Fortvilelsen over den ufrivillige barnløsheten gjør jeg til en dårlig person.

[morsdrømmen]

Jeg er så veldig fortvilet, lei meg og rett og slett deprimert og jeg vet ikke hvor andre plasser jeg skal henvende meg. På en måte er dette den dårligste plassen for meg å være, men jeg aner ikke hvor annen plass jeg KANSKJE kan treffe på noen som kanskje kan forstå min fortvilelse bittelitt?

Jeg er en dame på 30 år og har ingen barn. Det jeg derimot har er PCOS. Det er vel en artig liten ting? *ironi*
Jeg har ønsket meg barn siden jeg var 16 år. (vær så snill å ikke døm meg. Jeg har alltid elsket barn, ble tante allerede før jeg begynte på skolen selv og alle i min familie har blitt tidlig mødre.)

Jeg går med en dyp sorg i livet. Og INGEN forstår meg. Alle rundt meg har barn eller ønsker ikke å få det.
I dag fikk jeg hørte at noen i min nærmeste krets skal ha barn igjen, og nok en gang reagerte jeg med den største fortvilelse. Samboeren min er nå sur på meg og syns jeg er en dårlig person for at jeg ikke bare hopper i taket av glede på andres vegne. Det har jeg gjort i alle år. Men nå klarer jeg ikke å finne glede i andres barn lengre.

Jeg har vel på sett og vis gitt opp håpet om selv å få barn. Jeg orker ikke flere skuffelser.
Men jeg kjenner på at en del av min livsgnist slukker sammen med håpet.
Og nå er alt virkelig så mye mer sårt enn før. Jeg har måtte slettet venner fra facebook og snapchat fordi jeg ikke klarer å se på babyer uten å føle jeg får ett slag i mellomgulvet.

Det aller vondeste er å ikke føle meg hørt eller forstått. De få jeg har pratet om denne fortvilelsen med har alle bare svart sånn "ja nei men det er da ikke noe å bry seg om" svar. Forstår ikke folk hvor utrolig stygt det er å tråkke på folks følelser på den måten?

Så jeg skriver vel her nå som ett siste håp om å få bittelitt forståelse?

Beklager sytingen, jeg har sittet oppe i hele natt for meg selv med denne vonde følelsen og vet ikke hva annet jeg skal gjøre....

 

[Trolls]

Nå fikk jeg vondt langt inn i margen! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si, jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon litt engang. Det jeg kan si, er at jeg forstår deg utrolig godt! Jeg forstår at det er vanskelig å se på at alle andre rundt får barn, mens du sitter på sidelinja og prøver og prøver - uten å få det til.

Jeg personlig ville blitt glad for at ingen av de jeg er glad i måtte opplevd det samme i din situasjon, men det er klart det ville vært sårt! Jeg ville nok grått noen tårer likevel, og ønsket det var meg. Det gjør deg absolutt ikke til en dårlig person at du ikke hopper i taket av glede når det virker til at alle andre blir gravide og ikke du!

Jeg må bare sende over en stor klem, også ønsker og håper jeg inderlig at du blir gravid i nærmeste framtid

 

[BareMona]

Jeg skjønner fortvilelsen din så altfor godt! Min søster fikk barn tidlig og jeg har brukt mesteparten av tiden min på å være den beste tanta jeg kan være for hennes to. Ett sted på veien begynte jeg selv å ønske barn og jeg og samboeren min bestemte oss for å bli gravide.

Det klaffet på første pp og vi var overlykkelige, men dessverre ble gleden kort og sorgen større enn jeg kunne forutse. Hadde da en graviditet utenfor livmoren og fikk cellegift for å utslette vårt lille mirakel. Og de neste tre årene ble ett mareritt da jeg ikke ble gravid igjen.

Jeg var langt nede, og fikk ofte spørsmål om det ikke var på tide å bli mor snart. I begynnelsen sa jeg bare at den kommer når den kommer, men etter en stund ble jeg skikkelig lei meg når folk spurte. Mine nærmeste visste selvfølgelig om sorgen min, og de tok hensyn, men det var de andre mer utenforstående som bare slang ut av seg kommentarer (helt sikkert i beste mening), men jeg fikk nok.

