisning, men om de rammer psykologen jobber under. En privatpraktiserende psykolog derimot står fritt til å bestemme behandlingslengde og innhold. Det er også en sv grunnene til at det er lange ventelister

Jeg kjenner flere som har gått på dps i mange år. Ei jeg kjenner har gått dit siden hun var 14 - nå er hun over 30. Først bup og så over i voksen

 

[My heart]

Nå vet jeg ikke om du går til psykolog i det offentlige eller privat. Generelt vil desverre en psykolog ved DPS tilknyttet sykehuset kunne kun gi behandling over en tidsbegrenset periode. Dette er, igjen desverre, bestemt av regjeringen. En paykolog ved DPS vil derfor måtte forholde seg til fastsattte krav når det gjelder lengden på behandling. Krav som ikke alltid samsvarer med verken psykologens eller pasientens ønsker. Dette handler ikke om avvisning, men om de rammer psykologen jobber under. En privatpraktiserende psykolog derimot står fritt til å bestemme behandlingslengde og innhold. Det er også en sv grunnene til at det er lange ventelister

Fant denne på nettet..

 

[Snurri]

Hun er privatpraktiserende, men på et slags senter der de jobber flere sammen.
Hun sa for 2 samtaler siden at jeg hadde post traumatisk stress lidelse..
skal jeg da bare... Ok?

Planen min er.. når jeg skal snakke med henne neste uke.
Hvis hun fortsatt er avvisende kan jeg kanskje si; ??
Ok, det er jo ikke noe poeng å snakke med deg når du ikke vil høre på meg?
Noe jeg tenker kan få henne til å tenke litt.. da jeg kaster ballen litt tilbake på henne?
Hvis hun da sier.. jeg hører på deg, og jeg forstår deg.. men jeg synes du klarer deg så fint at jeg tror du vil klare deg uten terapi.. etc.

Kan jeg kanskje si.. nei, du forstår ikke meg, fordi jeg har ikke fått snakket ut om den tiden, og det er mye der du ikke vet. Så det kan du ikke uttale deg om.

Kan jeg si noe sånt?

Synes godt du kan ordlegge deg slik. Men det er synd at det blir sånn i utgangspunktet, at man liksom må kverulere seg til hjelp. Jeg fikk faktisk også diagnose Kompleks PTSD, men ingen behandling for denne. Kun beskjed om å gå hjem og løse nåværende utfordringer på egenhånd for deretter å kanskje få behandling. De mente jeg ikke var sterk nok til behandling nå. Men når blir jeg det, om jeg ikke får hjelp nå? Da frykter jeg at jeg bare blir dårligere... Skjønner meg virkelig ikke på den logikken. Men psykologen der var også mer interessert i å få meg over på antidepressiva enn å snakke om det som er vanskelig. Det at jeg har det vanskelig var liksom ikke noe å bearbeide, det skulle spises piller for den slags...

Men jeg har håp om andre psykologer, bare synd at ventelistene er årelange, om man i det hele tatt for lov til å stå på venteliste. Jeg var hos en psykolog i den offentlige en gang som 19-åring. Psykologen jeg da fikk var et vidunder å jobbe med. Jeg hadde ikke mange timene med henne før jeg følte på bedring og mestring i hverdagen. Dessverre har jeg hatt tilbakefall, og trenger en slik "pick-me upper" runde hos psykolog for å finne tilbake til stødig grunn under beina. Denne gode psykologen var ikke oppttatt av diagnoser, og det var mange år siden, så jeg hadde ikke helt kommet til en forståelse av egne opplevelser enda. Flash-backs og slikt kom etterhvert, i voksen alder. Det er når kriser oppstår i livet at jeg får slike tilbakefall, og sist for to år siden da jeg anmeldte faren min til politiet og brøt all kontakt med han. Da var jeg langt nede og det var en tung prosess, og i avhør med politi måtte alt graves frem igjen. Men psykologen jeg da omsider kom til brydde seg som sagt ikke noe om dette. Hun bare satte en diagnose på meg. Så her sitter jeg fortsatt.

 

[Stolt mamma]

Jeg kjenner flere som har gått på dps i mange år. Ei jeg kjenner har gått dit siden hun var 14 - nå er hun over 30. Først bup og så over i voksen

Da er hun heldig. Snittet på DPS er 10-15 timer per pasient. Det har nå blitt innført pakkeforløp i psykiatrien hvor man har klare rammer for utredning og behandling.

 

[My heart]

Synes godt du kan ordlegge deg slik. Men det er synd at det blir sånn i utgangspunktet, at man liksom må kverulere seg til hjelp. Jeg fikk faktisk også diagnose Kompleks PTSD, men ingen behandling for denne. Kun beskjed om å gå hjem og løse nåværende utfordringer på egenhånd for deretter å kanskje få behandling. De mente jeg ikke var sterk nok til behandling nå. Men når blir jeg det, om jeg ikke får hjelp nå? Da frykter jeg at jeg bare blir dårligere... Skjønner meg virkelig ikke på den logikken. Men psykologen der var også mer interessert i å få meg over på antidepressiva enn å snakke om det som er vanskelig. Det at jeg har det vanskelig var liksom ikke noe å bearbeide, det skulle spises piller for den slags...