- Hadde det bare vært så enkelt så.
- Det er ikke alle som kan få barn.

Det ble rare ansikter foran meg. Og plutselig var det som om folk forstod at det ikke alltid er like lurt å slenge ut av seg ett sånn spørsmål.

Det er rart å skrive dette nå, å kjenne på den sorgen som sørget for at jeg mistet min livsgnist. For det var det som skjedde. Jeg oppførte meg som ett troll ovenfor mannen som enda står ved min side. Prøvde alt jeg kunne for at han ikke ønsket å dele livet sitt med en som ikke kunne gi han barn. Han hadde jo barn fra før av, så det var jo meg det var noe galt med.

I dag er jeg så glad for at han da holdt meg fast og sto stø som ett fjell ved min side for vi tok kontakt med lege og bad om hjelp. Jeg fikk en dobbel pergotimekur og ble gravid 2.pp etter den første kuren. Er akkurat 22 uker på vei i dag, så den første uken i oktober får vi endelig vår etterlengtede sønn! Gleden er større enn noengang
Jeg blir forresten 30 år om noen dager, så håpet er absolutt ikke ute for din del! Ikke gi opp, be om hjelp og stå rakrygget i stormen som herjer i hjertet ditt og mest av alt: gled deg over andres gleder, vær ærlig om sorgen din, men kos deg med andres barn, for du må jo være litt forberedt til du får din egen lille klump

 

[Smily]

Jeg er så veldig fortvilet, lei meg og rett og slett deprimert og jeg vet ikke hvor andre plasser jeg skal henvende meg. På en måte er dette den dårligste plassen for meg å være, men jeg aner ikke hvor annen plass jeg KANSKJE kan treffe på noen som kanskje kan forstå min fortvilelse bittelitt?

Jeg er en dame på 30 år og har ingen barn. Det jeg derimot har er PCOS. Det er vel en artig liten ting? *ironi*
Jeg har ønsket meg barn siden jeg var 16 år. (vær så snill å ikke døm meg. Jeg har alltid elsket barn, ble tante allerede før jeg begynte på skolen selv og alle i min familie har blitt tidlig mødre.)

Jeg går med en dyp sorg i livet. Og INGEN forstår meg. Alle rundt meg har barn eller ønsker ikke å få det.
I dag fikk jeg hørte at noen i min nærmeste krets skal ha barn igjen, og nok en gang reagerte jeg med den største fortvilelse. Samboeren min er nå sur på meg og syns jeg er en dårlig person for at jeg ikke bare hopper i taket av glede på andres vegne. Det har jeg gjort i alle år. Men nå klarer jeg ikke å finne glede i andres barn lengre.

Jeg har vel på sett og vis gitt opp håpet om selv å få barn. Jeg orker ikke flere skuffelser.
Men jeg kjenner på at en del av min livsgnist slukker sammen med håpet.
Og nå er alt virkelig så mye mer sårt enn før. Jeg har måtte slettet venner fra facebook og snapchat fordi jeg ikke klarer å se på babyer uten å føle jeg får ett slag i mellomgulvet.

Det aller vondeste er å ikke føle meg hørt eller forstått. De få jeg har pratet om denne fortvilelsen med har alle bare svart sånn "ja nei men det er da ikke noe å bry seg om" svar. Forstår ikke folk hvor utrolig stygt det er å tråkke på folks følelser på den måten?

Så jeg skriver vel her nå som ett siste håp om å få bittelitt forståelse?

Beklager sytingen, jeg har sittet oppe i hele natt for meg selv med denne vonde følelsen og vet ikke hva annet jeg skal gjøre....

Uff, det er så vondt når det blir så vanskelig å bli gravid. Og det å se andre bli gravide i hytt og pine gjør det jo ikke noe lettere å skulle fortsette med godt mot selv når det tar så forbanna lang tid.
Jeg har en venninne som sliter med å bli gravid og hun har det heller ikke godt. Det er alt oppslukende og det er i tankene hele tiden.
Nå sier du ikke om du får hjelp, men jeg håper du gjør det ift å bli gravid.
Jeg har saumfartet nettet etter info om hvor lang tid det tar å bli gravid og lest mange mirakelhistorier om de som har forskjellige utfordringer som gjør det vanskelig å bli gravide. Noen så lenge som syv åtte år. Det er lenge å prøve, men jeg skjønner at de ikke gir seg heller.
Det jeg prøver å si er at det er en mulighet, men det er mye som kreves av både deg og mannen. Og jeg håper det går i orden!
Vi har mirakelhistorier her på bv også, så du er på rett plass

Det her er kanskje ikke det man vil høre, men ikke mist livsgleden! Du lever en gang. Bruk tiden på å gjøre det som gleder deg mest. Det er så viktig å ikke slutte å leve selv om det er en stor motgang som trykkes i trynet hver gang man ser en barnevogn.

Lykke til <3

 

[Duffy15]

Jeg er så veldig fortvilet, lei meg og rett og slett deprimert og jeg vet ikke hvor andre plasser jeg skal henvende meg. På en måte er dette den dårligste plassen for meg å være, men jeg aner ikke hvor annen plass jeg KANSKJE kan treffe på noen som kanskje kan forstå min fortvilelse bittelitt?

Jeg er en dame på 30 år og har ingen barn. Det jeg derimot har er PCOS. Det er vel en artig liten ting? *ironi*
Jeg har ønsket meg barn siden jeg var 16 år. (vær så snill å ikke døm meg. Jeg har alltid elsket barn, ble tante allerede før jeg begynte på skolen selv og alle i min familie har blitt tidlig mødre.)

Jeg går med en dyp sorg i livet. Og INGEN forstår meg. Alle rundt meg har barn eller ønsker ikke å få det.
I dag fikk jeg hørte at noen i min nærmeste krets skal ha barn igjen, og nok en gang reagerte jeg med den største fortvilelse. Samboeren min er nå sur på meg og syns jeg er en dårlig person for at jeg ikke bare hopper i taket av glede på andres vegne. Det har jeg gjort i alle år. Men nå klarer jeg ikke å finne glede i andres barn lengre.

Jeg har vel på sett og vis gitt opp håpet om selv å få barn. Jeg orker ikke flere skuffelser.
Men jeg kjenner på at en del av min livsgnist slukker sammen med håpet.
Og nå er alt virkelig så mye mer sårt enn før. Jeg har måtte slettet venner fra facebook og snapchat fordi jeg ikke klarer å se på babyer uten å føle jeg får ett slag i mellomgulvet.

Det aller vondeste er å ikke føle meg hørt eller forstått. De få jeg har pratet om denne fortvilelsen med har alle bare svart sånn "ja nei men det er da ikke noe å bry seg om" svar. Forstår ikke folk hvor utrolig stygt det er å tråkke på folks følelser på den måten?

Så jeg skriver vel her nå som ett siste håp om å få bittelitt forståelse?

Beklager sytingen, jeg har sittet oppe i hele natt for meg selv med denne vonde følelsen og vet ikke hva annet jeg skal gjøre....

Hei. Forstår deg veldig godt og hvor frustrerende det kan være.
Jeg fikk mitt første barn (IVF) for 5 måneder siden og jeg er 40 år.
Husker godt den følelsen når alle andre ble gravide, men ikke meg. Vondest var det å miste to dager etter positiv test og få samme dag nyhet om at søstera mi gravid. De blanda følelser, uff, både sorg og glede.
Eller når andre spurte hele tiden om ikke snart vi skulle få barn. Om det er ikke noe annet de kunne prate om.
Ikke gi opp.
Det er tøft når man prøver. Føles som om livet står på vent. Men når babyen kommer alt den vonde er glemt. Kan ikke tro nå at vi venta på vår lille i 10 år.

 

[Care-bear]

 

[Millis89]

Jeg er så veldig fortvilet, lei meg og rett og slett deprimert og jeg vet ikke hvor andre plasser jeg skal henvende meg. På en måte er dette den dårligste plassen for meg å være, men jeg aner ikke hvor annen plass jeg KANSKJE kan treffe på noen som kanskje kan forstå min fortvilelse bittelitt?

Jeg er en dame på 30 år og har ingen barn. Det jeg derimot har er PCOS. Det er vel en artig liten ting? *ironi*
Jeg har ønsket meg barn siden jeg var 16 år. (vær så snill å ikke døm meg. Jeg har alltid elsket barn, ble tante allerede før jeg begynte på skolen selv og alle i min familie har blitt tidlig mødre.)