Men jeg har håp om andre psykologer, bare synd at ventelistene er årelange, om man i det hele tatt for lov til å stå på venteliste. Jeg var hos en psykolog i den offentlige en gang som 19-åring. Psykologen jeg da fikk var et vidunder å jobbe med. Jeg hadde ikke mange timene med henne før jeg følte på bedring og mestring i hverdagen. Dessverre har jeg hatt tilbakefall, og trenger en slik "pick-me upper" runde hos psykolog for å finne tilbake til stødig grunn under beina. Denne gode psykologen var ikke oppttatt av diagnoser, og det var mange år siden, så jeg hadde ikke helt kommet til en forståelse av egne opplevelser enda. Flash-backs og slikt kom etterhvert, i voksen alder. Det er når kriser oppstår i livet at jeg får slike tilbakefall, og sist for to år siden da jeg anmeldte faren min til politiet og brøt all kontakt med han. Da var jeg langt nede og det var en tung prosess, og i avhør med politi måtte alt graves frem igjen. Men psykologen jeg da omsider kom til brydde seg som sagt ikke noe om dette. Hun bare satte en diagnose på meg. Så her sitter jeg fortsatt.

OMG!! Dette kan du klage inn til psykolog foreningen eller pasient ombud.
Du bør ha tilpasset behandling som gjør at du først blir sterk og stabil nok til å kunne jobbe med traumene.
Verste jeg har hørt.. blir helt satt ut her.
Ville snakket med fastlegen og bedt han sende en henvisning til en ny psykolog.

 

[My heart]

Da er hun heldig. Snittet på DPS er 10-15 timer per pasient. Det har nå blitt innført pakkeforløp i psykiatrien hvor man har klare rammer for utredning og behandling.

Mange går jo i noen år før de i det hele tatt klarer å åpne seg og ta fatt på det vonde.
Skal en da gå dit og åpne et sår, for så å gå hjem overlatt til seg selv med åpent sår ?

 

[Snurri]

OMG!! Dette kan du klage inn til psykolog foreningen eller pasient ombud.
Du bør ha tilpasset behandling som gjør at du først blir sterk og stabil nok til å kunne jobbe med traumene.
Verste jeg har hørt.. blir helt satt ut her.
Ville snakket med fastlegen og bedt han sende en henvisning til en ny psykolog.

Ja, de satte en Apergersdiagnose på meg også, og mente at mange av plagene mine sikkert kom derfra og de fikk man ikke gjort noe med. Sånn, ferdig med den saken liksom. Har ei venninne som ble opprørt da hun hørte om dette, og hun nevnte også at jeg burde klage dette inn og ikke minst få en ny vurdering/videre behandling. Jeg vurderer å gjøre det, men akkurat nå er det mye annet jeg må ta innover meg og jobbe med før jeg har overskudd til å ta fatt på den prosessen. Man skal virkelig være frisk for å være syk!

 

[My heart]

Ja, de satte en Apergersdiagnose på meg også, og mente at mange av plagene mine sikkert kom derfra og de fikk man ikke gjort noe med. Sånn, ferdig med den saken liksom. Har ei venninne som ble opprørt da hun hørte om dette, og hun nevnte også at jeg burde klage dette inn og ikke minst få en ny vurdering/videre behandling. Jeg vurderer å gjøre det, men akkurat nå er det mye annet jeg må ta innover meg og jobbe med før jeg har overskudd til å ta fatt på den prosessen. Man skal virkelig være frisk for å være syk!

Stakkars deg Det er ikke slik det skal være..
å bli psykolog tar mange år å bli.. og er det slik de ønsker å framstå? Forkastelig.
Uansett om en har Aspergers eller ei så bør du jo få oppfølging og informasjon nok til å håndtere det.
Barnet mitt har adhd. Bup skrev ut medisiner som fastlegen skulle følge opp. Fikk bivirkninger og prøvde forskjellige sorter. Fastlegen hadde null kompetanse på dette. Han henviste oss tilbake og vi fikk avslag 3 ganger. Til slutt ringte jeg bup å sa følgende:
Dere har satt ei diagnose på et barn. Dere har satt han på medisiner han ikke tålte, uten å følge opp. Dette er alvorlig. Jeg henviste til pasient loven osv.
Fikk raskt time..

 

[smiley :)]

Ja, de satte en Apergersdiagnose på meg også, og mente at mange av plagene mine sikkert kom derfra og de fikk man ikke gjort noe med. Sånn, ferdig med den saken liksom. Har ei venninne som ble opprørt da hun hørte om dette, og hun nevnte også at jeg burde klage dette inn og ikke minst få en ny vurdering/videre behandling. Jeg vurderer å gjøre det, men akkurat nå er det mye annet jeg må ta innover meg og jobbe med før jeg har overskudd til å ta fatt på den prosessen. Man skal virkelig være frisk for å være syk!

Jeg håper du kan få hjelp av venninnen din til å skrive klagen fortest mulig, slik at du kan få litt "avlastning" samtidig som du slipper å unødig måtte utsette noe så viktig, når ventetiden uansett er lange til å komme inn til behandling/utredning.

 

[Stolt mamma]

Mange går jo i noen år før de i det hele tatt klarer å åpne seg og ta fatt på det vonde.
Skal en da gå dit og åpne et sår, for så å gå hjem overlatt til seg selv med åpent sår ?

Nå er det ikke jeg som har bestemt regelverket. Jeg bare informerer om de retningslinjene psykologer i det offentlige jobber under. Det er ikke snakk om å bli overlatt til seg selv hvis man har behov for mer hjelp etter endt behandlingsforløp, men den hjelpen gis da i kommunen og ikke i spesialist helsetjenesten. Igjen desverre har regjeringen prioritert å bygge ned spesialist helsetjenesten, både dps, døgn og akuttplasser for å bygge opp lavterskel hjelp i kommunen. Er forsåvidt det samme i somatikken hvor man blir skrevet fortest mulig ut av sykehuset og til behandling i kommunen.