Jeg går med en dyp sorg i livet. Og INGEN forstår meg. Alle rundt meg har barn eller ønsker ikke å få det.
I dag fikk jeg hørte at noen i min nærmeste krets skal ha barn igjen, og nok en gang reagerte jeg med den største fortvilelse. Samboeren min er nå sur på meg og syns jeg er en dårlig person for at jeg ikke bare hopper i taket av glede på andres vegne. Det har jeg gjort i alle år. Men nå klarer jeg ikke å finne glede i andres barn lengre.

Jeg har vel på sett og vis gitt opp håpet om selv å få barn. Jeg orker ikke flere skuffelser.
Men jeg kjenner på at en del av min livsgnist slukker sammen med håpet.
Og nå er alt virkelig så mye mer sårt enn før. Jeg har måtte slettet venner fra facebook og snapchat fordi jeg ikke klarer å se på babyer uten å føle jeg får ett slag i mellomgulvet.

Det aller vondeste er å ikke føle meg hørt eller forstått. De få jeg har pratet om denne fortvilelsen med har alle bare svart sånn "ja nei men det er da ikke noe å bry seg om" svar. Forstår ikke folk hvor utrolig stygt det er å tråkke på folks følelser på den måten?

Så jeg skriver vel her nå som ett siste håp om å få bittelitt forståelse?

Beklager sytingen, jeg har sittet oppe i hele natt for meg selv med denne vonde følelsen og vet ikke hva annet jeg skal gjøre....

Jeg forstår deg veldig godt! Plutselig er alle rundt meg gravide. Venner som ikke prøvde engang. Men jeg klarer enda å glede meg på deres veiene. Hver gang noen kommer å forteller at de er gravid, så kjenner jeg at min egen situasjon blir veldig sår, men gleder meg over dem. Prøver å fortelle meg selv at om de får barn eller ei har jo ingenting med min situasjon å gjøre. Men vet det kan være surt.

Jeg synes det kleineste er når de forteller meg det, og de er redd jeg skal bli sint og lei meg. Siden de vet at jeg har problemer med å få barn. Det er som en stor rosa elefant som ingen tør å nevne!

Jeg synes ikke du er en dårlig person! Det er dine reelle følelser, som du må anerkjenne, og jobbe med. Så de ikke plager deg og gjør livet surt

 

[morsdrømmen]

Så fine damer det var her! Det var helt klart riktig av meg å skrive her inne ser jeg!
Det å kjenne at noen faktisk ser min fortvilelse for det den er, og ikke bare bagatelliserer det eller dømmer meg for det føles veldig godt. Jeg kjenner jeg i det minste klarer å trekke pusten bittelitt nå.

Jeg vil bare få presisere at jeg har ikke alltid vært negativ til andres barn. Jeg har vel heller vært kjempe positiv, og vært en veldig god tante til mine 10 tanterbarn og 3 fadderbarn. I tillegg har jeg jobbet en periode i barnehage og også vært dagmamma og generelt passet mye barn (inkludert premature trillinger i verste trassalder ) så akkurat dette med øvelse, DET har jeg!

Når det kommer til prøving akkurat nå i dag så prøver vi faktisk å bare slappe av, rett og slett for den mentale helsens skyld. Selvfølgelig brukes det ingen prevensjon, men vi har tatt sommer fri kan en si Planen er å sette igang igjen for fult til høsten og ikke ødelegge sommeren med å henge oss så mye opp i det.
Og i tillegg må jeg se til å skaffe meg ny fastlege! Vi flyttet hit vi bor for 10 mnder siden og fikk da naturligvis ny fastlege da jeg flyttet for langt til at jeg kunne ha den jeg hadde. En av de første gangene jeg var hos han forklarte jeg dette med PCOS'en og barnløsheten og ba om å få hjelp. "Nei det finnes det ikke noe hjelp for, det må dere bare fikse selv" Var hans nøyaktige ord... Har dere HØRT på maken?? Ikke så mye som VEILEDNING var han interessert i å gi. Ikke engang noe hjelp til med råd/ veiledning eller henvisning til ernæringsfysiolog for gå ned noen kilo til for å se om det vil bedre på mulighetene var mulig. Så siden vi flyttet hit så har vi surra rundt i blinde, skulle jeg til å si.

For all del, jeg vet jo veldig godt at det finnes forskjellig hjelp å få (har testet pergotime en runde uten at det funket. Men kjenner jo til flere som har tatt det 2-3 ganger før det gikk riktig vei. Så en har ikke gitt opp det liksom. Men hvordan får man hjelp med en lege som ikke tror på legemidler? )
Men en blir så maktesløs, mister motivasjonen og livsgnisten.
Jeg har måtte gått bort ifra de tingene jeg har engasjert meg i politisk og foreninger fordi jeg har ikke noe engasjement til noe lengre. Samboeren min og jeg har blitt enige om at jeg skal bestille time til psykolog så fort som mulig. Det er SÅ ille liksom.

Igjen tusen hjertelig takk for at dere er så fine her inne! Det kan hende jeg må bruke dere bittelitt som psykologene mine innimellom altså! Føles veldig godt å få skrevet av meg bittelitt av frustrasjonen

 

[Esoteri]

Så fine damer det var her! Det var helt klart riktig av meg å skrive her inne ser jeg!
Det å kjenne at noen faktisk ser min fortvilelse for det den er, og ikke bare bagatelliserer det eller dømmer meg for det føles veldig godt. Jeg kjenner jeg i det minste klarer å trekke pusten bittelitt nå.

Jeg vil bare få presisere at jeg har ikke alltid vært negativ til andres barn. Jeg har vel heller vært kjempe positiv, og vært en veldig god tante til mine 10 tanterbarn og 3 fadderbarn. I tillegg har jeg jobbet en periode i barnehage og også vært dagmamma og generelt passet mye barn (inkludert premature trillinger i verste trassalder ) så akkurat dette med øvelse, DET har jeg!

Når det kommer til prøving akkurat nå i dag så prøver vi faktisk å bare slappe av, rett og slett for den mentale helsens skyld. Selvfølgelig brukes det ingen prevensjon, men vi har tatt sommer fri kan en si Planen er å sette igang igjen for fult til høsten og ikke ødelegge sommeren med å henge oss så mye opp i det.
Og i tillegg må jeg se til å skaffe meg ny fastlege! Vi flyttet hit vi bor for 10 mnder siden og fikk da naturligvis ny fastlege da jeg flyttet for langt til at jeg kunne ha den jeg hadde. En av de første gangene jeg var hos han forklarte jeg dette med PCOS'en og barnløsheten og ba om å få hjelp. "Nei det finnes det ikke noe hjelp for, det må dere bare fikse selv" Var hans nøyaktige ord... Har dere HØRT på maken?? Ikke så mye som VEILEDNING var han interessert i å gi. Ikke engang noe hjelp til med råd/ veiledning eller henvisning til ernæringsfysiolog for gå ned noen kilo til for å se om det vil bedre på mulighetene var mulig. Så siden vi flyttet hit så har vi surra rundt i blinde, skulle jeg til å si.

For all del, jeg vet jo veldig godt at det finnes forskjellig hjelp å få (har testet pergotime en runde uten at det funket. Men kjenner jo til flere som har tatt det 2-3 ganger før det gikk riktig vei. Så en har ikke gitt opp det liksom. Men hvordan får man hjelp med en lege som ikke tror på legemidler? )
Men en blir så maktesløs, mister motivasjonen og livsgnisten.
Jeg har måtte gått bort ifra de tingene jeg har engasjert meg i politisk og foreninger fordi jeg har ikke noe engasjement til noe lengre. Samboeren min og jeg har blitt enige om at jeg skal bestille time til psykolog så fort som mulig. Det er SÅ ille liksom.

Igjen tusen hjertelig takk for at dere er så fine her inne! Det kan hende jeg må bruke dere bittelitt som psykologene mine innimellom altså! Føles veldig godt å få skrevet av meg bittelitt av frustrasjonen

Veldig, veldig leit å høre om situasjonen din. Jeg har selv PCOS og skjønner fortvilelsen og bekymringene over å ikke få det til når "alle" andre blir gravide i fylla fordi de glemte ei pille. Det blir et altomfattende sluk av snørr, tårer og elendighet og tankene dreier seg om baby 24/7 og alt annet virker totalt meningsløst og uviktig (inkl. jobben)
Vil også oppfordre deg på det sterkeste å finne en ny lege fortere enn svint og be om en henvisnig til en gynekolog. Pergo funka ikke for meg heller, men jeg klarte å trygle meg til femar/letrozol i stedet for, til tross for at gyn mente IVF var mer hensiktsmessig. Så fulgte jeg lavkarbo kosthold (og gjett om vekta raste av da) og fikk metformin i tillegg... og ble gravid. Og ikke bare ble jeg gravid, men jaggu har spira klora seg fast også, så nå er jeg over 15 uker på vei. Ønsker deg masse lykke til videre. Her på BV er takhøyden stor og alle kommer løpende til med gode råd hvis de føler de kan bidra, så bare å skrike ut

 

[Issem]

 

[LilleGull1517]

Klem til deg <3

 

[Lillafrosk]

Jeg har lest der du har skrevet, og har veldig lyst til å gi deg en varm klem ♡ det er ikke lett å prøve, og det å sitte med et barneønske lenge er bare ødeleggende!
Det er da LOV til å bli bitter, fortvilt og sjalu når andre får barn i hytt og pine, og du sliter (.. selvsagt bør man ikke vise dette, men.. Følelsene er lov å ha!). Du er ikke et dårlig menneske for det.

Jeg håper du får oppfylt drømmen snart ♡
Og altså.. Bytt fastlege. Fort. Så det går i orden til 1. Juli i alle fall!! Så satser vi på at du får bedre hjelp ♡

Masse Lykke til ♡

 

[Janke]

Så fine damer det var her! Det var helt klart riktig av meg å skrive her inne ser jeg!
Det å kjenne at noen faktisk ser min fortvilelse for det den er, og ikke bare bagatelliserer det eller dømmer meg for det føles veldig godt. Jeg kjenner jeg i det minste klarer å trekke pusten bittelitt nå.

Jeg vil bare få presisere at jeg har ikke alltid vært negativ til andres barn. Jeg har vel heller vært kjempe positiv, og vært en veldig god tante til mine 10 tanterbarn og 3 fadderbarn. I tillegg har jeg jobbet en periode i barnehage og også vært dagmamma og generelt passet mye barn (inkludert premature trillinger i verste trassalder ) så akkurat dette med øvelse, DET har jeg!

Når det kommer til prøving akkurat nå i dag så prøver vi faktisk å bare slappe av, rett og slett for den mentale helsens skyld. Selvfølgelig brukes det ingen prevensjon, men vi har tatt sommer fri kan en si Planen er å sette igang igjen for fult til høsten og ikke ødelegge sommeren med å henge oss så mye opp i det.
Og i tillegg må jeg se til å skaffe meg ny fastlege! Vi flyttet hit vi bor for 10 mnder siden og fikk da naturligvis ny fastlege da jeg flyttet for langt til at jeg kunne ha den jeg hadde. En av de første gangene jeg var hos han forklarte jeg dette med PCOS'en og barnløsheten og ba om å få hjelp. "Nei det finnes det ikke noe hjelp for, det må dere bare fikse selv" Var hans nøyaktige ord... Har dere HØRT på maken?? Ikke så mye som VEILEDNING var han interessert i å gi. Ikke engang noe hjelp til med råd/ veiledning eller henvisning til ernæringsfysiolog for gå ned noen kilo til for å se om det vil bedre på mulighetene var mulig. Så siden vi flyttet hit så har vi surra rundt i blinde, skulle jeg til å si.

For all del, jeg vet jo veldig godt at det finnes forskjellig hjelp å få (har testet pergotime en runde uten at det funket. Men kjenner jo til flere som har tatt det 2-3 ganger før det gikk riktig vei. Så en har ikke gitt opp det liksom. Men hvordan får man hjelp med en lege som ikke tror på legemidler? )
Men en blir så maktesløs, mister motivasjonen og livsgnisten.
Jeg har måtte gått bort ifra de tingene jeg har engasjert meg i politisk og foreninger fordi jeg har ikke noe engasjement til noe lengre. Samboeren min og jeg har blitt enige om at jeg skal bestille time til psykolog så fort som mulig. Det er SÅ ille liksom.

Igjen tusen hjertelig takk for at dere er så fine her inne! Det kan hende jeg må bruke dere bittelitt som psykologene mine innimellom altså! Føles veldig godt å få skrevet av meg bittelitt av frustrasjonen

Hei
Et lite tips er å gå utenom fastlege , jeg gikk rett til privat gynekolog og har nå fått 3 respeter på pergo.
Skjønner sorgen din veldig godt. I brukte 3 år på å få frøkna våres på naturlig måte . Nå skal vi prøve på nr 2 og dro rett til gynekolog uten å prøve først. Jeg er 34 år og har rett og slett ikke tiden til å prøve 1 år først

 

[ingeniørfrue]

Sender en god klem <3 ser at de gode damene har svart deg på det meste, men anbefaler at du går til privat gynekolog! Har ei venninne som går til privat (hun har pco), og det er litt mer hjelp å få enn en allmennlege. Etter jeg ble medlem her har jeg lest om mange med både pco og pcos som har fått hjelp med diverse hormonpreparater som pergo osv, så det finnes håp! Og jeg skjønner deg kjempegodt at du er bitter og lei deg. Jeg ble gravid veldig fort, men merker at jeg har fått så mye respekt for dem som prøver lenge uten å bli gravide. Jeg får vondt i hjertet bare av å forestille meg det...

Ønsker deg hell og lykke! <3 tipper 2017 er ditt år!

 

[Poppi]

Hei! Jeg har prøvd i snart tre år og kjenner på det samme selv. Må ta meg sammen for å ikke bli bitter når andre blir gravide. For oss var ivf veien, og har blitt gravid med det. Mistet desverre, men har store sjanser for å bli gravid ved ivf. Å gå veien med ivf gir meg håp. Jeg anbefaler deg å finne en gynekolog som kan noe om ufrivillig barnløshet, slik at du kan få medisiner og evt henvises videre. Det er mange med pcos som blir gravide med litt hjelp lykke til på ferden ❤

 

[Utålmodigemeg]

Jeg skjønner deg veldig godt! Vi har prøvd i ett år nå uten hell, mens venninnene mine formerer seg som kaninen uten å måtte blunke?! Gleden er ikke tilstede for meg lenger heller, men klistrer på et smil og gratulerer, orker ikke gå mer inn i det enn det...

Har du hvert i utredning, må vell være muligheter?
Jeg skal til legen i august, håper ting skjer!

 

[CurlyGirl]

Jeg gråt hele natten da min beste venninne ble gravid da jeg hadde prøvd å bli gravid i flere år.
Jeg gråt da hun ble gravid for andre gang.
Jeg gråt da hun ble gravid for tredje gang.
Jeg har strigrått hele natten etter å ha blitt fortalt at mine venninner har tatt abort fordi det ikke passet å få flere barn i en alder av 35 år.
Jeg har sett babymager og barnevogner overalt og fått hundrevis (om ikke tusenvis) av spørsmål om det ikke snart er på tide å få barn.

Det er utrolig vondt å lide seg gjennom gratulasjoner til de som blir gravide, måneder med snakk om alt som skjer i magen, barselsbesøk, barnedåper osv.
Men jeg angrer ikke på at jeg led meg gjennom alt dette.
Jeg angrer på besøkene jeg ikke tok.
Jeg angrer på leken jeg ikke hadde med enkelte av de små barna.
Jeg angrer på fadderbarnet jeg ikke fulgte opp med jevnlige besøk fordi det var for vondt.
Jeg angrer på at jeg lot det å være UFB bli altoppslukende.
Jeg angrer på at jeg ikke tok tak i depresjonen og bitterheten tidligere.
Jeg angrer på at jeg ikke gjorde mer for å leve "et normalt liv" som prøver.

Jeg fikk min første positive graviditetstest da jeg var 36 år, så det er enda MYE håp for deg!
Jeg vil gi deg en god klem og be deg innstendig om ikke å la dette ødelegge deg.
Bruk tid og krefter på det du kan gjøre noe med. Det finnes hjelp å få der ute! Din tid kommer nok

 

[87'modell]

Så fine damer det var her! Det var helt klart riktig av meg å skrive her inne ser jeg!
Det å kjenne at noen faktisk ser min fortvilelse for det den er, og ikke bare bagatelliserer det eller dømmer meg for det føles veldig godt. Jeg kjenner jeg i det minste klarer å trekke pusten bittelitt nå.

Jeg vil bare få presisere at jeg har ikke alltid vært negativ til andres barn. Jeg har vel heller vært kjempe positiv, og vært en veldig god tante til mine 10 tanterbarn og 3 fadderbarn. I tillegg har jeg jobbet en periode i barnehage og også vært dagmamma og generelt passet mye barn (inkludert premature trillinger i verste trassalder ) så akkurat dette med øvelse, DET har jeg!

Når det kommer til prøving akkurat nå i dag så prøver vi faktisk å bare slappe av, rett og slett for den mentale helsens skyld. Selvfølgelig brukes det ingen prevensjon, men vi har tatt sommer fri kan en si Planen er å sette igang igjen for fult til høsten og ikke ødelegge sommeren med å henge oss så mye opp i det.
Og i tillegg må jeg se til å skaffe meg ny fastlege! Vi flyttet hit vi bor for 10 mnder siden og fikk da naturligvis ny fastlege da jeg flyttet for langt til at jeg kunne ha den jeg hadde. En av de første gangene jeg var hos han forklarte jeg dette med PCOS'en og barnløsheten og ba om å få hjelp. "Nei det finnes det ikke noe hjelp for, det må dere bare fikse selv" Var hans nøyaktige ord... Har dere HØRT på maken?? Ikke så mye som VEILEDNING var han interessert i å gi. Ikke engang noe hjelp til med råd/ veiledning eller henvisning til ernæringsfysiolog for gå ned noen kilo til for å se om det vil bedre på mulighetene var mulig. Så siden vi flyttet hit så har vi surra rundt i blinde, skulle jeg til å si.

For all del, jeg vet jo veldig godt at det finnes forskjellig hjelp å få (har testet pergotime en runde uten at det funket. Men kjenner jo til flere som har tatt det 2-3 ganger før det gikk riktig vei. Så en har ikke gitt opp det liksom. Men hvordan får man hjelp med en lege som ikke tror på legemidler? )
Men en blir så maktesløs, mister motivasjonen og livsgnisten.
Jeg har måtte gått bort ifra de tingene jeg har engasjert meg i politisk og foreninger fordi jeg har ikke noe engasjement til noe lengre. Samboeren min og jeg har blitt enige om at jeg skal bestille time til psykolog så fort som mulig. Det er SÅ ille liksom.

Igjen tusen hjertelig takk for at dere er så fine her inne! Det kan hende jeg må bruke dere bittelitt som psykologene mine innimellom altså! Føles veldig godt å få skrevet av meg bittelitt av frustrasjonen

Hei!

Jeg har ikke lest hele tråden, men vil bare fortelle deg at jeg har PCOS, og at det tok 7 runder, hvorav 1 dobbel, før jeg fikk eggløsning, og da satt spiren på første (mulige) forsøk.
Ikke gi opp!
Jeg vet hvor frustrerende det er, men jeg vet også at man ikke må gi seg.
Vi fikk beskjed om at det ville være umulig for oss å få barn, men jammen skal jeg ikke avgårde nå og hente sønnen vår i bhg.
Ikke høre på den dumme legen. Gå til en annen lege, gjerne privat, og be om en utredning.
Få mer Pergotime, Metformin, Femar, hva det skal være.
Det er heldigvis ikke sånn at alt håp er ute selv om man har PCOS.
Før jeg ble gravid, hadde jeg ikke mensen på over 1 1/2 år..
Etter mensen kom tilbake etter fødselen, har jeg hatt det så og si hver mnd, og selv om det ikke er helt regelmessig, mener vår (nye) lege, at det lover godt for et evt. nytt svangerskap.

Krysser fingrene for dere, og føler veldig med deg!! <3

Du må gjerne skrive til meg på PM, hvis du vil lufte tankene dine! <3